Velferdsstaten

Velferdsdebatten som sporet av

Debatten om velferdsprofitørene kan derfor føre til at vi er på god vei inn i et todelt helsevesen, og det var kanskje ikke meningen.

Mathilde Fasting

Publisert: 30. september 2018

Debatten om velferd har sporet helt av.

I stedet for å diskutere kvalitet, valgfrihet og hvordan vi fremover skal dekke det økende behovet for helse- og omsorgstjenester, har vi redusert det hele til en debatt om profitt og ned på et lavmål om «velferdsprofitører» – et begrep det bare går an å forbinde noe svært negativt med.

I 2013 skrev jeg en bok om valgfrihet. En av de viktigste valgfrihetsdebattene jeg hadde trodd at vi ville få fremover var innenfor helse og omsorg. Jeg så for meg at kvalitet og valgfrihet ville bli viktig.

Jeg refererte til en undersøkelse Kommunenes Sentralforbund gjennomførte blant kommune- og fylkespolitikere i 2012, der de skulle svare på ulike spørsmål om hvordan kommunesektoren ville se ut i 2040. Tre av fire i denne undersøkelsen trodde at innbyggernes frihet til å velge tjenester ville være viktigere enn at tjenestene var garantert like over hele landet. Derfor konkluderte jeg med at det er stor grunn til å anta at borgerne selv ønsker mer valgfrihet.

Valgfrihet er et gode i seg selv. Vi har stor valgfrihet på mange områder i livet, og det er ingen grunn til at vi ikke vil ønske det innen helse- og omsorgstjenester. Valgfrihet innen helse og omsorg dreier seg om hva det offentlige skal finansiere, og om hvordan ulike tilbud skal organiseres, dersom det offentlige finansierer tjenesten.

At det også legges til rette for at ulike aktører kan tilby helse- og omsorgstjenester, er viktig for mangfoldet. Likevel vil det offentlige også i fremtiden ha mesteparten av finansieringsansvaret for helse og omsorg. Valgfrihet og mangfold i tilbud vil koste, men det vil også skjerpe fordeling og bruk av ressurser, samt heve kvaliteten på de ulike tilbudene.

Sist, men ikke minst vil valgfriheten være med på å øke den enkeltes mulighet til å finne det som passer for seg. Det vil oppmuntre til å være opptatt av kvalitet og av resultater – hvordan oppleves helse- og omsorgstilbudene? Svarer de til forventningene? Er kvaliteten god?

Den diskusjonen jeg skrev om i 2014 da jeg gikk gjennom Perspektivmeldingens utfordringer, og som har druknet i «profitørdebatten», er altså stadig svært aktuell: Vi blir flere eldre, vi vil trenge mer helse- og omsorgstjenester, og vi vil ønske mer kvalitet.

Mellom 1997 og 2012 vokste helse- og omsorgsforbruket med 38 prosent per innbygger, det vil si litt over to prosent per år. I tillegg vet vi at rundt 11 prosent av alle som arbeider i Norge i dag, arbeider med helse og omsorg. Hvis vi legger inn noen rimelige forutsetninger om hva som vil skje fremover slik SSB har gjort i en rapport fra 2014, med for eksempel én prosent årlig vekst i helse- og omsorgsstandarden, vil 38 prosent av alle sysselsatte måtte jobbe med helse og omsorg i fremtiden. Det sier seg selv at dette ikke er mulig. Så mange mennesker vil vi ikke ha tilgjengelig innen helse og omsorg.

Hvordan politikerne tenker seg at debatten om velferdsprofitører skal bidra konstruktivt til å bedre kvaliteten, øke valgfriheten og ikke minst sørge for at det faktisk blir nok gode helse- og omsorgstjenester fremover, har jeg ikke svaret på.

Det jeg derimot tror vil kunne skje, er at mange tilbydere med gode ideer og gode tjenester vil vegre seg for å inngå i en offentlig finansiert helse- og omsorgssektor. Det er heller ikke usannsynlig at de får solgt tjenestene sine i det private helsemarkedet. Det er det flere som gjør allerede.

Debatten om velferdsprofitørene kan derfor føre til at vi er på god vei inn i et todelt helsevesen, og det var kanskje ikke meningen.

Artikkelen er publisert hos Minerva 28.9.18.