Mye rart i kommentarene til varslersaken

Det sies og skrives mye rart i den såkalte Thorkildsen-saken. Her er mitt syn på noen av de spørsmålene som blir diskutert.

Kristin Clemet

Publisert: 20. september 2018

Det sies og skrives mye rart i den såkalte Thorkildsen-saken, blant annet i et av Dagsnytt 18-innslagene i går, der Magne Lerø fra Ukeavisen Ledelse og Kaia Storvik fra Agenda deltok. De som hørte på denne debatten, kunne få inntrykk av at man ikke bør eller kan varsle om kritikkverdige forhold knyttet til politiske ledere, at politiske ledere ikke egentlig er ledere, og at alt man måtte mislike ved en politisk leder, egentlig er politikk.

Dette er, etter min mening, feil, så her kommer mitt syn på noen av de spørsmålene som blir diskutert:

Kan og bør man kunne varsle mot en politisk leder?

Ja, selvsagt. Varslingsreglene gjelder alle arbeidstakere, og de har rett til å varsle om forhold som de mener er kritikkverdige. Hva som er et «kritikkverdig forhold» er tydelig definert i en lang rekke veiledninger som hjelper potensielle varslere til å forstå det.

Et kritikkverdig forhold kan være veldig mye forskjellig – som for eksempel et miljøskadelig inneklima eller en leder som trakasserer sine medarbeidere.

Er det relevant å sammenligne Thorkildsen-saken med #metoo-sakene?

Både – og. Varslingsinstituttet gjelder bare arbeidstakere, dvs. at folk som har tillitsverv i for eksempel de politiske partiene, ikke nødvendigvis er omfattet av varslingsreglene. Dette er også årsaken til at mange anbefalte partiene å innføre varslingsregler som ligner de man har i arbeidslivet.

Hvis man kan varsle mot en politisk leder – vil da mange politiske ledere bli varslet mot, siden det er mange dårlige politiske ledere og mange ledere man er uenig med?

Nei. Det er ikke forbudt å være en dårlig leder, og det er heller ikke et kritikkverdig forhold at en politisk leder mener noe annet enn du gjør selv.

Det er mange dårlige ledere, også blant de politiske lederne. Men å være en dårlig leder, for eksempel en leder som lider av beslutningsvegring, er ikke det samme som å skape et kritikkverdig arbeidsmiljø. Man kan godt ha en dårlig, ineffektiv og hyggelig leder.

Det nytter altså ikke å bruke varslingsinstituttet til å varsle om en dårlig leder eller en leder som har «feil» meninger. Et slikt varsel vil ikke føre frem. Det man må varsle om, er kritikkverdige forhold, typisk noe som strider mot lover og regler eller et etisk regelverk.

Er varslingsinstituttet og Oslo kommunes varslingsregler tilpasset varsler mot byråder?

Nei. Man har neppe tenkt seg denne muligheten da man utformet varslingsreglene. Byrådslederen har nå sagt at han selv vil håndtere varselet, mens varslerne, ifølge mediene, ønsker en ekstern instans. Også Fremskrittspartiet har varslet at det vil fremme forslag om en ekstern granskning, f.eks. ved Kommunerevisjonen, mens Høyre har bedt om at Thorkildsen trer til side mens varselet behandles.

Dilemmaet for byrådsleder Raymond Johansen kom godt til uttrykk i NRKs Politisk kvarter i går, da han både ga uttrykk for at han har full tillit til byråd Inga Marte Thorkildsen og trodde på varslerne. Formelt sett er det forståelig at han måtte si dette. Reelt sett fremstår det som to innbyrdes motstridende utsagn.

Hvordan kan man vite om varslere snakker sant?

Det kan man i utgangspunktet ikke vite. Men varslingsinstituttet er innrettet slik at de som mottar varselet, i utgangspunktet skal legge til grunn at varselet, og dermed varslerne, er troverdige. Grunnen til at det er slik, enda det også forekommer falske varsler og varsler som ikke holder mål, er blant annet at man ikke vil skremme bort reelle varslere, som kanskje er redde for å varsle og for ikke å bli trodd.

Behandlingen av et varsel vil avgjøre om varselet virkelig er ekte og troverdig og holder mål.

Har varslere lov til å gå til mediene samtidig som de varsler?

Ja. Det finnes tydelige anbefalinger om hvordan man bør gå frem ved varsling, men det er ingen absolutte regler. Men det er anbefalt at man bruker det som blir kalt «forsvarlig varsling», det vil si at man, så langt det er mulig, varsler «i linjen». Sagt med andre ord: Opplever du kritikkverdige forhold, så si fra til sjefen. Hvis sjefen selv er problemet eller du av andre grunner ikke stoler på sjefen, så si fra til sjefen til sjefen. Man kan også gå til et verneombud, dersom man foretrekker det. Og det er altså lov til å gå til mediene, selv om det anbefales å prøve andre veier først.

Kan de som mottar varselet eller de/den det er varslet mot, ta til motmæle?

Ja, men i veldig liten grad. Man kan komme med noen motytringer, men hvis man protesterer mot varselet før det er behandlet, vil det kunne bli betraktet som gjengjeldelse, dvs. en slags «hevn», og det er uttrykkelig forbudt. Og det som sikkert er frustrerende for mange som det blir varslet mot, er at dette er forbudt, uansett om varselet, etter at det er behandlet, viser seg å være seriøst og ha tilstrekkelig innhold eller ikke.Satt på spissen: Hvis noen fremmer et falskt varsel eller et varsel om ikke-kritikkverdige forhold, skal det likevel tas alvorlig inntil varselet er behandlet.

Når varselet behandles, skal selvsagt alle parter komme fullt ut til orde.

Kan varslere være anonyme?

Ja. En grunn til at dette er mulig, er at de skal slippe å frykte gjengjeldelse.

Er det politisk/ideologisk uenighet om Osloskolen i Oslo kommune?

Ja. Det nåværende byrådet har gitt uttrykk for at det mener at det er for mange tester, for hard målstyring, for dårlig ytringskultur, for liten ytringsfrihet og for lite tilltsbasert ledelse, og at inntaks- og finansieringssystemet er feil. Osloskolen er, ifølge byråden, et stort tankskip som det tar tid å snu.

Opposisjonen har et mer positivt syn på Osloskolen og mener at den har gjort store fremskritt de siste par tiårene, men at det stadig kan gjøres forbedringer.

Har byrådet rett til å endre skolepolitikken?

Ja. Så lenge det er flertall i bystyret, er byrådet i sin fulle rett til å endre den delen av skolepolitikken som Oslo kommune har herredømme over, og som altså ikke er nasjonalt bestemt. Og utdanningsetaten har en selvsagt plikt til å gjennomføre det den blir pålagt – forutsatt at styringssignalene gis på en formelt korrekt og legal måte, og forutsatt at den har utredet og lagt frem faglige argumenter pro et cons.

Er skolepolitikken endret etter at det rødgrønne byrådet tok over i 2015?

Sett fra utsiden er det vanskelig å bedømme, men jeg tror dette er det viktigste:

* Utdanningsetaten har fått i oppdrag å vurdere finansieringssystemet.

* Byrådet vurderer å sette ned et utvalg som skal vurdere inntakssystemet.

* Tre av fire Osloprøver er gjort frivillige for Osloskolene, dvs. at det er rektor som bestemmer om de skal gjennomføres.

* Den tidligere vektleggingen av basisfag er fjernet i kommunens styringsdokumenter.

* Den halvårlige skriftlige tilbakemeldingen til foreldrene i grunnskolen er ikke lenger obligatorisk, men opp til hver enkelt skole

Det foreligger ellers en forskningsrapport om testregimet i Osloskolen, som byrådet har bestilt, men som først ble offentliggjort etter at opposisjonen ba om det. Den viser, kort oppsummert, at Osloelevene bruker 45 minutter mer per år på tester enn det nasjonale minimum, at testene er nyttige verktøy for lærere og rektorer, og at de ikke stjeler for mye tid av deres arbeid. Rapporten har ennå ikke blitt diskutert eller vurdert av Oslos politikere.

Har Utdanningsetaten sabotert demokratisk fattede vedtak og styringssignaler fra byrådet?

Dette blir hevdet, delvis også av byråd Inga Marte Thorkildsen, men det er så langt ikke dokumentert.

Da byråden gjentatte ganger ble spurt om dette i et møte i Oslo kommunes kultur- og utdanningskomite forleden, ville hun ikke svare, men hun lovet å komme tilbake til dette ved en senere anledning. Komiteen vedtok enstemmig å be henne om å gjøre dette snarest mulig.

Må utdanningsdirektør Astrid Søgnen gå av ved 67 år?

Nei. Aldersgrensen i Oslo kommune er 70 år med mulighet til forlengelse til 72 år.

Har Astrid Søgnen blitt bedt om å gå av ved fylte 67 år?

Nei. Både byrådsleder Raymond Johansen og utdanningsdirektør Astrid Søgnen bestrider dette.

Selv har jeg for flere måneder siden, og altså helt uavhengig av det varselet som nå foreligger mot Inga Marte Thorkildsen, stilt meg kritisk til henne som politisk leder, basert på den måten hun uttrykker seg på når hun skal beskrive Osloskolen og Utdanningsetaten.

Jeg har også vært kritisk til måten varselet er blitt håndtert på av henne selv, av det som ser ut til å være anonyme kilder i byrådets nærhet og av enkelte medier.

Alt dette har jeg skrevet om i tidligere blogger.

Hva som vil skje med varselet, hvordan det vil bli behandlet, og om det som det er varslet om, viser seg å være kritikkverdige forhold, gjenstår å se.

Uansett utfall er dette en veldig beklagelig situasjon for alle som arbeider i og for Osloskolen og til syvende og sist også for elevene.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 20.9.18.

Publisert: 10. november 2022