Hvor er den anstendige venstresiden?
Det er en argumentasjon som er kjennetegnet av at det lages et dramatisk generelt bilde basert på anekdoter, og der hele bransjer av virksomheter, og politiske motstandere, tillegges de minst aktverdige motiver.
Publisert: 23. august 2018
Mye av norsk politisk debatt handler for tiden mer om retorikk enn om politikk. Mange er opptatt av hva man kan si og ikke si. Eller, mer presist, hva politikere på høyresiden kan si. Mange på norsk venstreside mener det sies mye på høyresiden som er «uanstendig».
Særlig er det mange i Frp som angivelig sier uanstendige ting. Og det fremsettes jevnlig krav om at «den anstendige høyresiden» må ta et oppgjør med dette. «Frp forpester debatten om innvandring og integrering», uttalte Aps Anniken Huitfeldt under en debatt på Arendalsuka, og hun ba Høyre «rette seg opp i ryggen og sette grenser for hva Frp kan si.»
Det er ingen grunn til å prøve å bortforklare at enkelte Frp-politikere flere ganger har kommet med uttalelser knyttet til innvandring som er usaklige, tendensiøse og polariserende. Man godt kan si at det «forpester» debatten. Dette blir det også reagert mot fra mange på høyresiden, og Civita har en rekke ganger kritisert slike uttalelser fra Frp-politikere.
Men det finnes et motstykke til den uanstendige høyresiden i innvandringsdebatten. Et annet politikkområde som virker polariserende og der retorikken er knallhard, er arbeidslivs- og velferdspolitikken. I likhet med i innvandringspolitikken, er de politiske forskjellene, i hvert fall mellom de store partiene, saklig sett små. På samme måte som innvandring ser imidlertid velferds- og arbeidslivsfeltet ut til å fungere som en markeringsarena. Det vil si at det i debattene om disse temaene ofte fremstår som viktigere å markere verdier og forsøke å demonisere motstanderen, enn å diskutere saklig uenighet. Men på dette feltet er det venstresiden som står for den hardeste retorikken. Hvis det ikke var for at mange synes å vite at venstresiden grunnleggende sett ER anstendig på en annen måte enn høyresiden, kunne man kanskje mistenkt noen for å forsøke å forpeste debatten.
For hva er det vi får høre om norsk arbeidslivs- og velferdspolitikk fra venstresiden? Da regjeringen i 2014 ville åpne for en generell adgang til midlertidige ansettelser, kommenterte SV-leder Audun Lysbakkenforslaget slik: «Det er en god dag for kapitalister og kjeltringer, og en dårlig dag for alle som vil ha et trygt og regulert arbeidsliv.» Man kan naturligvis argumentere både for og mot midlertidige ansettelser. Men det er umulig saklig sett å hevde at forslaget fra regjeringen, og endringene som ble vedtatt, var en radikal omlegging av norsk arbeidsliv. Og det er neppe noen, heller ikke Lysbakken, som i fullt alvor mener at regjeringen foreslo dette fordi den ønsket å legge til rette for kjeltringer, og at den er mer opptatt av dette enn av arbeidstakeres trygghet. Men det var likevel det Lysbakken valgte å antyde.
Denne måten å argumentere på ligner på hvordan Sylvi Listhaug gikk langt i å antyde at Arbeiderpartiet er mer opptatt av terroristers rettigheter enn av å bekjempe terrorisme. Men det er en forskjell. Da Listhaug gjorde dette, ble det ramaskrik, og hun måtte til slutt gå av som statsråd. Når politiske ledere på venstresiden på tilsvarende vis tillegger andre de mest nedrige motiver, er det få reaksjoner.
Jeg bruker ikke plass her på å illustrere hvordan partiet til venstre for SV, Rødt, karakteriserer norsk arbeidsliv og regjeringens politikk. Det er bare å google, hvis man vil se hvor anstendig det er. Men en annen interessant forskjell på den aktive polariseringen som deler av høyresiden driver med i innvandringsdebatten, og venstresidens argumentasjon i arbeidslivs- og velferdspolitikken, er at det ikke bare er fløypartiene på venstresiden som er villig til å si nesten hva som helst. Også Arbeiderpartiet har en voldsom retorikk på dette området.
Samme dag som Anniken Huitfeldt forlangte at Høyre måtte sett grenser for hva Frp får lov til å si, var Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik i Dagsnytt 18 for å diskutere regelbrudd blant private aktører i velferden.
Her fikk vi blant annet høre fra Tajik at det innen barnevernet finnes «flere kommersielle aktører som har slått seg opp på mange av de svakeste i vårt samfunn.» Og det er ifølge Tajik «markedstenkningen i bunn som er problemet». Tajik slo fast at det var «gjentatte, systematiske eksempler på rovdrift på ansatte i en rekke kommersielle virksomheter», og at dette er som forventet, fordi det er den eneste måten slike virksomheter kan tjene penger på. Vi har flere kjente eksempler på brudd på arbeidsmiljøloven og andre regler i både offentlig og privat drevne virksomheter. Men Tajik hadde ingen dokumentasjon på at det er mer av dette i private virksomheter. Slik dokumentasjon finnes nemlig ikke. Likevel finner Aps nestleder det passende å stemple en hel bransje som både uetisk og gjennomgående kriminell.
Tajik presiserte riktignok at «det fins private aktører som oppfører seg ordentlig.» Som Trump sa: «Some, I assume, are good people», med andre ord.
Poenget her er ikke å ta debatten om kommersielle aktører på velferdsområdet, men å illustrere hvordan den ene siden i denne debatten argumenterer. Det er en argumentasjon som er kjennetegnet av at det lages et dramatisk generelt bilde basert på anekdoter, og der hele bransjer av virksomheter, og politiske motstandere, tillegges de minst aktverdige motiver. Og at dette går utover folk flest, og at det også er meningen. De som står for en annen politikk enn venstresiden, mener det ikke godt engang.
Hadde slik argumentasjon blitt brukt av høyresiden, vet alle hva som hadde skjedd. Tajik og Huitfeldt hadde etterlyst et oppgjør fra «den anstendige høyresiden.» Men hvor er den anstendige venstresiden?
Artikkelen er publisert hos VG 21.8.18.
Relatert
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
