Valgfrihet er et sentralt slagord for mange partier foran høstens valg. Ordet valgfrihet gir utelukkende positive assosiasjoner for de fleste og er ikke et spesielt risikabelt slagord. Derimot har ikke alle partier forstått at valgfrihet fordrer alternativer, skriver Dag Ekelberg i en kronikk i Østlandets Blad 11. aug. 05
Valgfrihet er et sentralt slagord for mange partier foran høstens valg. Ordet valgfrihet gir utelukkende positive assosiasjoner for de fleste og er ikke et spesielt risikabelt slagord. Derimot har ikke alle partier forstått at valgfrihet fordrer alternativer – man må kort sagt ha noe å velge mellom. Diskusjonen om friskoler, som egentlig dreier seg om retten til å velge skoletilbud selv er sentral foran valget. Individualiseringen er en viktig trend i samfunnet. Folk ønsker i økende grad innflytelse over innholdet i det offentlige tjenestetilbudet og et tilbud som i større grad enn før er tilpasset individuelle ønsker og behov. Dette gjelder også for skolen. Vi har et helt annet mangfold i Norge i dag enn da ”enhetsskolen” ble konstruert. Dette bør ikke oppfattes som en trussel mot at alle skal få et godt skoletilbud, men det er naturlig at dette mangfoldet også gjenspeiles i undervisningstilbudet.
Debatten om friskoler har for mange blitt en ”kamp mot private aktører”. De sterkeste motstanderne av friskoler tegner et skremmebilde av private aktører som dresskledde profittjegere som bare venter på grønt lys fra ”markedsliberalististen” Kristin Clemet til å innta landet for å rasere enhetsskolen, ta skattebetalernes penger i utbytte til seg selv og skape store klasseskiller. Lar velgerne seg skremme av dette vrengebildet? I en meningsmåling MMI har utført for CIVITA svarer nærmere halvparten (45 prosent) at de tror konkurranse om elevene mellom offentlige og private skoler vil gjøre kvaliteten på den offentlige skolen bedre. Som ventet er det regjeringspartienes velgere som har størst tro på en positiv effekt av konkurranse. Mer overraskende er det at henholdsvis 27, 29 og 46 prosent av SVs, Arbeiderpartiets og Senterpartiets velgere har tro på konkurranse som virkemiddel i skolen. De tre partiene er veldig enige om å reversere friskolereformen.
La oss se nærmere på noen av argumentene fra debatten. En av årsakene til motstanden mot friskoler og valgfrihet er antagelsen om at dette vil føre til økt sosial segregering. Frihet for de få og ressursterke blir det hevdet. Det er nærliggende å se på svenske erfaringer. Sverige har femten års erfaring med friskoler og de fleste av dem finner vi for øvrig i kommuner styrt av sosialdemokratene. Det finnes ikke belegg for å hevde at friskoler har ført til sosial segregering i Sverige. Faktisk er det belegg for å hevde det motsatte. I Stockholm har for eksempel valgfriheten ført til at elever fra drabantbyer og forsteder søker seg til de mest attraktive skolene i sentrum. Uten muligheten til å velge skole er det kun bosted som avgjør hvilken skole man blir plassert på. Hvor man bor avhenger som kjent ikke så rent lite av inntekt. Uten muligheten til selv å velge skole er det lommebokens størrelse som avgjør. Faktum er at fraværet av muligheten til å velge skole befester sosiale forskjeller. Dette bekreftes i lignende undersøkelser fra USA. Det er for øvrig interesant at man i USA også viser til svenske erfaringer. Sosialdemokratiske Sverige har blitt et foregangsland for friskoler.
Fører friskoler til utarming av den offentlig drevne skolen? Det finnes ikke belegg for å hevde dette. Friskoler er i de fleste land et supplement til den offentlig drevne skolen. Nederland skiller seg ut med et flertall av elevene i friskoler. I OECD-området går rundt 12 prosent av alle elever i friskoler. I Sverige er det rundt ni prosent av elevene som går i friskoler. Årsaken til at få velger friskoler i Sverige er at den offentlig skolen allerede er veldig god og tilpasset mangfoldet av behov hos elevene. Det samme er tilfelle i Norge. Men, at det kun er et mindretall som ønsker friskoler er ikke et holdbart argument for å forby dette. Kvaliteten på et demokrati kan måles i mindretallets rettigheter.
Norske friskoler får ikke lov til å dele ut utbytte til eierne. I løpet av de femten årene man har hatt friskoler i Sverige har ingen av de private eierne mottatt utbytte. Overskuddet har uten unntak blitt pløyet inn i skolen til nye investeringer og forbedringer. Friskoler konkurrerer utelukkende på kvalitet. Den skole som setter økonomisk gevinst foran kvalitet vil fort bli avslørt og merke det i form av færre elever. Det finnes ikke belegg for å hevde at friskoler har utarmet den offentlig drevne skolen noe sted, men dette var selvsagt et sentralt argumentet i sin tid mot friskoler i Sverige. Det er ikke alt vi behøver å ta etter svenskene, i hvert fall ikke døde argumenter.
Debatten om friskolene er mer enn en debatt om effektivitet og kvalitet i skolen. Debatten reiser grunnleggende spørsmål om menneskesyn og politikkens plass i samfunnet. Er vi, som individer med ulike preferanser og utgangspunkter, i stand til selv å fatte noen av de viktigste beslutningene i livet for oss selv og våre nærmeste eller er dette en oppgave så vanskelig at den må overlates til politikere? Dette er hva debatten om valgfrihet egentlig dreier seg om.