Fagforbundet og de private
Hvis det blir forbudt å få avkastning på kapitalen, har man i virkeligheten forbudt kommersiell virksomhet, og da blir spørsmålet: Skal det gjelde alle private virksomheter som selger tjenester og produkter til det offentlige, eller bare noen?
Publisert: 18. juli 2018
I Dagsavisen 12.7. skriver Iren Mari Luther i Fagforbundet at hun er enig med meg i at offentlig sektor er avhengig av private aktører. Men, skriver Luther, «mange er opptatt av at den offentlige støtta de får, skal gå til bedre tjenester og ikke til personlig berikelse». Hun mener at jeg «minimaliserer det uetiske og uakseptable i at de kommersielle virksomhetene bruker skattepenger til personlig berikelse».
Jeg syns Luther er langt mer konstruktiv enn mange av dem som bare roper på forbud og bruker skjellsord som «velferdsprofitører» om private tjenestetilbydere. Likevel har jeg en litt annen tilnærming enn Luther har.
Jeg syns ikke det er riktig generelt å omtale den betalingen private aktører får fra det offentlige, for «støtte». De får betaling for tjenester de yter og for produkter de selger.
At skattepenger må gå til «personlig berikelse» for dem som arbeider i privat sektor, er opplagt. De ansatte skal jo ha lønn. Også ansatte i offentlig sektor får lønn ved hjelp av skattepenger.
Spørsmålet er om de som skyter inn kapital i de private virksomhetene, og som ofte tar stor risiko, også skal ha muligheten til å få en viss avkastning på kapitalen. Jeg mener at også det er opplagt. Hvis det blir forbudt å få avkastning på kapitalen, har man i virkeligheten forbudt kommersiell virksomhet, og da blir spørsmålet: Skal det gjelde alle private virksomheter som selger tjenester og produkter til det offentlige, eller bare noen? Hvordan skal avgrensningen skje? Og har man tenkt over konsekvensene å forby all kommersiell virksomhet som selger tjenester og produkter til det offentlige?
Det er uklart for meg hva Fagforbundet mener om dette. Hvis forbundet ikke vil forby, men bare regulere private aktører som leverer tjenester til det offentlige, er vi kanskje på linje. Anbudskonkurranser må være fornuftig utformet, og konkurransen må være virksom, for å nevne noe. Hvis overskuddene innen en sektor over tid er unormalt høye, kan det for eksempel være en indikasjon på at konkurransen er for svak.
Luther skriver at dersom private kan levere like god kvalitet med mindre bruk av ressurser enn det offentlige, så bør de få mindre støtte. Hun har et poeng: Offentlig sektor kan selvsagt tilby en lavere pris for de tjenestene den etterspør. Det fine med markedet er at konsekvensene raskt kommer for en dag: Hvis prisen er så lav at den ikke er til å leve med for de private virksomhetene, vil de finne seg noe annet å gjøre.
Artikkelen er på trykk i Dagsavisen 16.7.18.