Vrangforestillinger om legalisering
En gradvis legalisering av hasj og utdeling av heroin, som ifølge SSB utgjør halvparten av det illegale markedet i Norge, vil ikke løse alle problemer ved rusbruk, men det er vanskelig å forestille seg at skadene for samfunnet samlet sett kan bli større enn de er med dagens politikk, skriver Mats Kirkebirkeland.
Publisert: 29. juni 2018
Øystein Schjetne er, i et svarinnlegg 22.juni, uenig i mitt forslagom å starte heroinutdeling og legalisere cannabis som tiltak for å bidra til å løse hovedstadens gjengproblemer.
Felles for en del av Schjetnes innvendinger er trolig en misforståelse eller «feillesning» av mine to forslag. En årsak til dette kan være at jeg ikke i detalj beskrev hvordan utdeling av heroin skal fungere i praksis, samtidig som «cannabis på Vinmonopolet» tas bokstavelig, og ikke «tabloidsk», slik jeg mente det – selv om en fersk studie konkluderer med at regulert omsetning, som på Vinmonopolet, er den minst samfunnsskadelige modellen for både alkohol og cannabis.
Poenget mitt var at staten kan regulere cannabis-salget fremfor at Young Bloods gjør det. Likevel bommer Schjetnes kritikk og innvendinger mot mine forslag på flere områder. Jeg har derfor forsøkt svare på dem i teksten under.
Jeg er helt enig med Schjetne i at å «dele ut 100 % av den illegale heroinen som i dag omsettes til alle som måtte ønske det», aldri har vært prøvd før og innebærer stor risiko. Derfor ville jeg heller aldri foreslått å gjøre nettopp dette.
Det er ingen som mener at heroinassistert behandling er et tiltak som vil få alle tunge rusmisbrukere vekk fra gaten. Det er snarere en utvidelse av allerede eksisterende tilbud til de tunge rusmisbrukerne. Erfaringer fra Sveits viser at mange kan ha nytte av heroin i hurtig- og langtidsvirkende tablettform fremfor injisering, noe som gjør det mulig å nå ut til et større antall brukere.
Nøkkelen til å redusere den illegale økonomien og de åpne russcenene er at man har et bredt nok tilbud av medikamenter som dekker behovene til alle grupper av tunge rusavhengige, enten disse er avhengige av opioider, benzodiazepiner eller sentralstimulerende midler. Da må legene kunne foreskrive det brukerne trenger for å få en stabil livsførsel og komme seg vekk fra det kriminelle miljøet.
Å bruke opioidkrisen i USA som et eksempel på hva som skjer hvis man tilbyr lavterskelutdeling av opioider for rusavhengige, er ikke bare historieløst – da det finnes lavterskelutdeling av ulike opioider i en rekke land med lave overdosetall – det er også ganske uredelig, da forskrivningen i USA var til smertepasienter, som var avhengige av opioidene like mye for smertelindring som for rus.
Det er blitt ganske velkjent at opioidkrisen oppstod som følge av at selskapet Purdue hadde løyet om virketiden til OxyContin, slik at pasientene gikk abstinente og måtte bruke mer enn forskrevet. De avanserte ikke til gatemarkedet før legene kuttet reseptene brått pga. tegn til misbruk, i stedet for å trappe dem ned eller tilby substitusjonsbehandling. Dette er åpenbart et helt annet scenario enn man ville få ved utdeling i substitusjonsbehandling til rusavhengige – da disse allerede bruker opioider uansett.
Det er vanskelig å se hvor Schjetne vil ved å påpeke at en større andel av dødsfallene i Norge i dag skyldes legale substitusjonspreparater og reseptbelagte opioider. Schjetne underslår her det faktum at innføringen av LAR på slutten av 90-tallet ikke bare reduserte mengden heroin på det illegale markedet betydelig (antall heroinbeslag hos Kripos har falt dramatisk), men også det totale antallet opioidrelaterte dødsfall.
Både metadon og subutex har vesentlig lavere overdoserisiko enn heroin, både grunnet stoffenes egenskaper og den forutsigbare styrkegraden ved lovlig produsert vare. Verdikjeden er også kort, og illegal metadon fra Europa gjør ikke sosial skade hele veien fra Afghanistan. At disse preparatene fortrenger heroin også på det illegale markedet, er altså et udelt gode, og at de dermed står for en større andelav overdosedødsfallene, er helt naturlig. Ønsker Schjetne seg tilbake til tiden da de fleste dødsfallene skyldtes heroin, og mange flere døde hvert år?
Schjetne påstår videre at det vil oppstå en substitusjonseffekt, gjennom at de kriminelle ville satset på langt farligere syntetiske opioider, dersom man tillater offentlig heroinutdeling. Her mener jeg Schjetne har misforstått hvordan «rusmarkedet» fungerer.
Etterspørsel etter rusmidler oppstår ikke ved «pushing», som til en viss grad er en myte – etterspørselen etter et rusmiddel er begrenset, da det kun er så mange som ønsker rus av type X eller Y (en stor del av befolkningen liker f. eks. ikke opioidrus, og opioidbruk er dessuten stigmatisert), og dersom etterspørselen i stor grad er betjent allerede, er potensialet for utvidelse av markedet marginalt.
Å selge opioider illegalt i et samfunn hvor alle med opioidavhengighet har adekvat tilgang til substitusjonsbehandling, er lite lukrativt, da man kun kan selge til førstegangsbrukere, som allerede vil kunne få tak i avledede legale medikamenter i noen grad. At man ennå ikke ser noe blomstrende fentanylmarked i Sveits, etter flere tiår med legal heroin, bør være bevis nok for at en slik kompensasjonseffekt er temmelig marginal.
Koblingen til at de meksikanske kartellene har erstattet inntekter fra cannabissalg (som følge av legalisering i enkelte stater) med tyngre stoffer, som for eksempel heroin, er derfor også feil. Dette har – som tidligere påpekt – sammenheng med opioidkrisen og den økte etterspørsel fra personer som tidligere fikk utskrevet opioider, som OxyConton, fra legen. Det er innstramminger ved forskyvninger av disse legemidlene som har forårsaket økt etterspørsel etter heroin, ikke «pushing» fra de kriminelle.
Videre kan ikke Nederlands de facto legalisering av cannabis sammenliknes med reell legalisering hva gjelder konsekvensene for organisert kriminalitet, da Nederland ikke har regulert produksjonen. Landets såkalte «backdoor problem» – at den lovlig solgte cannabisen er produsert av organiserte kriminelle grupper – er en konsekvens av at man ikke egentlig har gjennomført legalisering. Nå iverksettes det lokale prøveprosjekter med legal produksjon av cannabis, for nettopp å komme dette problemet til livs.
Dessuten er Nederland, gjennom den desidert største havnen i Europa. Rotterdam, og til en viss grad Antwerpen i Belgia, hovedinnfartsporten for importerte varer fra resten av verden til kontinental-Europa. Da er det også naturlig at Nederland, gjennom Rotterdam, er den samme innfartsporten for illegale varer, som for eksempel illegale rusmidler. Så lenge det eksisterer store markeder for illegale rusmidler i resten av Europa, vil det være svært økonomisk attraktivt for kriminelle aktører fra hele Europa å kontrollere den illegale importen i Nederland.
Spørreundersøkelsen fra Colorado som Schjetne viser til, hvor 50 prosent av brukerne svarer at de fortsatt kjøper illegalt, er foretatt blant medlemmer av en brukerforening. Dette er allerede et spesielt utvalg, og kun rundt 500 personer deltok. Markedsanalyser fra Colorado anslår at godt over 70 prosent av cannabisomsetningen (hvis ikke mer allerede) nå er lovlige varer, og dette inkluderer ikke den betydelige andelen gråmarkedsomsetning blant hobbydyrkere som kan produsere egen cannabis lovlig under den liberale lovgivningen. Å antyde at legaliseringen ikke har rammet den illegale omsetningen så hardt, er altså feil.
Det er dessuten mer relevant å se på de delstatene som kun har tillatt medisinsk cannabisbruk, da det ekskluderer økt omsetning fra cannabisturisme i stater hvor rekreasjonell cannabisbruk er tillatt. I de førstnevnte delstatene har alkoholkonsumet falt med 13 prosent.
Økt cannabisbruk betyr ikke nødvendigvis økt cannabis-misbruk. En stor undersøkelse med over 500.000 respondenter viser at til tross for en 28 prosent økning i antall cannabis-brukere (10,4 – 13,3 prosent) i perioden 2002 til 2014 i USA, ligger andelen avhengige brukere stabilt på 1,5 prosent av befolkningen. I samme periode har stadig flere delstater både legalisert cannabis til medisinsk og rekreasjonelt bruk. I samme periode svarer amerikansk ungdom at det har blitt vanskeligere å få tak i cannabis.
Det illegale cannabismarkedet som fortsatt lever i beste velgående i USA, er – som det illegale markedet i Nederland – i stor grad et produkt av at legalisering ikke er fullstendig gjennomført. I California ses eksempelvis fortsatt et stort illegalt marked, da man har overlatt til fylkene selv å bestemme om de vil innføre regulerte utsalg. De fylkene som har valgt ikke å gjøre dette, blir da samlingspunkter for illegale aktører.
Likeledes ses en stor illegal produksjon i Colorado, dels som følge av en unødvendig liberal selvdyrkingslovgivning som lar flere gå sammen og «poole» sine dyrkekvoter, som forsyner omkringliggende delstater som ikke har legalisert. Jo flere delstater og fylker som legaliserer og innfører regulerte utsalg, desto mindre vil man se til disse problemene. Det samme vil gjelde for Europa.
At det nødvendigvis skal være så mye lettere å skjule illegale dyrkeoperasjoner hvor cannabis er lovlig, er en ganske tvilsom påstand. Blir det vanskeligere å avdekke ulovlig hjemmebrenning av at det finnes lovlige bryggerier?
Schjetne antyder at de kriminelle gruppene ved legalisering vil kompensere for tapt markedsandel gjennom en økning i antall brukere. Dette forutsetter en helt enorm økning, ikke minst fordi profittmarginen vil falle ettersom det nye illegale markedet, bestående i hovedsak av mindreårige og dem som ikke har råd til å kjøpe lovlig vare, vil være mye mindre kjøpesterkt enn det gamle.
Det er helt usannsynlig at en så stor økning kan finne sted på kort nok tid til at de kriminelle gruppene ikke lider nevneverdig, om det nå i det hele tatt er realistisk at bruken vil øke så mye.
Schjetnes visjon om å komme etterspørselen etter narkotika til livs gjennom folkeopplysning, og påstanden om at det hittil bare er legaliseringsaktivister som har fått informere om narkotika, grenser mot vrangforestillinger. Forbudsregimet har nærmest hatt enerett på informasjon om ulovlige rusmidler i 60 år, uten at de har klart å realisere «drømmen» om det narkotikafrie samfunn.
Å legalisere og strengt regulere rusmidler, både relativt lite skadelige rusmidler som cannabis, og rusmidler med større skadepotensial som heroin, er dog heller ikke en «mirakelkur» som vil fjerne alle negative konsekvenser av rusmiddelbruk. Det krever fortsatt mye prøving og feiling i hvordan man best kan redusere skadene av rusmiddelbruk – uavhengig av om det er lovlig eller ulovlig. En legalisering og regulering må derfor skje gradvis og være kunnskapsbasert.
Men det er ikke noen tvil om at «krigen mot narkotika», som har hatt både vanvittige kostnader i penger og menneskeliv i Norge, men spesielt i resten av verden, har feilet.
Det ruspolitiske skiftet, som har skjedd i Norge og resten av verden, hvor skadereduksjon fremfor «nulltoleranse» er målet, kommer derfor på overtid.
En gradvis legalisering av hasj og utdeling av heroin, som ifølge SSB utgjør halvparten av det illegale markedet i Norge, vil ikke løse alle problemer ved rusbruk, men det er vanskelig å forestille seg at skadene for samfunnet samlet sett kan bli større enn de er med dagens politikk.
Artikkelen er publisert hos Minerva 27.6.18.
Relatert
Hva kan markedet fortelle oss om kriminalitetsutviklingen i Oslo?
En krig mot menneskenaturen kan ikke vinnes
Regjeringen står i spagaten mellom straff og hjelp
Meir pengar, eller meir sosial kontroll?
Vil Ap si ja til rusreformen – eller må det inngås et kompromiss?
