Teknologi og arbeidsliv: Ja, endringen er annerledes denne gangen, men det kan likevel gå bra.
Vi har greid å gjøre det som trengs for å sikre vekst, velstand og fordeling tidligere, og vi kan greie det igjen. Det er ingen grunn til å svartmale situasjonen, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 3. juni 2018
Den teknologiske utviklingen kommer til å gjøre at svært mange jobber forsvinner. Heldigvis kommer den også til å gjøre at svært mange nye jobber oppstår.
Dette er et av temaene jeg drøfter i en ny Civita-rapport om det teknologiske arbeidslivet.
Ny teknologi har gitt enorme fremskritt for levestandarden de siste hundreårene. Likevel har utviklingen ofte vært fulgt av en frykt for det nye og for det som kan komme. Mary Wollstonecraft Shelley skrev allerede i 1818 om «Frankensteins monster», teknologien som vendte seg mot sin skaper. Karel Čapek populariserte begrepet «robot» i sitt teaterstykke «R.U.R» fra 1920, hvor de menneskelignende robotene gjør opprør mot sine skapere, og til slutt utsletter hele menneskeheten.
En noe mer jordnær bekymring har vært at teknologien vil medføre såkalt «teknologisk massearbeidsledighet». Det er denne frykten blant andre Sven Egil Omdal målbærer i sin Fripenn-kommentar i Stavanger Aftenblad 19. mai. Omdal, og mange med ham, frykter at så mange arbeidsoppgaver overtas av maskinene, at det rett og slett ikke er igjen nok jobber til alle mennesker. Da vil «vanlige» arbeidere måtte konkurrere om de få jobbene som er, og lønna presses ned. De som eier maskinene, vil på sin side sitte igjen med en langt større del av fortjenesten. Dermed kan forskjellene mellom de rike og de fattige eskalere.
Bekymringen er på ingen måte ny. Allerede på slutten av 1700-tallet diskuterte økonomer som Thomas Mortimer og David Ricardo hvordan maskiner ville erstatte arbeidskraft og hvordan dette kunne få problematiske konsekvenser for arbeiderne. På 1930-tallet tok John Maynard Keynes ved flere anledninger opp sine bekymringer for teknologisk arbeidsløshet. Og i 1964 nedsatte president Lyndon B. Johnson en kommisjon som skulle undersøke hvordan amerikansk økonomi og arbeidsmarkedet skulle tilpasse seg teknologisk utvikling og automatisering, blant annet med denne frykten som bakteppe.
Som vi vet i dag, har vi kommet oss gjennom store, teknologiske omveltninger på mange felt, samtidig som verden har gått fremover. Fremdeles finnes det rikelig med arbeid, og til og med i stor grad tryggere og mindre ubehagelig arbeid enn før, selv om en rekke tidligere yrker har forsvunnet helt, eller blitt redusert til å utgjøre kun en brøkdel av arbeidsplassene sammenlignet med tidligere. For eksempel jobbet over halvparten av de sysselsatte i Norge i primærnæringene i 1875. I 2014 var tallet 2,4 prosent. Tilsvarende endring har vi sett i alle utviklede land.
Samtidig er det helt riktig at det er faktiske og vesentlige forskjeller mellom «før» og «nå». Det finnes gode grunner til at vi ikke kan ta for gitt at dagens og fremtidens utvikling vil følge kjente mønstre. Mange ting er annerledes: Tempoet i den teknologiske utviklingen er høyere enn noensinne. Nye forretningsmodeller og «winner takes all»-problematikk øker faren for at gevinstene konsentreres på få hender. Globalisering og internasjonalisering gjør at nye ideer og ny teknologi spres raskere, og konkurransen innenfor de aller fleste felt er hardere enn noen gang før.
Det enkle svaret på om det blir for få jobber fremover er: Vi har ikke peiling. Blant de mest siterte studiene om automatisering av arbeidsplasser finner vi anslag på at henholdsvis 9, 15 eller 47 prosent av jobbene vil automatiseres de «neste tiårene». Prediksjonene spriker vilt.
Hva kan så historien lære oss om produktivitetsvekst og sysselsetting? Økonomene David Autor og Anna Salomons har studert sammenhengen i 19 land over en 35-årsperiode. De finner klare bevis på at produktivitetsvekst i sum øker sysselsettingen. Ser man på den enkelte industri, finner de riktignok at i industrier hvor arbeidernes produktivitet øker, så faller sysselsettingen. Men dette veies opp av økt sysselsetting i andre bransjer. Andre økonomer har understreket at denne studien ikke egentlig viser følgene av produktivitetsvekst alene, men at en vesentlig ingrediens er politikken som føres for å holde sysselsettingen oppe eller øke den.
Faktisk kan det være like stor grunn til å frykte at arbeidsstyrken blir for liten, som at den blir for stor. De fleste har fått med seg at vi blir stadig flere eldre per yrkesaktiv innbygger i Norge. Ikke alle er klar over at etter ca. 2060 kan vi også forvente at det absolutte tallet på personer i yrkesaktiv alder vil gå ned. Vi blir altså færre til å utføre oppgavene.
Andre land har allerede nådd toppen, og opplever nå at arbeidsstyrken krymper. Dette gjelder for eksempel Tyskland, Italia, Japan og Russland. Ifølge FN vil mer enn én firedel av innbyggerne i alle regioner i verden, med unntak av Afrika, være over 60 år i 2050. I dag utgjør gruppen 13 prosent globalt. I tillegg vil den absolutte veksten i antall eldre føre til et stort behov for ansatte i helse- og omsorgssektoren (antallet personer over 80 år er forventet å tredobles innen 2050).
Jeg mener det er grunn til å være teknologioptimist. Det betyr ikke at vi ikke skal ta spørsmål om utdanning, omskolering og omfordeling på høyeste alvor, tvert imot — på samme måte som vi bør være svært opptatt av hvordan vi kan legge til rette for gründere og selskaper med vekstambisjoner.
Akkurat slik overgangene fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn og videre til det post-industrielle samfunnet var spesielle på sitt vis, og førte til store endringer i både utdanningssystem og velferdssystem, er det annerledes denne gangen. Men vi har greid å gjøre det som trengs for å sikre vekst, velstand og fordeling tidligere, og vi kan greie det igjen. Det er ingen grunn til å svartmale situasjonen.
Artikkelen er på trykk i Stavanger Aftenblad 1.6.18.
Relatert
Immigration does not resemble a zero-sum game
Intet nytt fra Stensbak
Norge kan neppe ro seg unna realitetene i EU-debatten
Island, Norge og EU: Død ved tusen kutt. Eller?
Fotball-VM i Norge er økonomisk galskap
