Twitter er i ferd med å bli et ufordragelig sted

Jeg vil nok bli mindre aktiv på Twitter, slik jeg syns jeg har lagt merke til at mange andre også har blitt. Diskusjonene på Twitter er ofte så fulle av syrligheter og hatske utfall at man ikke kan bruke tid på det, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 17. april 2018

Jeg skrev min første Twittermelding i 2009. Siden har jeg stort sett hatt glede av Twitter.

Twitter gir en unik mulighet til å følge med på interessante mennesker, medier og organisasjoner; det de mener og skriver – og til å oppdage mennesker, medier og organisasjoner som man ikke visste om fra før. Det gir også en god mulighet til å formidle noe man har skrevet og ment selv – eller noe som andre har skrevet eller ment, som man gjerne vil anbefale til andre eller gjøre andre oppmerksom på. Det er også morsomt å følge enkelte humorister på Twitter.

Lenge syns jeg også det var morsomt å diskutere litt eller selv prøve å være litt morsom på Twitter. Og det var hyggelig å få og sende positive ffnor-hilsener på fredag.

Men denne hyggelige stemningen er det vanskelig å finne på Twitter nå.

Humor, spøk og ironi blir ikke forstått, eller det blir misforstått med vilje. Men verst er det, såvidt jeg kan bedømme, at hele tonen blant mange av dem som er aktive på Twitter, er blitt så ufordragelig og kald. Mange opptrer dessuten anonymt, samtidig som de i lite hyggelige ordelag omtaler mennesker som deltar med fullt navn.

Ofte hører vi om mennesker som er spesielt utsatt på sosiale medier, som f.eks. unge kvinner eller kjente kvinner som Trine Skei Grande eller Hadia Tajik. Det er ikke dette fenomenet jeg snakker om her. Jeg er ikke spesielt utsatt på noen måte – jeg bare registrerer at mennesker synes å diskutere og kommentere andre mennesker på en stadig mer vulgær og respektløs måte. Jeg har ikke grunnlag for å si at dette er en generell utvikling, men det ser ut som det er en utvikling på Twitter.

For noen få uker siden bestemte jeg meg for å redusere aktiviteten min på Twitter og være enda mer forsiktig, fordi det ser ut til at den minste lille meningsytring kan provosere frem både syrlig og aggressiv respons. Men fortsatt twitrer jeg om innlegg jeg har skrevet, innlegg jeg vil anbefale og møter vi skal ha i Civita. Og siden jeg gjør det, kan jeg kanskje illustrere poenget mitt med et nylig eksempel:

I morgen skal Civita ha et frokostmøte der vi spør hvorfor innvandrere i Norge stemmer mer på venstresidens enn på høyresidens partier og hvorfor ikke flere innvandrere stemmer på borgerlige partier. I invitasjonen står det: «Innvandrere stemmer i mindre grad enn resten av befolkningen. De som stemmer, stemmer i stor grad på partier på venstresiden. Nær seks av 10 innvandrere med bakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika stemmer for eksempel på Arbeiderpartiet. Hvorfor stemmer innvandrere i Norge som de gjør? Hvorfor stemmer ikke flere innvandrere på borgerlige partier?»

Panelet består av valgforsker og leder for valgforskningsprogrammet ved Institutt for samfunnsforskning, Johannes Bergh, leder av Høyres mangfoldsutvalg, Mahmoud Farahmand og stortingsrepresentant for Venstre Tina Shagufta Kornmo.

Utpå dagen i går tvitret jeg en link til dette møtet med den litt tabloide tittelen «Hvorfor er så mange innvandrere venstrevridde?»

Jeg har nesten 70.000 følgere, og la oss se litt på hva dette utløste på Twitter:

«Det er jo litt søtt når @kristinclemet seier «Vi vil jo ikke ha dere her og hvorfor stemmer dere ikke på oss?», egentlig»

«Trenger dere et seminar for å diskutere dette? Herregud, hva dere bruker penger på.»

«Fordi mange av oss har opplevd ekte helvete og lært hva raushet og medmenneskelighet virkelig betyr. Høyresiden er operert for de egenskapene.» (I skrivende stund nærmere 90 likes, 11 retweets)

«Med kun høyrevridde #blåruss i panelet? #utentroverdighet«

«Er vel fordi de er fattige, gjerrige og misunnelige på de som har mest det da eller? Som vanlig?»

«Mer enn 90 % av alle nordmenn jeg kjenner som har innvandrerbakgrunn oppfatter den norske høyresiden enten som smårasistiske eller at de snakker om dem på en nedlatende måte. Jeg antar dette er grunnen» (Over 160 likes, 8 retweets)

«Hvorfor stemmer ikke innvandrere på de som vil dem pokker i vold? Vanskelig å si Kristin»

«Om du lurer på hvor Civita hører hjemme, så kan du jo smake litt på ordet «venstrevridde». Jupp. Ute i naziland.»

«Ja nei det er vel fort fordi dere ville foretrukket å la dem dø, men» (Over 100 likes, 2 retweets)

Jeg syns særlig vi kan dvele litt ved den siste meldingen, der det altså skrives at grunnen til at mange innvandrere stemmer mer på venstresidens enn på høyresidens partier, er at høyresidens partier foretrekker at innvandrerne dør.

Dette er et tilfeldig eksempel på hva som foregår på Twitter. Det er innimellom en så kynisk tone der at man rett og slett blir forbauset. Her råder tydeligvis den logikken jeg skrev om i en kronikk i Aftenposten forleden: Det ikke er så viktig hva som blir sagt, men hvem som sier det.

Også på Facebook er det mye som forbauser. Men mediene er forskjellige. På Facebook stiller mange krav til at man følger med og redigerer bort kommentarer som er over streken. Det er også lett for hvem som helst å studere og eventuelt kritisere det som skrives i et bestemt kommentarfelt.

De samme mulighetene finnes ikke lett på Twitter. Der er det heller ikke så lett for andre å se hva slags kommentarer denne Twitter-meldingen fra meg avstedkommer. Hadde de vært listet opp i et kommentarfelt på Facebook, hadde det antagelig sett minst like ille ut som enkelte av de innvandringskritiske kommentarfeltene som ofte diskuteres.

Jeg vil fortsette å være på Twitter. Grunnen er at det også er mange på Twitter som er der, fordi de er interessert i artikler, notater og møter som blant andre Civita publiserer – og fordi det er et sted å hente informasjon, selv om man ikke deltar i diskusjon.

Men jeg vil nok bli mindre aktiv på Twitter, slik jeg syns jeg har lagt merke til at mange andre også har blitt. Diskusjonene på Twitter er ofte så fulle av syrligheter og hatske utfall at man ikke kan bruke tid på det.

Det er synd, men sant.

I hvert fall ifølge min «svogerforskning».

Artikkelen er publisert på Clemets blogg 17.4.18.

Publisert: 3. mai 2023