Søndag vil fortsatt være annerledesdag
Særlig KrF bør jo vite at vi ikke bør regulere alt bare på flertallets premisser, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 9. februar 2018
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) mener (7. februar) at jeg i min artikkel i Aftenposten 4. februar «legger så ensidig vekt på individets rett til å velge at premissene og konklusjonen blir feilaktig».
Bakgrunnen er at Regjeringen i 2015 ikke fikk gjennomslag for en full liberalisering av søndagshandelen. Regjeringen nedsatte i stedet et utvalg for å få forslag til en mer begrenset endring i regelverket for søndagshandel, slik at det blir «enklere og mer rettferdig».
Den offentlige utredningen ble avgitt i desember, og i januar ble den sendt på høring. Et flertall i utvalget foreslår moderate endringer av dagens regler, som både innebærer en liberalisering og en innstramning.
Fire dager etter at utredningen ble sendt på høring, fattet opposisjonen på Stortinget et vedtak som i realiteten aborterer hele prosessen. Partiene har uttalt seg forskjellig om sine motiver, men mange oppfatter nok vedtaket slik Bondevik gjør: «Dagens ordninger fungerer rimelig greit».
Selv synes jeg fortsatt at Stortinget bør vise respekt for den norske utredningsmodellen og lytte til offentlige utvalg, utredninger og høringsprosesser. Dagens ordning er ikke perfekt, og det hender at folk som ikke er statsråder eller stortingsrepresentanter, har kloke tanker og ideer til forbedring. Bondevik ønsker ikke at «flere enn nødvendig skal arbeide på søndagen». Det er et greit standpunkt. Men hvorfor foreslår han ikke da innstramninger i dagens regler?
I dag er ca. 600 dagligvarebutikker og et ukjent antall bensinstasjoner, store hagesentre og små kiosker åpne på søndag, mens absolutt alt kan være åpent i nesten 160 av landets kommuner og i praksis i mange strøk i de store byene. I tillegg er det mange mennesker som arbeider, som ikke må arbeide – for eksempel i restauranter og kafeer, med netthandel og eiendomsmegling, på kino, museer og konserter – for å nevne noe.
Alt i alt er det ca. 600.000 mennesker som arbeider på søndag, regelmessig eller av og til, men det er slett ikke alle som jobber for å ta vare på liv og helse. Så hvorfor er alt dette «nødvendig», mens det er «unødvendig» at en liten bokhandel kan få lov til å være åpen en søndag ettermiddag, hvis den ønsker det? Og hvorfor er det «nødvendig» at bokhandelen kan være åpen i én kommune, mens det er forbudt i nabokommunen?
Bondevik mener ellers at det er dårlig argumentert av meg å vise til undersøkelser der bare et mindretall ønsker mer søndagshandel, siden det ikke er noe «folkekrav» å gjøre søndagen til en alminnelig handelsdag.
Jeg tror ikke at de endringene utvalget foreslår, vil gjøre søndagen til en «alminnelig handelsdag». I alle våre naboland er søndagshandelen fullt ut liberalisert, men selv der er «samfunnsrytmen» til forveksling lik den norske.
Bondevik har nok rett i at det ikke er noe folkekrav at hagesentrenes åpningsmonopol avvikles, eller at en liten bokhandel kan få ha åpent søndag ettermiddag. Men særlig KrF bør jo vite at vi ikke bør regulere alt bare på flertallets premisser.
Artikkelen er publisert hos Aftenposten 7.2.18.
Relatert
Overtidsdebatten: EU-domstolens konklusjon virker mangelfull
Høringssvar fra Hege Moen og Mathilde Fasting
VelferdsstatenInnvandring og integreringArbeid og sysselsetting
Et forsvar for dem som jobber heltid
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
