Lærernorm er ikke kristendemokratisk
At det i enkelte klasser kan være hensiktsmessig med flere lærere er opplagt, men dette bør avgjøres på den enkelte skole. Sentralstyring har lite med kristendemokrati å gjøre, skriver Lars Kolbeinstveit.
Publisert: 18. desember 2017
Emil André Erstad, rådgiver for Kristelig Folkepartis stortingsgruppe, skriver i Vårt Land 13. desember at motstanden mot lærernorm fra Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet handler om det ideologiske synet på utdanning og kunnskap.
Erstad skriver at han personlig synes det er litt vanskelig å forstå motstanden mot lærernorm. Jeg synes det er vanskeligere å forstå hvorfor lærernorm har noe med ideologi eller kristendemokrati å gjøre.
Det er viktig å understreke at ingen er mot flere, gode lærere. Motstanden handler om at man savner gode argumenter for at lærernorm svarer på skolens utfordringer og om kritikk av ressursbruken som normen innebærer.
Men hvis vi likevel skal drøfte dette mer ideologisk: I kristendemokratisk tenkning er mange ting viktig, men to helt sentrale poenger er at vi mennesker ikke er perfekte, og at vi har tilbøyeligheter til å gjøre både godt og ondt. Vi har begrenset med kunnskap og bør derfor være forsiktige med for store politiske visjoner. Det andre er subsidiaritetsprinsippet, som handler om maktspredning og om at avgjørelser bør tas lokalt og på lavest mulig nivå. Kunnskapen på dette nivået er heller ikke perfekt, men den er ofte den beste vi har.
Lærernormen og vedtaket om minst én times daglig fysisk aktivitet bryter med begge disse kristendemokratiske ideene. Lærernormen innføres før politikerne har fått svar på undersøkelser og forskning som er igangsatt for å få bedre kunnskap om hvordan den vil virke. Lærernormen er også vanskelig å gjennomføre i praksis og kan gi uheldige utslag. Hvor skal det tas lærere fra? Og er det riktig bruk av ressurser?
Vedtaket om minst én time fysisk aktivitet i skolen hver dag er enda mindre gjennomtenkt. Det er selvsagt ikke noe galt med fysisk aktivitet i skolen. Problemet er at det vedtas sentralt uten at det er utredet, og at det bryter med idéer om lokalt selvstyre. At Kristelig Folkeparti likevel går inn for denne politikken bryter, etter min mening, med et mer realistisk kristendemokrati. En blir mer opptatt av visjoner enn politikk, som tar utgangspunkt i at vi bør søke mest mulig kunnskap før vi tar politiske beslutninger.
Erstad skiver at Jon Lilletun sine visjoner for utdanningspolitikken var at «Skulen skal skape gagns menneske». Men dette formålet kom inn i skolen allerede 1959 og et gagns menneske, og i alle fall en gagns politiker, bør ta beslutninger basert på best mulig kunnskap. At det i enkelte klasser kan være hensiktsmessig med flere lærere er opplagt, men dette bør avgjøres på den enkelte skole. Sentralstyring har lite med kristendemokrati å gjøre.
Artikkelen er på trykk i Vårt Land 16.12.17. Se også:
https://www.civita.no/publikasjon/nr-17-2015-laerertetthet-og-laeringsresultater
Relatert
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
