Høyresiden er ikke mot likhet
Det er useriøst av venstresiden å mene at høyresiden er mot likhet. Målene om høy velferd og små forskjeller er politisk felleseie, skriver Lars Kolbeinstveit.
Publisert: 20. juli 2017
Det er useriøst av venstresiden å mene at høyresiden er mot likhet. Målene om høy velferd og små forskjeller er politisk felleseie.
Venstresiden snakker ofte om politikk som noe man er for eller mot, men det er innholdet i politikken, de konkrete løsningene på felles utfordringer, som bør diskuteres.Eksemplene på at venstresiden bruker en retorikk som antyder at meningsmotstandere ikke anerkjenner at politikk er viktig, er ganske omfattende og tiltar i valgkamper. På en pressekonferanse 22. juni uttalte Jonas Gahr Støre at Norge har så små forskjeller, og vi er lykkelige. Mitt poeng er at det er ikke gitt.
Men hvem tar egentlig de små forskjellene for gitt? Antydningen om at meningsmotstandere tar det vi alle ser på som en fordel med Norge for gitt, er problematisk. Venstresiden mener angivelig at politikk er av betydning, mens høyresiden ikke gjør det. Hvis høyresiden mot formodning uttrykker bekymring for økende ulikhet, er det nye toner.
For eksempel skriver tidligere statsråd for Arbeiderpartiet, Gudmund Hernes, i Morgenbladet 30. juni at tradisjonelt har Høyre vært mot utjamning, nivellering og forflatning, og for enere og mastetømmer. Men det finnes verken historisk eller empirisk hold i at høyresiden har vært mot utjamning.
Velferdsstaten ble ivaretatt og til dels utvidet av både Borten og Willoch, Syse og Bondevik. Hernes sin retorikk kan sammenlignes med å anklage venstresiden for å være mot markedsøkonomi. Men man må ut til Rødt for å finne slikt i dag. Retorikken går på mange måter inn i en typisk moderne sosialdemokratisk måte å snakke på. Alt godt kommer fra Arbeiderpartiet. Et annet eksempel på dette var når Gudmund Hernes forsøkte å definere Adam Smith som sosialdemokrat. Men det er det motsatte som har skjedd. Arbeiderpartiet har blitt tilhengere av Adam Smith.
Likevel dyrkes fortsatt ideen om at det gode norske samfunnet nærmest kun skyldes at fagbevegelsen har kjempet frem rettigheter. Arbeid har tøylet kapital. De gode kreftene har overvunnet de vonde. Velferdsstaten er den eneste garantisten mot det grådige markedet. I dette bildet passer ikke nyansene inn.
På en FAFO-konferanse om tillit i vår ble markedsøkonomi knapt nevnt av andre enn den svenske forskeren Andreas Bergh, som fremhevet at likhet før skatt og velferdsstat er avgjørende for tilliten i Norden. Bergh har selvsagt et svært viktig poeng, men det passer ikke helt inn i venstresidens fortelling om hvorfor det norske samfunnet er godt.
Eksempler på venstresidens retorikk ser vi også ofte fra tankesmien Agenda. Hannah Gitmark skrev 29. mai under tittelen Den norske modellen er ikke et mirakel at Norge er et av verdens likeste land. Vi er også et av verdens rikeste land. Men det betyr ikke at vi kan slutte med politikk.
Det er minst tre problemer med denne retorikken. For det første er det ingen som tror at den norske modellen er et mirakel. Det andre er at ingen har tatt til orde for å slutte med politikk. Det siste er at det tildekker behovet for å snakke om politikkens innhold. For det er felles for alle norske stortingspartier at høy grad av velstand og likhet er et mål. Der uenigheten oppstår, er hvordan disse målene nås, og hvordan de eventuelt skal vektes mot hverandre, i de tilfellene der det er en motsetning.
For eksempel var det bred enighet i Norge da den rødgrønne regjeringen satte ned bedriftsbeskatningen i 2013. Ingen snakket om skarpt skille mellom skattekutt til de som har mest fra før og velferd, som Støre nylig sa at årets valg vil handle om.
For alle skjønte at poenget til de rødgrønne var å bedre vilkårene for norske bedrifter og derigjennom skape arbeidsplasser, sikre skattegrunnlaget og velferden. Debatten i kjølvannet av kuttene i bedriftsskatten illustrerer det Einar Lie ved noen anledninger har poengtert: Det er lettere for venstresiden å føre høyrepolitikk, fordi opposisjonen internt er mye mindre, og fordi høyresiden vil ha problemer med å kritisere høyrepolitikk.
Arbeiderpartiets ledelse har likevel, til tross for kritikk av dagens mer venstrevridde ledelse, anerkjent markedsøkonomiens positive betydning, men dette underkommuniseres ofte for å skape en distanse til høyresiden. Og det er enda mindre forstått blant venstreintellektuelle med liten sans for samfunnsøkonomisk argumentasjon. Det er for eksempel en feilslutning å kreve at norsk næringsliv må ta mer samfunnsansvar, hvis en samtidig hevder at næringslivet verken vil eller evner å ta ansvar.
Selvsagt vil det alltid også finnes snever egeninteresse i næringslivet – vi skal ikke være naive – det lærte Adam Smith oss da han skrev om hvordan bedrifter ofte forsøker å skjerme seg mot konkurranse. Men det er også i næringslivets egeninteresse å samarbeide med arbeidstakerne, og det skjer i høy grad i Norge.
Det bidrar til å øke tilliten på arbeidsplassen, er bra for produktivitet, og det gjør at man kan holde på og utvikle kompetansen, og derigjennom øke inntjeningen, som kommer alle ansatte til gode.
Et annet retorisk grep fra venstresiden er at likhet opphøyes til nærmest det eneste gode mål for det norske samfunnet. Hvis en forsøker å nyansere bildet og fremheve andre mål, blir man fort stemplet som en som ikke vil ta ulikhet på alvor. Samtidig slipper stort sett venstresiden, som vil øke ulikheten gjennom å fjerne kontantstøtten, slik usaklig kritikk. For alle vet jo at målet med å kutte i kontantstøtten ikke er å øke ulikheten.
Men driver ikke høyresiden også med angrep på venstresidens intensjoner istedenfor å diskutere sak?
Jo, Magnus Hoem Iversen skrev nylig en god kommentar om hvordan partienes fordommer mot hverandre er en fornærmelse mot velgerne.
Men mange har også fremhevet at høyresiden vant valget i 2013, fordi den evnet å snakke om egen politikk. Det bør ikke de borgerlige glemme.
Samtidig er det forståelig at partipolitisk retorikk hardner til før et valg. At aktører rundt, som ikke har direkte partipolitiske interesser, hiver seg på denne karusellen, er likevel ikke fullt så forståelig.
Innlegget er publisert i Dagbladet 18.7.17.