Ideer

«Flinkis-elevenes» Elevorganisasjon?

Slik jeg oppfatter det, bør man altså ta Elevorganisasjonens protester mot fraværsgrensen med en stor klype salt, skriver Mats Kirkebirkeland.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 17. juli 2017

I forrige uke kom statistikken som viste at fraværsgrensen, som ble innført i fjor, har ført til en nedgang i udokumentert fravær – målt i antall timer – på 33 prosent. Samlet nedgang tilsvarer hele 3,5 millioner elevtimer. Nedgangen i antall fraværsdager er på hele 40 prosent. Statistikken viser også at færre elever slutter underveis i skoleåret, og at det er færre elever som ikke får karakter i ett eller flere fag.

Resultatene burde være noe å juble over, men Elevorganisasjonen er ikke fornøyd.

Det er kanskje ingen overraskelse. Elevorganisasjonen har vært mot fraværsgrensen fra første start og arrangerte blant annet en nasjonal streik mot fraværsgrensen i fjor vår.

I et mye sitert og lest debattinnlegg på Dagbladet.no skriver lektor, lærebokforfatter og lærer i videregående skole, Karl-Eirik Kval, at: «Elevorganisasjonen har blitt en organisasjon for en liten klikk som gjør det godt på skolen og klarer seg uten undervisning hver dag. Organisasjonen representerer rett og slett ikke elever flest.»

Stemmer dette? Hvordan fungerer egentlig Elevorganisasjonen?

Når jeg tenker tilbake på min egen skolehverdag, tenker jeg umiddelbart det samme som Kval. Det var de «skoleflinke» og ikke de «skoletrøtte» som engasjerte seg i elevrådet og på andre måter.

På Elevorganisasjonens nettsider skriver organisasjonen at de er «den eneste organisasjonen som jobber for at elever og lærlinger skal ha mer makt over sin egen skolehverdag», og at de «representerer og taler alle elever og lærlinger sin sak til politikerne, media og samfunnet ellers».

Når Elevorganisasjonen er den eneste organisasjonen som representerer alle elever og lærlinger, er mye av premisset for en diskusjon om fraværsgrensen lagt. Premisset blir ytterligere forsterket når organisasjonen skal arbeide for å ha mer makt over egen skolehverdag. Da er man nesten programforpliktet til å gå mot en fraværsgrense som nettopp reduserer elevenes makt til å ha fravær fra skolen uten grunn.

Under visjonen til Elevorganisasjonen kan man lese følgende: «Verdens beste skole skapes ved at alle aktører i det skolepolitiske landskapet samarbeider. Ingen form for forskning eller utdanning kan gjøre noen i stand til å forstå elevenes skolehverdag bedre enn de forstår den selv».

Det er slående hvordan teksten som begrunner Elevorganisasjonens visjon, er direkte motstridende. For det første understreker organisasjonen at alle aktører i det skolepolitiske landskapet må samarbeide for å skape verdens beste skole. For det andre understreker organisasjonen at det kun er elevene som virkelig er i stand til å forstå elevenes skolehverdag.

Elevorganisasjonen har, slik den selv ser det, med andre ord nærmest per definisjon rett i hva som er verdens beste skole, og at det er en skole uten fraværsgrense.

Selv satt jeg i elevrådet på barneskolen, ungdomsskolen og videregående (ja, jeg var relativt skoleflink), men jeg kan ikke erindre noen kommunikasjon med Elevorganisasjonen – verken nasjonalt eller på fylkesnivå. Det skal understrekes at jeg aldri var elevrådsleder (såpass skoleflink var jeg aldri), så det kan tenkes at eventuell kontakt med Elevorganisasjonen gikk meg hus forbi.

Elevorganisasjonen praktiserer såkalt institusjonsbasert medlemskap, som vil si at et flertall på en skole kan melde alle elever ved skolen inn i organisasjonen. Dersom en enkeltelever vil reservere seg, må dette skje skriftlig. Alle som kjenner noen elever, eller husker tilbake til sin egen skoletid, skjønner at utmeldelse av en organisasjon man ikke vet man er medlem av, ikke akkurat er vanlig tenåringsgeskjeft.

I teorien kan det dermed være et stort antall elever i Norge som mener noe annet enn de synspunkter som Elevorganisasjonen forfekter.

Elevorganisasjonens politikk bestemmes ved årlige landsmøter, som kalles elevting, der 400–500 tillitsvalgte møter opp for å vedta organisasjonens offisielle politikk. I følge Elevorganisasjonens vedtekter har elevrådsleder fra hver enkelt medlemsskole og lærlingsrådsleder fra hver enkelt lærlingsråd møterett med delegatstatus.

De skoleflinke elevrådslederne for hver enkelt medlemsskole velger altså hvilken politikk Elevorganisasjonen skal ha. Da er det ikke så rart at organisasjonen er imot en fraværsgrense som først og fremst bidrar til at de skoletrøtte møter opp til klasseundervisningen og gir de skoleflinke mindre fleksibilitet til å ikke møte opp på skolen.

Dette minner meg litt om studentpolitikken, hvor jeg først fikk vekket mitt politiske engasjement, der 10-20 prosent av studentmassen stemte frem ulike partilister eller personer, og der det store flertallet bestod av engasjerte og studieflinke studenter som skulle representere alle studentenes interesser i diverse studentorganer. Ved handelshøyskolen BI i Oslo, der jeg fikk mitt første tillitsverv, var studentdemokratiet enda mindre reelt.

Som blå studentpolitiker la jeg raskt merke til at jeg også var del av et lite mindretall. Dette bar også de de ulike studentorganisasjonene, som skulle representere alle studentene, preg av. Misforstå meg rett: de delvis partipolitiske – eller fløypregede – diskusjonene som til slutt førte til de offisielle studentorganisasjonenes politiske programmer, var helt reelle, legitime og rettferdige – rent studentdemokratisk. Men de hadde stort sett en politisk slagside mot venstresiden.

Når jeg leser hva Elevorganisasjonen selv skriver om sin «lange og turbulente» historie, leser jeg blant annet om «blårussen fra Unge Høye», som var i konflikt med AUF, «som satt med en del ledere i de mer liberale fylkeslagene» (sic!), som igjen gjorde at det brøt ut «en fraksjon med misfornøyde, venstreorienterte tillitsvalgte».

Selv husker jeg godt, som elev, at Elevorganisasjonen boikottet nasjonale prøver i 2005, der blant annet fasit på prøvene ble lekket på forhånd og sirkulerte blant elevene. Synet på de nasjonale prøvene, som ble innført da Kristin Clemet var utdanningsminister, fulgte, og følger fremdeles, en klar politisk konfliktlinje.

I dag er Unge Høyre for fraværsgrensen, mens AUF og Sosialistisk Ungdom er mot.

Det er altså liten tvil om at de fleste tillitsvalgte i Elevorganisasjonen er såkalte skoleflinke elever, og at det kan gi en slagside. Men har de tillitsvalgte i Elevorganisasjonen også en partipolitisk slagside?

For meg er det umulig å svare på, men selv kjenner jeg en del – på min egen alder – som har vært tillitsvalgte i Elevorganisasjonen. De aktuelle personene er veldig hyggelige og meget flinke, mange er gode venner, men alle har hatt – eller har i dag – sitt ståsted på venstresiden i politikken.

Slik jeg oppfatter det, bør man altså ta Elevorganisasjonens protester mot fraværsgrensen med en stor klype salt. Organisasjonens offisielle politikk er utformet av skoleflinke elever, som også kan ha en sterk partipolitisk slagside.

Innlegget er publisert hos Minerva 15.7.17.

Publisert: 17. juli 2017