Akser og politikk
Anne Siri Koksrud Bekkelund med svarinnlegg til MDG i Aftenposten om at det er helt riktig at flere akser er viktige i politikken, men at i saken om private velferdsleverandører, kan den klassiske høyre-venstre-aksen være nyttig.
Publisert: 8. juli 2017
Høyre-venstre-aksen er bare én av mange akser i politikken, men lever i beste velgående i enkeltsaker.
Bente Bakke i Miljøpartiet de Grønne skriver i Aftenposten 3. juli at jeg «hevder (…) at MDG er et rødgrønt parti på linje med Ap, Sp, SV og Rødt». Det er ikke presist: Det jeg hevder i min kronikk fra 17. juni og i et nytt Civita-notat, er at i det konkrete spørsmålet om private aktører i velferdstjenestene, ligger MDGs politikk til venstre i det norske, politiske landskapet, sammen med Ap, Sp, SV og Rødt. Bakkes innlegg illustrerer også dette godt, ved å understreke at det kun er ideelle, private aktører som skal få lov til å levere offentlig finansierte velferdstjenester i Norge, ved siden av det offentlige selv.
Jeg er enig med Bakke i at høyre/venstre-aksen i politikken er utdatert på mange områder. Det trengs også andre akser for å beskrive spennet i dagens politiske landskap. Miljø og klima kan være én slik akse, der MDG, Venstre og SV kan plasseres ut mot det ene ytterpunktet, mens Frp, Høyre, Ap og Sp befinner seg kortere eller lengre ut i den andre enden. Eller vi kan se på spennet mellom nasjonal og global orientering i politikken, en slags «åpen/lukket»-akse. Da vil to av partiene som tradisjonelt er definert som «sentrum», nemlig Venstre og Senterpartiet, fort plasseres på hver sin motpol.
At politikken er mangedimensjonal er ikke noe nytt. Det betyr heller ikke at vi ikke kan benytte den tradisjonelle høyre/venstre-aksen der den er relevant, som i spørsmålet om valgfrihet og private aktører i velferden.
Innlegget var publisert i Aftenposten torsdag 6. juli 2017.