Velferdsstaten

Fra stigmatisering til frihet på andres regning

Bør det være en prioritert oppgave for det offentlige å tilby ”fantastisk reisemedisin”, som HivNorge kaller det, til en pris av titusenvis av kroner, til godt voksne menn som ikke vil bruke kondom når de skal ha sex på utenlandsferie? Torstein Ulserød hos Minerva.

Torstein Ulserød

Publisert: 30. juni 2017

I disse dager går Oslo Pride av stabelen, og det er mye å feire. Men det at vi har kommet langt når det gjelder formelle rettigheter for homofile, betyr ikke at det ikke gjenstår viktige problemstillinger.

Mange av dagens utfordringer er mer sammensatte enn de som har preget rettighetskampen de siste tiårene. Det tilsier at den klassiske aktivismen bør bli litt mindre fremtredende, til fordel for mer balanserte debatter.

Et eksempel er holdninger til seksuell risikoadferd blant homofile. Introduksjonen av såkalt PrEP-behandling danner et interessant bakteppe for dette. PrEP er en forkortelse for preeksponeringsprofylakse og går, kort oppsummert, ut på at medisiner som brukes til behandling av hivsmittede, gis til hivnegative for å redusere risikoen for smitte.

PrEP, i form av legemiddelet Truvada (tabletter), gir ikke 100 prosent garanti mot hivsmitte, men forskning viser at det reduserer risikoen betydelig, gitt at det brukes på riktig måte. Det er likevel mer å si om dette enn at det er en seier for sikrere sex, som er omtrent det eneste budskapet vi har fått høre til nå.

PrEP har vært tilgjengelig som en del av det offentlige helsetilbudet i Norge siden januar i år. Tall fra Olafiaklinikken i Oslo viser at etterspørselen har vært stor. Minst 150 personer har til nå fått utskrevet medisinen, og ventelisten for vurdering er lang. Kriteriene for å få PrEP er ikke strenge, og kun et fåtall som har bedt om medisinen, har fått avslag. Det er også mulig å få PrEP via fastlege, men disse tallene fanges bare delvis opp i statistikken fra Olafiaklinikken.

PrEP er i all hovedsak aktuelt for menn som har sex med menn (MSM), og som har en atferd som gjør at de har betydelig risiko for å bli smittet med HIV. Det betyr i praksis hyppig sex med ukjente partnere uten kondom. På Grindr, som er en av de mest brukte datingappene for homofile, er det nå mulig å krysse av for HIV-status, samt om man går på PrEP eller ikke. Det er flere på dette nettstedet som ”reklamerer” med at de går på denne medisinen.

Vi har en vond forhistorien på dette feltet. Den handler om homofiles frigjøringskamp, AIDS-epidimien på 80- og 90-tallet og stigmatisering knyttet til dette. Det er lett å forstå at mange ser på PrEP som frigjørende. Som homofil er ikke dette noe jeg bare har et teoretisk forhold til.

Det er gode grunner til at homofile opplever større angst for Hiv enn heterofile. Det er selvsagt ikke bare homofile (menn) som kan bli smittet med Hiv gjennom sex, men risikoen er langt høyere enn for heterofile. Utbredelsen av viruset er større i gruppen, og det smitter lettere ved analsex. Selv om Hiv har gått fra å være en dødsdom til å bli en kronisk sykdom det går an å leve med, takket være medisiner som kom på 90-tallet, er det stadig en alvorlig diagnose.

Frank Rossavik tok opp den ”farlige tausheten om hiv” og seksuell risikoadferd i en artikkel i Aftenposten i 2016. Men stort sett er det nærmest øredøvende stille om dette i offentligheten. Omtrent det eneste vi hører, er argumentasjon fra interesseorganisasjoner. De gjør en viktig jobb, men i debattene om seksuelt overførbare sykdommer er argumentasjonen preget av ensidig aktivisme.

Helsemyndighetene snakker selvsagt om de åpenbare og reelle utfordringene i deler av MSM-gruppen, men budskapet er alltid pent pakket inn i abstrakte byråkratiske vendinger. Det snakkes med innestemme, som Rossavik påpekte i sin artikkel, der han spurte om det skyldes at medier og myndigheter er redde for å støte homofile. En slik varsomhet er kanskje forståelig. Men dermed oppstår en uheldig mangel på balanse i disse debattene. Grupper som sjelden blir motsagt, har en tendens til å lukke seg inne i sitt eget ukorrigerte univers.

PrEP-kampanjen, som særlig HivNorge har stått for, må kunne sies å bære preg av det. Her har offerrollen blitt dyrket til det absurde, ”minoritetskortet” blitt brukt for alt det er verdt, og beskyldninger om stigmatisering har sittet løst.

I en kronikk på nettstedet Gaysir i 2015 krevde styrelederen i HivNorge, Leif-Ove Hansen, at ”vi må få tilgang til PrEP, et forebygginsverktøy som vil kunne fungere i de gruppene med høyest smittepress.” Han ville ha seg frabedt snakk om moral og ”hva folk faktisk burde gjøre”, og varslet at HivNorge ville gå i Pride Parade i Oslo med parolen «Vi vil ha PrEP!».

Da det høsten 2016 ble klart at helseminister Bent Høie gikk inn for å tilby medisinen gratis gjennom det offentlige helsevesenet, som det andre landet i Europa, jublet Hansen. Det samme gjorde Åpne Høyre (Høyres nettverk for homo-politikk) ved leder Helge Ytterøy L´orange. Han påpekte at PrEP–behandling er dyrt, og at det derfor er fint at alle får tilgang uavhengig av økonomi.

Hvem vil ikke ha ”gratis”, helsefremmende tiltak, fritt for moralisering? Men at PrEP blir fritt tilgjengelig gjennom det offentlige helsevesenet, betyr ikke at PrEP blir mindre dyrt, bare at skattebetalerne betaler regningen. Nå er det kanskje mye forlangt at Åpne Høyre skal gå i bresjen for å gjenreise Høyres fiskalkonservative tradisjoner. Men PrEP er et dyrt tilbud. Medisinen alene koster rundt 70 000 kroner i året. I tillegg kommer kostnader til betydelig oppfølging på grunn av mulige bivirkninger, samt testing for andre kjønnssykdommer, som PrEP ikke beskytter mot.

Det kan hende at dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt i lengden. Hvis det reduserer antallet som smittes med Hiv, kan det føre til en samfunnsøkonomisk gevinst, siden behandling av Hiv-pasienter også er kostbart. Men det blir et regnestykke med mange variabler og antakelser. Blant annet hva PrEP vil ha å si for spredning av andre kjønnssykdommer, dersom det fører til at enda flere dropper kondom. På den annen side kommer mennesker som ellers kanskje aldri ville testet seg overhodet, inn i et regime med regelmessig testing for kjønnssykdommer når de får utdelt PrEP. Det kan virke forebyggende. Nettoeffekten er altså vanskelig å anslå.

Men dette handler om noe mer enn om man er for eller mot at PrEP skal være allment tilgjengelig. For når HivNorge fnyser av alt som kan minne om moralisering over atferd, aner vi konturene av et større holdningsproblem. Som utgangspunkt er det lett å si seg enig i at voksne, samtykkende mennesker må få gjøre hva de vil på soverommet (eller andre steder). I dag er det heldigvis få som ser dette som et område som bør være gjenstand for offentlig moraldebatt. Men det finnes likevel temaer på dette feltet som har offentlig interesse. Kjønnssykdommer er et eksempel. Adferd som innebærer stor risiko for spredning av kjønnssykdommer angår andre mennesker, og vi bruker betydelige midler på forebygging og behandling.

De siste ti årene har vi hatt en kraftig økt spredning av gonoré, med over 1000 nye tilfeller i 2016. Over halvparten av disse var blant menn som har sex med menn (MSM). Gonoré kan behandles med antibiotika, men antibiotikaresistens er et økende problem, ifølge Folkehelseinstituttet. Forekomsten av syfilis er også høy og økende i Norge. 80 % av tilfellene er MSM, og det er i denne gruppen økningen skjer. Dette er klare indikasjoner på mye risikosex blant MSM, det vil si at mange dropper kondom. Det er åpenbart at PrEP i seg selv ikke vil hjelpe mot denne utviklingen. Da bør vi kanskje snakke om atferd også. Både fordi økt spredning av andre sykdommer enn Hiv er alvorlig, og fordi det er det offentlige som plukker opp regningen for til dels kostbar behandling.

Når det gjelder Hiv, skal det noe til å bli smittet. Man snakker først om en viss nevneverdig risiko ved analsex uten kondom, og man er særlig utsatt ved hyppig ubeskyttet sex med ukjente partnere. Enkelte velger å utsette seg selv og andre for stor risiko.

I lys av dette er det forstemmende å observere holdningene fra enkelte representanter for MSM-gruppen. På et debattmøte i februar 2016 om MSM og kondombruk tok en publikummer ordet og anbefalte folk å få kjønnssykdommer. Frykt for smitte var nemlig hemmende for folks sexliv. Vedkommende sammenlignet gonoré med å få en forkjølelse. På det samme møtet sa styrelederen i HivNorge at ”vi mangler så utrolig mye kunnskap, og de eneste vi kan skylde på her er myndighetene”.

Personlig ansvar spiller altså i beste fall en perifer rolle i det bildet som tegnes opp. MSM bare er en gruppe med høyt smittepress, som det stadig sies. Noen mener altså at det heller ikke er noe å bekymre seg for. Og til tross for all verdens tilgjengelig informasjon, og lett tilgjengelig og gratis testing og behandling, er det uansett ikke mulig å si noe normativt om hva noen bør gjøre. Bortsett fra myndighetene. Det er ikke opplagt at et slikt budskap styrker følelsen av verdighet, hverken for de som utsetter seg for stor risiko, eller MSM-gruppen som sådan.

Nå er det mulig at det er en del i MSM-gruppen som av ulike grunner er så sårbare at det ikke er mulig å gjøre stort annet enn å stille opp med mild omsorg og offentlige hjelpetiltak. Men er det det dominerende bildet? Vi har ikke noen offisiell statistikk over hvem som får PrEP ennå. Men én ting virker klart: De som annonserer at de går på dette på de nevnte datingappene, er ikke sårbar ungdom. De ser i hovedsak ut til å være godt voksne menn i 40-50-årene, som målrettet søker tilfeldig, og noen ganger eksplisitt ubeskyttet, sex (”right now”, som det heter på Grindr).

Satt på spissen kan man spørre: Bør det være en prioritert oppgave for det offentlige å tilby ”fantastisk reisemedisin”, som HivNorge kaller det, til en pris av titusenvis av kroner, til godt voksne menn som ikke vil bruke kondom når de skal ha sex på utenlandsferie?

De som har ivret mest for at PrEP skal gjøres allment tilgjengelig, og som nærmest har dyrket høyrisikosex som en identitetsmarkør og noe staten skal legge til rette for, bør kanskje også reflektere over om slike kampanjer bidrar til mindre stigmatisering av homofile.

Innlegget er publisert hos Minerva 28.6.17.

Publisert: 16. august 2022