Kan Emmanuel Macron redde det liberale prosjektet?
Det liberale europeiske prosjekt trenger nye ideer – en slik ide, er en mer realistisk orientert globaliseringsoptimisme, som hegner om det åpne, inkluderende samfunn, som er positiv til markedsøkonomien, forsvarer progressive verdier, men som samtidig vektlegger en strengere innvandringspolitikk, skriver Eirik Løkke.
Publisert: 10. mai 2017
2016 var utvilsomt et miserabelt år for liberalere. Og la meg da understreke at jeg forstår begrepet liberal som en politisk idetradisjon, basert på ideene om det åpne samfunn, internasjonalt samarbeid, individuelle rettigheter, progressive verdier og (sosial) markedsøkonomi. For de av oss som føler oss hjemme i denne idetradisjonen var valget av Trump og Brexit politiske mareritt. Ei heller er det spesielt oppløftende å observere hvordan sterke populistiske krefter har gjort – og gjør seg gjeldende i Europa. For ikke å glemme hvordan autoritære ledere som Putin og Erdogan styrket sine posisjoner nasjonalt og internasjonalt. 2016 var i så måte et annus horribilis.
Hva så med 2017?
Årets viktigste begivenhet – for ikke å si kamp – foregår i Frankrike. Morgendagens valg kan kanskje avgjøre skjebnen til det liberale Europa, på grunn av Frankrikes størrelse og betydning. En annen årsak til at landet er åsted for kampen om det liberale Europa er Marine Le Pen, som i flere år har vært en av Europas mest suksessfulle høyrepopulister. 23. april ble suksessen kronet med avansement til avgjørende runde i presidentvalget. Noe som i seg selv er urovekkende. En siste årsak til at det er lett å karakterisere valget i Frankrike som en kamp om Europas sjel, er Emmanuel Macron selv.
Macron personifiserer den liberale idetradisjon. Han er en eksponent for det åpne, liberale samfunn, noe som ikke er helt vanlig i fransk politikk. For all del – man kan sikkert nyansere hvor godt dette passer på den kommende franske presidenten, men trekker man ut essensen av hans politiske prosjekt, er det ingen tvil om at det passer godt inn i den liberale idetradisjon. Macron er i så måte å foretrekke ikke bare fordi han ikke er Marine Le Pen, men også fordi hans prosjekt er grunnleggende positivt: Frankrike er overmodent for politiske reformer, og landet trenger endringer som gjør det mer lønnsomt å investere og arbeide, blant annet ved å myke opp landets rigide arbeidsregulering. I tillegg synes Macron å ha god dømmekraft basert på de refleksjoner han uttrykker i den offentlige debatt. Ikke minst appellerer han til det beste i velgerne – der Le Pen appellerer til deres verste instinkter.
Det største spenningsmomentet knyttet til det franske valget er ikke hvorvidt Macron vinner – det gjør han. I kampen mellom Trump og Clinton var det snakk om 2-3 prosentpoeng forskjell på gjennomsnittet av målingene – forholdet mellom Macron og Le Pen er på rundt 20 (!) prosentpoeng. Det er en enorm forskjell, og vi kan si med betydelig sikkerhet at Macron vinner. Spenningen i fransk politikk er derfor mer knyttet til hva som skjer i parlamentsvalget i midten av juni, og hvorvidt Macrons nylig etablerte parti, En Marche!, får et parlamentarisk grunnlag for å gjennomføre reformer, og eventuelt hvilken flertallskoalisjon som kan formes i parlamentet. Det burde være muligheter for et samarbeid mellom Macron og de konservative hva gjelder økonomiske reformer. Imidlertid er det god grunn til å tro at Macron også vil møte stor motstand fra utenom-parlamentariske krefter, deriblant nærmest militante fagforeninger. Spørsmålet er om Macron evner å vise gjennomføringskraft, ikke ulikt den standhaftighet Margaret Thatcher demonstrerte på begynnelsen av 1980-tallet. Det finnes ingen tvil om at Frankrike trenger reformer – det er åpent spørsmål om Macron kan gjennomføre disse.
Et viktig kjennetegn ved liberale demokratier er maktdeling: Valg som uttrykk for folkesuverenitet er viktig, men maktdeling og rettsstat er to andre bestanddeler som er elementære. Derfor vil både Macron selv – men enda mer hans tilhengere, lett bli skuffet. En valgkamp er i sin natur nærmest destinert til å love mer enn den kan holde, man skal jo tross alt velges.
En annen franskmann, Napoleon Bonaparte, oppsummerte lakonisk at den beste måten å holde løfter på, er ikke å gi noen. Problemet er bare at en slik holdning gjør det vanskeligere – betydelig vanskeligere – å bli valgt. Politikere har en tendens til både å gi løfter og forholde seg til sannheten på en subjektiv måte (noen mer enn andre, naturligvis – Le Monde måtte gi opp å faktasjekke alle løgnene til Le Pen under den siste debatten onsdag. Det er tydelig at hun har latt seg inspirere av Trump).
Det ligger således i den politiske natur at politikerne vanskelig kan oppfylle sine lovnader. For i tillegg til at virkeligheten ser litt annerledes ut straks man får makt, krever politikken kompromisser som gjør at ikke alle lovnader kan oppfylles. Macron er mest sannsynlig intet unntak, også han kommer til å skuffe sine tilhengere. Den skuffelsen kan legge spiren for en president Marine Le Pen 2022.
Det kanskje viktigste spørsmålet, i hvert fall det mest presserende for det liberale prosjektet i Europa, er hvordan man skal håndtere innvandring. Det er et spørsmål som går rett i kjernen på den motsetning vi ser blant franske velgere – og mellom Macron og Le Pen.
I motsetning til hva mange på venstresiden ser ut til å tro, er det ikke økonomisk ulikhet som er den viktigste forklaringen på økende populisme (selv om den ikke er uviktig), men innvandringsskepsis og kulturell uro. En undersøkelse fra Chatham House viste for eksempel at et flertall av franske velgere støttet en forbud mot muslimsk innvandring, noe som er både et tydelig og urovekkende signal. Videre har selve innvandringssaken gått fra å være et mer perifert spørsmål til å bli langt mer utslagsgivende for stemmegivningen i mange europeiske land. Andre undersøkelser bekrefter denne tendensen – det eksisterer en stor skepsis mot (muslimsk) innvandring blant velgerne i Europa – og den skepsisen finnes også blant velgere som ikke stemmer populistisk. Skal vi tro Chatham House-undersøkelsen, så vil en god del av dem som stemmer på Macron også ha innvandringskritiske holdninger. Det samme er tilfellet i de fleste land i Europa – og spørsmålet er hvordan liberalere skal møte denne utfordringen.
Et valg kan være å ignorere disse holdningene, eller rettere sagt insistere på at det liberale svaret er å fortsette som før, insistere på at ting blir bedre over tid gjennom eksempelvis bedre integrering. Altså ikke la populistene legge føringer for hvilken politikk som skal føres. En liberal innvandringspolitikk ligger tross alt i ryggmargsrefleksen til mange liberalere. Jeg har forståelse for det synspunktet – men tror like fullt politikken kan være oppskriften på en katastrofe.
Skal det liberale prosjektet i Europa lykkes, må særlig asylinnvandringen begrenses. Både av realpolitiske hensyn, for å motvirke veksten til populistiske partier, men også av hensyn til samfunnets absorberingsevne. Skal Europa evne å integrere (eller kall det gjerne assimilere) borgere utenfor Europa finnes det simpelthen en begrensing på hvor mange borgere vi kan ta imot på en gang. Jeg er ikke sikker på hvor den grensen går, men jeg er rimelig sikker på at det er betydelig færre enn i dag. Nettopp derfor burde europeiske land utforme en innvandringspolitikk som i større grad baserer seg på prinsippet om at den skal være til fordel både for dem som emigrerer og dem som allerede er borgere av landet. I praktisk politikk kan det bety en mer kynisk vurdering av hvem vi tar imot. En slik politikk vil også kunne ha den fordel at den fremstår mer rettferdig for asylanter. Torstein Ulserød og Sylo Taraku forfattet et interessant Civita-notat som burde være et utgangspunkt for en bedre og mer rettferdig europeisk asylpolitikk.
En strengere innvandringspolitikk betyr selvsagt ikke at man skal adoptere retorikken til populistiske partier. Snarere tvert imot. Dersom vi kombinerer en streng politikk med et positivt ordskifte og en velkomst kultur, der de politiske lederne gir tydelig uttrykk for at alle som kommer og skal bli borger av et land – uansett bakgrunn, er velkomne, tror jeg motsetningene i samfunnet dempes og inkludering blir enklere. Det forutsetter selvsagt også en vilje fra dem som emigrerer til å assimilere verdimessig og kulturelt. Mitt poeng er simpelthen at det er lettere å assimilere innvandrere, dersom antallet begrenses.
Det liberale europeiske prosjekt trenger nye ideer – en slik ide, er en mer realistisk orientert globaliseringsoptimisme, som hegner om det åpne, inkluderende samfunn, som er positiv til markedsøkonomien, forsvarer progressive verdier, men som samtidig vektlegger en strengere innvandringspolitikk.
Macron har blitt sammenlignet med canadiske Trudeau; en sammenligning som har mye for seg. Særlig om han også evner å la seg inspirere av den canadiske innvandringsmodellen. En slik tilnærming tror jeg ville bidratt til å redusere faren for en president Marine Le Pen 2022, samtidig som det kunne gitt nytt liv til det fremtidige europeiske prosjekt.
Innlegget er publisert hos Minerva 6.5.17.
Relatert
En av historiens heldigste generasjoner?
Hvor er de borgerlige og teologisk liberale prestene?
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Bjelken i Klassekampens øye
