Utdanning og forskning

Forskningspolitikken svekker forskningen

Dessverre er forskning et politikkområde hvor manglende koordinering og ansvarsfraskrivelse gjør at vår forskning ikke er så god som den kunne vært, skriver Torkel Brekke i VG.

Torkel Brekke

Publisert: 1. april 2017

Vi – det norske samfunn – må endre oss bort fra oljeøkonomi, og vi må møte store utfordringer som klimaendringer, eldrebølge, migrasjon og geopolitiske endringer. Vi vil mislykkes uten forskning av topp kvalitet, noe som blant annet ble behørig diskutert i Kunnskapsgrunnlagskonferansen i Forskningsrådet tidligere denne måneden. Vi trenger forskning av høy kvalitet for å legge grunnlaget for innovasjon og evne til omstilling.

Men dessverre er forskning et politikkområde hvor manglende koordinering og ansvarsfraskrivelse gjør at vår forskning ikke er så god som den kunne vært. Dette har vi visst i flere tiår uten at vi har klart å løse problemet på en tilfredsstillende måte.

Sektorprinsippet står sentralt i norsk forskningsfinansiering. Det innebærer at hvert sektordepartement har et overordnet ansvar for forskning innenfor sin sektor. Alle departementene har både et langsiktig ansvar for forskning og samtidig et kortsiktig ansvar for å dekke departementets eget behov for kunnskap med direkte relevans for forvaltning. Sektorprinsippet er ment å ansvarliggjøre departementene, men det er stor variasjon i hvordan de møter sitt ansvar.

Norges forskningsråd er en avgjørende brikke i vårt forskningssystem og har den vanskelige oppgaven med å koordinere forskningsfinansiering og ha dialog med departementene om deres bidrag til forskning. Produktivitetskommisjonens andre rapport (NOU 2016: 3) påpekte at politisk overstyring fra departementene begrenser Forskningsrådets handlingsrom til å kanalisere midlene til den kvalitativt beste forskningen (s.89). Kommisjonen var svært kritisk til hvordan sektorprinsippet praktiseres i Norge – og gjentar dermed et kjent refreng.

Fragmenteringen i forskningspolitikken har reelle konsekvenser for Norges evne til innovasjon og omstilling. I sin evaluering av Forskningsrådet i 2012 skrev Technopolis at rådet ikke i stor nok grad er en endringsagent, og at de ikke klarer å stimulere til banebrytende forskning i stor nok grad.

Forskningsrådet var også nylig gjenstand for en omfattende evaluering – eller en områdegjennomgang – av en ekspertgruppe nedsatt av Finansdepartementet, og ledet av Siri Hatlen. Gruppen skulle foreslå tiltak for både å heve kvaliteten på norsk forskning og redusere utgifter i Forskningsrådet. Hatlen-rapporten sier at flere departementer ivaretar sitt ansvar på en lite tilfredsstillende måte. Her trenger man tydeliggjøring av ansvar for å finansiere langsiktig forskning, og man trenger bedre samordning, mente rapporten. Dette er selvsagt korrekt, men det er også noe vi har kunnet lese om stortingsmeldinger og evalueringer i en mannsalder, uten at de nødvendige grepene blir tatt. Det virker ikke rimelig å tro problemet løses ved å snakke om det igjen.

Kunnskapsministeren sa nylig at han ønsker seg et vitenskapsråd. I Høyres stortingsvalgprogram heter det at partiet vil «Etablere et vitenskapelig rådgivende organ for regjeringen for å fremme utdanning og forskning av høy kvalitet og relevans på tvers av alle samfunnssektorer». Dette var en ordning som ble foreslått av Civita i et notat i 2013 hvor man anbefalte at det opprettes vitenskapsrådgivere på to forskjellige nivåer: på Statsministerens kontor (SMK) og i hvert av de viktigste sektordepartementene. Vitenskapsrådgiveren på SMK bør ha en sentral rolle i koordinering av norsk forskningspolitikk, men slike rådgivere vil også måtte drive voksenopplæring overfor visse departementer for å bedre forståelsen av sammenhengene mellom politikkutvikling og forskningsbasert kunnskap. Dette fordrer vitenskapsråd med tilstrekkelig autoritet og helhetsforståelse.

Uansett hvilket parti som styrer Kunnskapsdepartementet etter valget i år, trenger norsk forskningsfinansiering grep som virkelig tar tak i fragmenteringen og ansvarsfraskrivelsen som man har snakket om i bekymrede ordelag i flere tiår. Det som står på spill er Norges evne til å møte store globale endringer og utfordringer som vil ha konsekvenser for velferden til våre barn og barnebarn.

Innlegget er publisert hos VG 30.3.17.

Publisert: 25. august 2022