Hvilken fremtid får vi råd til?
Vi trenger modige politikere som ikke løser problemer ved å bruke flere oljepenger. Mathilde Fasting i Bergens Tidende.
Publisert: 27. mars 2017
Regjeringen legger i slutten av mars frem Perspektivmeldingen for 2017. Ifølge et oppslag i Dagens Næringsliv vil meldingen blant annet komme inn på innvandringens betydning for offentlige finanser fremover. Det er bra, for den viktigste årsaken til utviklingen i statsbudsjettene, er den demografiske utviklingen – inkludert innvandring og utvandring.
I 2014 skrev jeg den lille pamfletten «Har vi råd til fremtiden?» hvor jeg kommenterte Perspektivmeldingen fra 2013. Bildet den ga, var for optimistisk. Underskuddene på statsbudsjettet var beregnet å komme midt på 2020-tallet og følge en bane som i 2060 ville gi et underskudd på 6,1 prosent av fastlands-bruttonasjonalprodukt (BNP). Jeg påpekte at dersom vi fortsetter å arbeide mindre, samtidig som vi ønsker å øke kvaliteten på offentlige tjenester, ville det være mer riktig å si at underskuddet på statsbudsjettet i prosent av fastlands-BNP ville ligge på nærmere 25 prosent i 2060. Til sammenligning hadde Hellas på det verste et underskudd på rundt ti prosent av BNP.
Meldingen i 2017 vil helt sikkert måtte presentere et mer realistisk bilde av hvilke underskudd som venter. Siden forrige perspektivmelding i 2013 har vi hatt et stort fall i oljeprisen, og kostnadene til offentlige helsetjenester og pensjoner har økt mer enn forutsatt siden den gang. Produktivitetsveksten er lav, og produktivitetskommisjonens to redegjørelser fra 2015 og 2016 avdekker at det er mange områder hvor mulighetene til forbedringer er store. Produktivitet er nøkkelen til en langsiktig velstandsøkning. Endringer i produktiviteten i offentlig sektor vil derfor slå kraftig ut i de offentlige budsjettene når man ser det litt over tid.
Perspektivmeldingen for 2017 vil måtte handle om produktivitetsutviklingen, om arbeidstilbudet, og om hvilken kvalitet og hvilket omfang på offentlig tjenester vi vil kunne finansiere fremover.
Det blir flere pensjonister pr. yrkesaktive fremover. I 1970 var det to pensjonister pr. 10 yrkesaktive, i 2060 vil tallet være fire pr. 10. Siden mange av trygde- og pensjonsordningene er basert på folks skatt, har forholdet mellom yrkesaktive og pensjonister og trygdede en direkte innvirkning på de offentlige budsjettene.
Pensjonsreformen i privat sektor var et skritt i riktig retning, både for å kunne kombinere arbeid og pensjon, og for å sikre finansiering av velferden. Den må følges opp av en tilsvarende endring for offentlige pensjonsordninger, og da særlig for offentlig tjenestepensjon og for AFP i offentlig sektor. Her er verken finansieringen eller insentivene til å stå i arbeid bærekraftige. Perspektivmeldingen for 2017 bør si noe om offentlige pensjoner, fordi pensjonsreformer tar lang tid før de får full virkning og betyr mye for offentlige finanser.
Noen har hevdet at vi kunne ha en arbeidsdag på seks timer, betale litt mer skatt og fremdeles opprettholde alle velferdsordninger. Begrunnelsen er at den private velstandsveksten angivelig ville være så høy, at dette kunne finansieres med mer skatt. Det regnestykket går ikke opp.
Beregninger som er gjort i Produktivitetskommisjonens siste rapport, viser at skattebelastningen for husholdningene vil bli svært høy, fra 37 prosent i dag til nærmere 70 prosent i snitt. Det er et urealistisk nivå.
Perspektivmeldingen for 2017 vil måtte si noe om fremtidig skattebelastning og arbeidstilbud. Den bør påpeke sammenhengen mellom kortere arbeidstid og deltakelse i arbeidslivet, og hva det vil innebære for hvilke velferdstjenester vi kan finansiere og hvor mye skatt det er realistisk at husholdningene kan betale.
Aller viktigst er det at meldingen peker på hva vi kan gjøre for å endre utviklingen mot stadig større underskudd på statsbudsjettet og dermed en dårligere velferdsstat på sikt.
Vil meldingen peke på en reform av sykelønnen, på offentlig pensjonsreform eller konkrete produktivitetsforbedringer i offentlig sektor?
Skal Perspektivmeldingen bli et politisk dokument som kan brukes når det skal gjøres politiske valg og prioriteringer, bør den være realistisk og offensiv. Og blir den det, trenger vi modige politikere som ikke løser problemer ved å bruke flere oljepenger, men som gjennomfører de reformene som må til.
Fakta: Hensikten med regjeringens perspektivmelding er å belyse viktige utfordringer for norsk økonomi, for offentlige finanser og for videreføring av de norske velferdsordningene. Som en del av arbeidet med Perspektivmeldingen 2017 arrangerer Finansdepartementet seminarer som tar for seg endring i oljepris, befolkningsutvikling, innvandring og integrering.
Innlegget var publisert i Bergens Tidene søndag 26. mars 2017.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
