EU vakler videre under kryssild av tre uløste kriser
Den amerikanske statsviteren og professoren Francis Fukuyama sier rett ut at vi er vitne til en «avinstitusjonalisering av Vesten». Dessverre er det mye som tyder på at han har rett. Lars Peder Nordbakken i Dagbladet.
Publisert: 4. februar 2017
Den transatlantiske gamle frie verden, med sitt liberale demokrati, rettsstat og markedsøkonomi, sto for mange igjen som den eneste legitime samfunnsmodellen. Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama spissformulerte situasjonen den gang som en historisk endestasjon, The End of History.
Samtidig gikk startskuddet for et nytt kapittel innen europeisk samarbeid, med åpning for fremtidig EU-medlemskap for alle europeiske land som tilfredsstilte de såkalte københavnkriteriene for et liberalt demokrati.
Rett etter tusenårsskiftet hadde Tsjekkia en president med fortid som borgerrettighetsforkjemper under kommunistregimet: Václav Havel. For Havel var Vesten og Europa definert av et sett av verdier, som han ga uttrykk for på denne måten: «Jeg ser klart for meg de europeiske verdiene som er blitt formet gjennom historien: Respekten for menneskets egenverdi, dets rettigheter og verdighet, solidaritetsprinsippet, rettsstaten og likhet for loven, beskyttelse av mindretallet, demokratiske institusjoner, maktfordeling, politisk pluralisme, respekten for privat eiendom, private foretak og markedsøkonomien, så vel som det å fremme det sivile borgersamfunnet».
Nå har Tsjekkia en president som heter Milos Zeman, som i 2016 ble internasjonalt kjent for sine fremmedfiendtlige utbrudd mot å ta imot flyktninger fra Syria, blant annet gjennom å påstå at mennesker fra den delen av verden er «genetisk uegnet til å bli integrert i det tsjekkiske samfunnet». I Polen ønsker det regjerende nasjonalkonservative partiet et såkalt «illiberalt demokrati» og truer domstolenes og medienes uavhengighet, tydelig inspirert av Victor Orbans autoritære styre i Ungarn.
EU vakler videre under kryssild av tre uløste kriser: En demokratisk legitimitetskrise, en eurosone-krise, og en flyktningkrise. På toppen av det hele kom Brexit. Disse krisenes store profitører er de fremvoksende nasjonalpopulistiske partiene i flere europeiske land. En fellesnevner blant mange av dem er at de åpent gir uttrykk for sympati og ønske om mer samarbeid med Russlands autokratiske leder Vladimir Putin.
I mandagsdemonstrasjonene til Pegida i Dresden vises jevnlig plakater med tekster som «Putin, hjelp oss!». Med valget av Donald Trump til ny president i USA har Putin fått en ny sympatisør og beundrer, med tydelige nasjonalistiske og merkantilistiske tilbøyeligheter.
Når Francis Fukuyama betrakter Europa og USA i dag ser han, ikke uten grunn, tendenser til oppløsning, splittelse og kaos. Han sier rett ut at vi er vitne til en «avinstitusjonalisering av Vesten». Dessverre er det mye som tyder på at Fukuyama har rett.
Men, det er langt viktigere at vi forstår, selv i vår lille norske andedam, at den institusjonelle forvitringen vi opplever nå er et resultat av en mangeårig forsømmelse av de grunnleggende institusjonene som en gang definerte Vesten: Rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og det uavhengige sivilsamfunnet.
Konsekvensene av dette forsømte vedlikeholdet og den manglende institusjonelle fornyelsen kan vi nå avlese i en rekke samfunnssykdommer, som er spesielt fremtredende i de landene som har forsømt seg aller mest: økonomisk stagnasjon, økende ulikheter, høy arbeidsledighet, lavere valgdeltagelse, lavere deltagelse i sivilsamfunnet, sviktende tillit til offentlige myndigheter og synkende sosial tillit, intoleranse og snikende autoritærisme.
Når konsekvensene viser seg så tydelig er det et paradoks at den politiske ledelsen i mange land fremstår så hjelpeløse, og uten evne til å løse de problemene som er så avgjørende for å gi den fremvoksende generasjonen bedre fremtidsperspektiver.
Bemerkelsesverdig er det også å registrere hvor lite engasjement vi finner for å fornye og forsterke de institusjonene som en menneskeverdig tilværelse i frihet er kritisk betinget av. Disse institusjonene bærer et felles navn: de er liberale.
Et realistisk svar på gåten om hvor Vesten er nå kan derfor tolkes som et svar på spørsmålet om hvor vi finner et ekte engasjement for liberale verdier og institusjoner. Liberalismen har også tidligere reddet Vesten fra stagnasjon og forfall. I dag lider Vesten av et stort liberalt underskudd som kaller på et fornyet liberalt samfunnsengasjement.
Blant de første tingene vi kan gjøre er å avsløre falskheten i de absurde påstandene om at vår tids problemer er skapt av «liberale eliter» og en «dominerende nyliberal ideologi». Sist gang slike anklager hadde høykonjunktur var under fremveksten av de ekstreme frihetsundertrykkende ideologiene i Europa på 1920- og 30-tallet. Det er opp til hver og en av oss å vise hva vi har lært siden den gang, og sikre at ikke historien gjentar seg.
Det eneste som er sikkert er at fremtiden er åpen. Fremtiden er ikke forutbestemt, og derfor kan vi med fordel, slik filosofen Karl Popper en gang insisterte at vi burde, se på fremtidsoptimisme som en borgerplikt.
Innlegget var publisert i Dagbladet 2. februar 2017
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
Hvem tar feil i EU-debatten nå?
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.