Bistand og utvikling

FNs utdanningskommisjon med ny rapport: En global utdanningskrise kan forhindres

I 2030 kan over 800 millioner barn stå uten grunnleggende ferdigheter for å greie seg i videre utdanning og arbeid. Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 20. september 2016

Twitter: @kristinclemet

Sommeren 2015 tok statsminister Erna Solberg, sammen med presidentene i Malawi, Indonesia og Chile og generaldirektøren i Unesco, initiativ til å få nedsatt en utdanningskommisjon under ledelse av FNs spesialutsending for utdanning, Gordon Brown.

Søndag 18. september, ett år etter, overleveres kommisjonens rapport til FNs generalsekretær.

Kommisjonens oppdrag har vært å dokumentere hvor viktig det er at verdenssamfunnet investerer i utdanning, og å foreslå tiltak som kan hjelpe og vise vei for fattige land som ikke har et godt utdanningssystem.

Selv om det er gjort store fremskritt de senere år, er det fortsatt svært mange barn som ikke får utdanning. 263 millioner barn, hvorav flest jenter, går ikke på skole, og antallet øker. Men det er også mange som går på skole, som får så dårlig utdanning at det nesten er jevngodt med ikke å gå på skolen.

Bare halvparten av de barna som går på barneskolen i fattige land, lærer å lese, skrive og regne.

Hvis ikke noe gjøres, vil vi styre mot en global krise. Kommisjonen har beregnet at vi i 2030 vil ha over 800 millioner barn uten de grunnleggende ferdighetene som skal til for å greie seg i videre utdanning og arbeid, dersom vi bare fortsetter som vi har gjort til nå.

Mulig tap for de fattigste landene: 1,8 trillioner dollar

En slik utvikling vil være dramatisk. Situasjonen i Afrika, som vil få en stadig større, ung befolkning, kan bli eksplosiv.

Jo mindre utdanning en befolkning får, jo mer negative blir konsekvensene.

Den økonomiske veksten vil bli lavere, mens befolkningsveksten blir høyere og ulikhetene vokser.

Nye beregninger som kommisjonen har foretatt, viser at BNP pr. innbygger i 2050 vil være 70 prosent lavere i de fattigste landene enn BNP vil være dersom barna får god utdanning. I rene penger tilsvarer det et mulig tap for de fattigste landene på 1,8 trillioner dollar.

Lavinntektsland tjener mest på å investere i utdanning

For de fleste i Norge er det opplagt at man må satse på utdanning. Men det gjelder selvsagt også for fattige land:

• Mennesker ønsker utdanning. En undersøkelse viser at utdanning rangeres helt på topp når mennesker i 194 land, i tillegg til statsløse flyktninger, blir bedt om å svare på hva som er aller viktigst for å skape seg et bedre liv.

• Utdanning skaper velstand. Beregninger som utdanningskommisjonen har fått foretatt, viser at avkastningen av å investere i utdanning er svært høy, spesielt for fattige land.

For hver ekstra dollar et rikt land investerer i utdanning, får det to dollar tilbake i form av bedre helse og økte inntekter. For hver dollar et lavinntektsland investerer, vil det få 15 dollar igjen i bedre helse og økte inntekter.

• Utdanning fører også til mye annet godt. En mer utdannet befolkning tar for eksempel bedre vare på egen helse og rammes mindre av blant annet hiv/aids. Dette gjelder i særlig grad når jenter får utdanning. Men utdanning reduserer også risikoen for at unge gutter blir involvert i kriminalitet og konflikt.

Noen barn kan tjene fem ganger så mye som foreldrene sine Mangel på utdanning er en fattigdomsfelle, både for land og mennesker.

Beregninger som kommisjonen har foretatt, viser at dersom barna i de fattigste landene får god utdanning, kan de forvente å tjene fem ganger mer enn foreldrene deres har gjort. Utdanning er altså en svært viktig kilde til sosial mobilitet.

Mulig å gi alle barn skolegang i løpet av én generasjon

Utdanning blir stadig viktigere. Den demografiske utviklingen i verden, klimaproblemene og teknologiske endringer som kan føre til at millioner av jobber forsvinner, gjør det enda viktigere å gi befolkningen de ferdighetene som skal til for at de skal kunne beherske og skape nye jobber.

Kommisjonen mener at det er mulig å gi alle barn skolegang og grunnleggende ferdigheter i løpet av én generasjon, hvis man gjør det som er nødvendig.

Det blir svært krevende, men på den annen side: Hvis alle fattige land greier å gjøre det like bra som de 25 prosent beste utdanningslandene i gruppen av fattige land, vil det være mulig. Noen land, som for eksempel Vietnam, har allerede oppnådd mye.

For at vi skal lykkes, må det investeres langt mer i utdanning i fattige land, og det må investeres smartere. Det hjelper ikke å bruke mye penger på utdanning, hvis elevene ikke lærer det de skal, for eksempel fordi undervisningen foregår på et språk barna ikke kan.

Mer bistand alene er ikke en farbar vei

Noen tror kanskje at utdanningsproblemene i fattige land lett kan løses med mer bistand. Men det er ikke en farbar vei.

Ingen land kan fraskrive seg ansvaret for å utvikle sitt eget utdanningssystem og prioritere å bruke penger på dette.

Det betinger at man også har et system for å drive inn skatter, og at man prioriterer det viktigste først. Utdanning og helse er kjerneoppgaver for ethvert land og må komme først.

Kristin Clemet skrev denne i forbindelse med Panama Papers: Alle velfungerende land må ha et godt skattesystem. Men hva kjennetegner et godt system?

Samtidig er det urealistisk å tenke seg at de aller fattigste landene på veldig kort tid skal greie å heve sitt eget utdanningssystem uten hjelp utenfra. Men hjelpen de får, bør stå i forhold til den innsatsen de gjør selv.

Land som forplikter seg til å mobilisere de ressursene de har og gjennomføre nødvendige reformer, bør også få hjelp fra andre.

I kommisjonens rapport fremmes det mange forslag, både til hvordan landene selv kan hente frem mer ressurser og hvordan det internasjonale samfunn kan løfte finansieringen fra eksisterende og nye kilder.

Men mange land må også gjennomføre reformer, dersom de skal greie å skape et godt utdanningssystem. Kommisjonen peker blant annet på behovet for å måle fremgang, ha åpenhet om resultater og bruke pengene på det som lønner seg mest. I mange fattige land er det for eksempel mangel på lærere, hvilket gjør at mange barn ikke får den undervisningen de skal ha, selv om de er på skolen.

God utdanning er svaret på nesten alt

Landene må også lete etter nye og mer effektive måter å lære på og tilpasse skolen til et arbeidsmarked som er i sterk endring. I fattige land kan ny teknologi være en kilde til en rask og stor fremgang. Internett og mobilnettet bygges ut i raskt tempo, og det gir læringsmuligheter for fattige mennesker også i avsidesliggende områder.

I tillegg må alle land ha spesiell oppmerksomhet og bruke ressurser på dem som lett faller utenfor. Det kan være jenter, funksjonshemmede, de ekstremt fattige eller syke – eller de som aldri kommer seg på skolen, fordi de blir giftet bort eller må arbeide.

Litt kynisk sagt: Ingenting lønner seg mer for fattige land enn at akkurat disse barna får utdanning.

De senere år har verdenssamfunnet satset mye på helse. Det er blant annet svært mange barn som har fått livsviktige vaksiner. Det er bra. Men hvis befolkningen skal kunne ta vare på seg selv og for eksempel bygge opp et eget nasjonalt helsesystem, må den ha utdanning.

Derfor er god utdanning svaret på nesten alt.

Innlegget var publisert i Aftenposten søndag 18. september 2016.