Hva er den neste pensjonsreformen?
Hva er de neste reformene som kan gi en tilsvarende effekt som pensjonsreformen? Haakon Riekeles i Aftenposten.
Publisert: 9. september 2016
Sigrun Aasland i tenketanken Agenda anklager de som er bekymret for bærekraften i velferdsstaten for å spare seg til fant. Argumentet hennes er at ingenting er så lønnsomt som å få flere i arbeid, og at det krever tiltak. Hun viser også til at pensjonsreformen har vært et vesentlig bidrag til å bedre den langsiktige bærekraften i velferdsstaten.
Jeg er hjertens enig i at tiltak som øker arbeidstilbudet, er den mest effektive måten å gjøre velferdsstaten bærekraftig på, og at pensjonsreformen har vært en suksess. Spørsmålet er da hva som er de neste reformene som kan gi en tilsvarende effekt som pensjonsreformen?
Grunnen til at pensjonsreformen har vært så vellykket er at den har kombinert bedre incentiver til å stå i arbeid med kutt i nivået på ytelsene. Det viktigste kuttet i fremtidige pensjonsytelser kommer som en følge av at pensjonene nå automatisk justeres med levealderen. Viktige endringer i incentivene er at alle år i arbeid gir pensjonsopptjening, og at arbeid og pensjon fritt kan kombineres. Disse elementene virker bra hver for seg, men enda bedre sammen: Levealdersjusteringen gir et incentiv til å jobbe lenger for å få samme pensjonsnivå, og endringen i opptjeningsregler gjør at det er mulig og enkelt.
Gitt Agendas store entusiasme for pensjonsreformen, betyr det at de ser behovet for tilsvarende endringer i andre ordninger? Ett nærliggende eksempel er offentlig tjenestepensjon. Offentlig tjenestepensjon er både for sjenerøs til å kunne dekkes av fremtidige kommune- og statsbudsjett uten negative konsekvenser for velferdstilbudet, og innrettet på en måte som delvis nøytraliserer de gode incentivene i pensjonsreformen.
Hvis man er opptatt av lærdommene fra pensjonsreformen, er også behovet for å reformere sykelønnen åpenbart. Utgiften til sykelønn over statsbudsjettet er stor. Samtidig gir et høyere sykefravær i Norge enn sammenlignbare land et stort direkte tap av arbeidskraft, og bidrar til at flere ender opp på arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Omfattende forskning fra Norge, Sverige og en rekke andre land viser at økonomiske incentiver for arbeidsgiver og arbeidstaker gir lavere fravær, og mindre overgang til uføretrygd. Lavere ytelser og mer arbeidsgiverbetaling gir både en direkte innsparing og bedre incentiver.
Aasland virker ikke interessert i denne typen reformer, på tross av entusiasme for pensjonsreformen. Hun skriver i stedet at vi må øke verdiskapningen, altså samfunnets inntektsside. Det er jeg enig i, og derfor har også Civita over lenger tid vært opptatt av hvordan blant annet skattepolitikk og gründerpolitikk kan bidra til omstilling og vekst i privat sektor. Desto bedre vi lykkes med det, desto mindre blir behovet for reformer i offentlig sektor. Dessverre nevner ikke Aasland privat sektor med ett ord i sitt innlegg, utover en anekdote fra en bedrift hun har jobbet i. Derimot er hun veldig opptatt av hvordan økte offentlige utgifter kan bidra til verdiskapning og inntekter. Det er åpenbart at enkelte investeringer i for eksempel utdanning eller infrastruktur kan gi langsiktige gevinster for samfunnet. Det er også åpenbart at ikke alle offentlige utgifter gir slike gevinster, og at påstander fra interessegrupper om at akkurat «deres» offentlige utgift gir store langsiktige gevinster ofte er lite realistiske. Å være mot alle kutt i et statsbudsjett på over 1200 mrd. kroner er feil måte å møte morgendagens utfordringer på.
I motsetning til det Aasland synes å tro, er ikke de langsiktige utfordringene i statsbudsjettet så godt som løst allerede av pensjonsreformen. I Nasjonalbudsjettet for 2016 er anslaget på inndekningsbehovet i offentlig finanser i 2060 på 5,2 % av BNP, ikke 2 % som Aasland skriver. Det er med forutsetninger om at vi frem til da ikke vil ta oss råd til noen kvalitetsforbedringer i helsevesenet, og at arbeidstiden ikke reduseres. Begge forutsetningene strider mot den utviklingen vi har sett historisk. Både en moderat gradvis økning i kvaliteten i helsevesenet og en svak årlig nedgang i arbeidstiden, vil hver for seg doble det langsiktige underskuddet. Velferdsteknologi til eldre, karriereveiledning til innvandrere og god lønn til lærere, som Agenda fremhever som tiltak, er alle gode formål. Men å ha disse tiltakene som eneste botemiddel på de økonomiske effektene av eldrebølgen er rett og slett ikke troverdig.
En forkortet og lett omskrevet versjon av teksten er publisert hos Aftenposten 9.9.16.