Hvorfor venstresiden bør støtte studieavgift
Egenandeler ved norske utdanningsinstitusjoner vil være en indirekte skatt på samfunnets mest privilegerte og ressurssterke. Burde i så fall forslaget om en moderat studieavgift egentlig komme fra venstresiden?
Publisert: 17. august 2016
Sommerens debatt om mastersyken i Klassekampen har vært interessant å følge. Spesielt for en som har både høyere utdanning og fagbrev/yrkesfag.
Tidligere i sommer publiserte min Civita-kollega, Lars Gauden-Kolbeinstveit, et notat der han argumenterer for innføring av egenandeler i form av en moderat studieavgift ved norske utdanningsinstitusjoner. Dette relativt «radikale» forslaget har, ikke særlig overraskende, fått lite støtte, både fra venstresiden og høyresiden. Men kan man se en sammenheng mellom debatten om mastersyken og det faktum at statens subsidier til høyere utdanning – gjennom gratisprinsippet – faktisk forsterker dagens mastersyke-tendenser?Det er liten tvil om at det offentliges subsidier til høyere utdanning først og fremst treffer de mest privilegerte i samfunnet. For fortsatt er det en klar sammenheng mellom dine foreldres utdanningsnivå og ditt eget utdanningsnivå. Her ligger Norge helt i toppen blant OECD-landene. Altså vil innføring av egenandeler ved norske utdanningsinstitusjoner også være en indirekte skatt på samfunnets mest privilegerte og ressurssterke. Burde i så fall forslaget om en moderat studieavgift egentlig komme fra venstresiden?
Den økonomiske verdien av utdanning måles som nåverdien av en spesifikk høyere utdanning i arbeidsmarkedet gjennom et livsløp, fratrukket direkte og indirekte utdanningskostnader. Verdien fordeles deretter på personen og samfunnet.
Statistikk fra OECD viser at utdanningsavkastningen for det offentlige i Norge, er blant de laveste i OECD-landene. Rapporten fra 2009 viser for eksempel at det offentlige faktisk taper på hver kvinne som tar høyere utdanning. I de siste rapportene kommer Norge litt bedre ut, men er fortsatt under OECD-snittet. En hovedårsak er nok at lønnsnivået er mer sammenpresset i Norge enn i andre OECD-land. Men likevel er den privatøkonomiske nåverdien og avkastningen av høyere utdanning mye høyere enn det offentliges.
Det er altså rom for en moderat egenandel, som omfordeler mer av verdien fra det private, til samfunnet og det offentlige. Samtidig vil man få en omfordeling fra samfunnets mest privilegerte, til de mindre privilegerte.
En studieavgift vil heller ikke nødvendigvis forsterke de allerede eksisterende sosioøkonomiske forskjellene. Det er utdanningsstøttesystemer som Lånekassen som opprettholder prinsippet «om lik rett til utdanning». Disse kan også styrkes. Faktisk tyder mye på at gratisprinsippet forsterker de sosioøkonomiske forskjellene innen høyere utdanning.
Jubelen sto i taket i Skottland da de skotske myndighetene fjernet studieavgifter ved skotske utdanningsinstitusjoner i 2007. Hvordan har det gått? Forskning gjort ved Universitetet i Edinburgh viser at det skotske høyere utdanningssystemet har lavest sosial mobilitet i Storbritannia. Mens skotske 18-åringer fra de mest privilegerte bakgrunnene har fire ganger så høy sannsynlighet for å studere enn de med minst privilegert familiebakgrunn, så er tilsvarende tall for de mest privilegerte 18-åringene i England 2,4 ganger. Wales og Nord-Irland, som også har studieavgift, ligger i midten med rundt tre ganger høyere sannsynlighet.
Rapportens konklusjon:
«It is not evident from the data that divergence in fee policy has given Scotland any specific advantage compared to other parts of the UK, in relation to increasing overall levels of participation or participation by more disadvantaged groups.»
Gauden-Kolbeinstveits notat viser også til at andelen studenter med «non-professional backgrounds» i Skottland kun har økt med 0,2 prosentpoeng, til 26,8 prosent, siden 2011. De samme tallene for England viser en økning fra 30,9 prosent til 33,1 prosent.
Det er også viktig å minne om at verdien av utdanning ikke kun kommer fra å tilegne seg spesifikke evner innen visse yrker eller kunnskaper innen gitte fagområder. Utdanning handler vel så mye om å redusere informasjonsgapet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver gjennom signaler – man beviser at man er flink. Mastersyken handler om at det går inflasjon i disse signalene.
Man er altså inne i en ond sirkel, der samfunnets subsidiering av høyere utdanning bidrar til en gradsinflasjon, der samfunnet ikke lengre får tilbake investeringen gjennom mer produktive arbeidstakere og skattebetalere. I det norske samfunn, som tilbyr gratis høyere utdanning med omfattende støtteordninger i flere år, forsterkes denne inflasjonen.
Det er også andre fordeler med en studieavgift. Det vil få potensielle studenter til å tenke bedre gjennom studievalg. Samtidig kan de ekstra inntektene til utdanningsinstitusjonen bidra til å løfte utdanningskvaliteten og forsterke Lånekassen.
En moderat studieavgift bør bli diskutert som et seriøst forslag.
Også på venstresiden.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 16.8.16.
Relatert
Nivådeling i skolen er til alles beste. Nå må kunnskapsministeren ta grep
Mehl kan ikke få både i pose og sekk
Fleksibel skolestart: Svar til Sæther
Er eksamensavgift egentlig en dårlig idé?
Den norske skolen svikter de evnerike barna
