Høyere utdanning

Utdanning bør koste noe

Høyere utdanning er både et privat og offentlig gode. Økonomiske incentiver, som en moderat egenandel, bør få virke også på dette området, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 18. juli 2016

Høyere utdanning er både et privat og offentlig gode. Økonomiske incentiver, som en moderat egenandel, bør få virke også på dette området.

I likhet med Amanda Schei, som svarer på mitt notat om behovet for egenandeler i høyere utdanning, har også jeg opplevd en ”rød løper til høyere utdanning”. Mine foreldre har høyere utdanning, og det har gitt meg mange fordeler. Schei sier at hun flere ganger har kjent på at det er urettferdig å komme fra en familie med høyt utdanningsnivå, men jeg skjønner ikke helt hvorfor dette er urettferdig? Jeg er usikker når jeg ser inn i et sikringsskap eller skal skifte dekk på bilen, men er det urettferdig? Schei mener at vi må huske på at det ikke er like naturlig å ta høyere utdanning for alle: ”Ikke alle vokser opp med foreldre som kan hjelpe med lekser, et hus fylt av flere bøker enn man kan telle, og filosofiske diskusjoner rundt middagsbordet,” skriver hun. Ja, vi som kommer fra møblerte hjem er heldige. Det bør vi huske på i møte med andre som ikke gjør det, men jeg er uenig i at det står i et motsetningsforhold til moderate egenandeler i høyere utdanning. Det viktige er at de som har lyst og talent har mulighet til å studere. Har man gode nok karakterer til å komme inn på et studium skal en ha muligheten til det, gjennom stipend og lån fra Lånekassen.

Det kan tenkes at en egenandel i høyere utdanning virker vel så disiplinerende på studenter med foreldre med høyere utdanning, som de uten. Det kan godt være at advokatsønnen har glede av noen år på kunsthistorie før han ”tar til fornuft” og begynner på jusstudiet, men det er ikke gitt at det ikke bør være egenandeler på slike ”dannelsesreiser”. Samtidig kan det tenkes at ambisiøse og talentfulle unge mennesker som har foreldre som ikke stemmer ved valg og tror Kant bare er noe du kan ramle utenfor, ikke lar seg skremme av en egenandel.

Sosiologene har likevel selvsagt mye rett i at klasser reproduseres. Det ser vi også i høyere utdanning og på hvem som gjennomfører og tar en grad. En artikkel fra SSB og Samfunnspeilet 5/2014 viste at svært mange av dem med foreldre med lav utdanning, som begynner på høyere utdanning, faller fra. Bare 40 prosent av studentene med lavt utdannede foreldre har fullført en grad etter 10 år, mot 73 prosent blant dem med foreldre med lang høyere utdanning.

Men vi må likevel ikke slutte fra ”er” til ”bør”. For klasser trenger ikke reproduseres. Det ser vi særlig blant norskfødte med innvandrerforeldre innenfor de såkalte ALI-fagene (advokat, lege og ingeniør). Tall fra SSB viser blant annet at denne gruppen er overrepresentert på farmasi- og legestudiene. De ligger også høyt innenfor jus- og økonomistudiet. Andregenerasjons innvandrere ser at det norske utdanningssystemet gir muligheter, og griper dem.

Gratisprinsippet er ikke nødvendigvis det viktigste for mennesker fra lavere sosioøkonomiske lag som ønsker å studere. Som jeg nevnte i min opprinnelige kronikk, sa lederen av The Oxford Centre for Higher Education Policy Studies, professor David Palfreyman, til den danske avisen Politiken 5. mai i år at det avgjørende er adgang til studielån. Gratis adgang hjelper ikke de laveste sosiale lag, hvis de ikke blir fulgt opp under studiene. Sosial mobilitet handler om mye mer enn gratis adgang. Det ser vi også i Norge som har gratis høyere utdanning. I nevnte artikkel fra Samfunnspeilet står det i innledningen: ”Sammenlignet med flere andre OECD-land har Norge større fallende mobilitet og mindre stigende mobilitet (OECD 2014). Det vil si at flere tar mindre utdanning enn sine foreldre, samtidig som færre tar mer utdanning enn foreldrene – sammenlignet med andre land. Det er likevel verdt å merke seg at det generelle utdanningsnivået i befolkningen har økt i et lengre tidsperspektiv. Ser vi utdanningstrenden i befolkningen over tid, vil vi med andre ord gjøre det litt bedre enn foreldrene våre i utdanningssystemet.”

Den lave gjennomføringsgraden blant dem som har lavt utdannede foreldre kan, som jeg er inne på i mitt notat, tyde på at mange velger ”feil” studium eller får for dårlig veiledning, samt at kvaliteten på undervisningen er for dårlig. En egenandel kan frigjøre offentlige ressurser til bedre rådgivning for begynnende studenter, og studentene kan kreve mer av undervisningen de tross alt betaler for.

Schei har et viktig poeng når hun nevner at studentenes økonomi ikke er særlig god, og, i likhet med produktivitetskommisjonen, påpeker hun at arbeid utenom studiene kan virke negativt på gjennomføringsgraden. 11 måneders studiestøtte er et steg i riktig retning, men hvis det offentlige skal gi studentene enda bedre låne- og stipendordninger må resten av befolkningen skattlegges hardere, eller andre offentlige utgifter reduseres. I et slikt tilfelle er det rimelig at studentene gir noe tilbake i form av en egenandel. Kanskje det er vilje til å ta en egenandel som kan gi studentene mer makt i denne forhandlingssituasjonen?

Schei innrømmer at bedre incentiver kanskje kan føre til bedre valg av studier og økt gjennomføring, men hun vegrer seg ”for tanken på et samfunn der flere og flere valg blir styrt av økonomiske incentiver.”

Hvorvidt stadig flere valg blir styrt av økonomiske incentiver i Norge, hvor offentlig sektor bare vokser, skal jeg ikke gå nærmere inn på her, men reaksjonene på forslaget om moderate egenandeler i høyere utdanning er tidvis ganske forutsigbare, og vi kommer knapt videre. Tilhengere av egenandeler ser angivelig kun at høyere utdanning er et privat gode og overser at det er et betydelig offentlig gode. Dannelsesaspektet forsvinner visstnok ved enhver egenandel fordi studentene blir kunder fremfor søkende studenter. Det må med andre ord stå rimelig dårlig til med dannelsen på universitetene i Oxford og Cambridge. Men poenget er ikke enten eller – det er både og. Med en moderat egenandel vektlegges også at høyre utdanning er et privat gode, men samtidig bør det offentlige stå for en betydelig finansiering. Vi bør ha gode låne- og stipendordninger som sikrer lik rett til utdanning og fortsatt anerkjenne at høyere utdanning er et offentlig gode.

En vittig sjel på twitter skrev at forslaget jeg har fremmet, var «dead on arrival». Slik er det nesten alltid når vi diskuterer denne typen reformer i Norge. Men om noen år vil vi være nødt til å gjennomføre enkelte innstramningstiltak, hvis vi skal greie å opprettholde en bærekraftig velferdsstat. Da kan det bli nødvendig å diskutere både økt brukerbetaling og innstramninger i de mest sjenerøse velferdsordningene, særlig der slike innstramminger også kan ha positive effekter, både for den enkelte og samfunnet. Jo før vi venner oss til tanken, jo bedre.

Innlegget er publisert hos Minerva 18.7.16. Se også Gauden-Kolbeinstveits notat.

Publisert: 10. oktober 2022