Den britiske (p)syke
Den profilerte liberale muslimen Maajid Nawaz er en viktig stemme i debatten om islam i Europa. Tirsdag 24. mai gjestet han Oslo Freedom Forum og Civita, skriver Bård Larsen.
Publisert: 24. mai 2016
Den profilerte liberale muslimen Maajid Nawaz er en viktig stemme i debatten om islam i Europa. Tirsdag 24. mai gjester han Norge.
Kamp om identitet foregår over hele den vestlige verden. En av den senere tids mest høyprofilerte replikkvekslinger finner vi mellom religionskritikeren Sam Harris og den britiske liberale muslimen Maajid Nawaz – og spesielt i mottagelsen disse to har fått fra ulike hold.
Sammen har Harris og Nawaz gitt ut samtaleboken Islam and the Future of Tolerance: A Dialogue , hvor de diskuterer islamsk reform ut fra ulike posisjoner: Nawaz som troende liberal muslim og Harris som svært religionskritisk.
På tross av gjensidig skepsis fant de en felles plattform i det liberale demokratiet og vektingen av å skille mellom tro og stat. Begge er dypt kritiske til multikulturalismen.
Avradikalisering
Nawaz historie er interessant. Han har en fortid som radikal islamist i nettverket Hizb ut-Tahrir. I 2001 ble han fengslet i Egypt og satt inne i fem år hvor han gradvis skiftet mening. Da Nawaz ble sluppet fri i 2006, dro han hjem til England og var en av grunnleggerne av The Quilliam Foundation. Quilliam formål er å forebygge ekstremisme og radikalisering og utvikle en vestlig islam som hører hjemme i Storbritannia.
Man skulle tro at Nawaz gjennom sitt arbeid ble rost til skyene, men så enkelt er det selvsagt ikke. Angrepene mot ham er til tider interessante i all sin smålighet.
At Nawaz er velkledd og velartikulert blir brukt mot ham. Noen kritikere mener at han logrer for den hvite majoriteten, som en Onkel Tom. En del muslimer ser på ham som en sekulær løpegutt. At Nawaz i tillegg hevder at begrepet islamofobi er til hinder for dyptpløyende kritikk av islam gjør det ikke enklere. Fra et debattmøte medNawaz og Harris ved Harvard twitret den profilerte journalisten Murtaza Hussain: «Nice shot of Sam Harris with his well-coiffed talking monkey».
Den radikale venstresiden angriper ham for å kolportere vestlige «etnosentriske» ideer om menneskerettigheter og liberalisme. Gjennomgangstonen i kritikken synes ironisk nok å være at han bryter med fastlagte stereotypier.
I den venstreorienterte avisen The Guardian skrev journalisten David Shariatmadarinoe av et rent karakterdrap. Shariatmadari gikk langt i å antyde at Nawaz er en kokosnøtt, altså brun utenpå og hvit inni. En vanlig hersketeknikk i den mest radikale formen for identitetspolitikk. «Ikke alle muslimer ønsker å utrykke seg i det offentlige gjennom sin religiøse identitet», repliserte Nawaz.
Les også: Deeyah Khan – Den utålelige friheten
Muslimer som utrykker seg på egne vegne, som borgere, eller med politiske overbevisninger utenfor venstrekriteriene, blir sett på som renegater, som uautentiske muslimer. Som en onkel Tom. Ifølge boka skal muslimer være sinte, skriver Nawaz: «Så sinte, faktisk, at de ønsker å slavebinde Yezidiske kvinner, kaste syriske homofile ut fra høye bygninger og brenne folk i live. Alt på grunn av … Israel. For Europas regressivevenstre,som er på full fremfart i USA også, forventes det ikke at muslimer skal være siviliserte. Og muslimske oppkomlinger som tør å utfordre denne teokratiske fascismen, er ingenting annet enn en ulempe for en uhyggelig Weimar-lignende populisme hvis primalskrik var at ’alt er Vestens skyld’.»
Berøringsangst
Men forsøk på å diskreditere Quilliam Foundation skyldes også berøringsangst hos kritikerne, mener Nawaz. Man må altså våge å gå inn i følsomt materiale for å finne kildene til radikalisering.
I nettavisen Daily Beast viste Nawaz til til ulike meningsmålinger hvor en fjerdedel av britiske muslimer forsvarte angrepet på Charlie Hebdo. 36 prosent ønsker dødsstraff for frafall fra islam, 40 prosent ønsker ulike former for sharialover, 33 prosent ønsker et verdensomspennende kalifat. «Da er det ikke så merkelig», skriver Nawaz, «at tusen unge briter fra dette miljøet har vervet seg til IS, noe som er flere enn de som har vervet seg til den britiske hæren».
Videre hudfletter Nawaz det han altså kaller den regressive venstresiden, som setter kulturell identitet foran universelle verdier. Han skriver at venstresiden, i frykt for å gå høyresidens ærend, har endt opp med stilltiende aksept for islamisme. Han viser til at The Guardian ved flere anledninger har knyttet til seg unge muslimske stemmer som ved nærmere ettersyn forsvarte terrorbombingene i London, Al Qaida eller ikke ville fordømme IS.
Behandles som barn?
Nawaz vil finne støtte hos professor i religionshistorie Alan Levinovitz. Det er en altfor utbredt forestilling at alle religiøse perspektiver er likeverdige og fortjenter den samme respekt.
Men det er en katastrofal feilslutning, hvor religionsutøvere behandles som barn, mener Levinovitz: «Den er farlig fordi det betyr at man er mindre innstilt på å kritisere urett og falskhet som er religiøst motivert … Og den er falsk, fordi vanlig fornuft forteller oss at ‘Gud forsvarer slaveri’ og ‘Gud forbyr slaveri’ ikke er likeverdige utsagn.» Innen religionsfaget kan man ikke operere med religion som sannhet, bare tolkninger: «Og det betyr ikke at folk som utfordrer dype trosforestillinger representerer en trussel. Det er unnfallenhet å hevde noe slikt, ikke toleranse, og det er på tide at vi forstår forskjellen.»
Nawaz hovedpoeng er at vi må bevege oss på tvers av rammefortellinger for å finne en vei ut av et uføre. «Det finnes måter å utfordre både de som vil påtvinge oss islam og de som ønsker å forby islam. Verken jeg eller andre liberale muslimer, ønsker at kampen mot islamsk ekstremisme skal gå på bekostning av sivile rettigheter.»
Innlegget var publisert i VG mandag 23. mai 2016.
—
Maajid Nawaz er i Norge tirsdag 24. mai i forbindelse med menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum, og deltok også på Civitas frokostmøte samme morgen.
Les også Maajid Nawaz’ VG-kronikk: Etter terroren i Paris