Fra Panama Papers til norsk andedam

Fra Panama Papers til norsk andedam. Kristin Clemet blogger.

Publisert: 12. april 2016

En stor gruppe dyktige journalister har – på tvers av land – gjort et meget verdifullt arbeid for avdekke hvordan såkalte skatteparadiser blir og kan bli brukt til skatteunndragelser, korrupsjon og kriminalitet. Med på kjøpet har det fulgt en rekke skandaler knyttet til bestemte institusjoner og personer, som er tatt med buksene nede, enten fordi de har gjort noe ulovlig og/eller noe som svekker tilliten til dem, for eksempel fordi de har holdt noe skjult, eller fordi det ikke er sammenheng mellom liv og lære.

I Norge er det særlig DNB som har fått merke medienes søkelys. Banken har, formodentlig i likhet med en lang rekke andre banker, tilbudt produkter som gjør det mulig å unndra skatt eller for eksempel hvitvaske penger. Dette har ikke vært ulovlig virksomhet fra bankenesside, men det er ikke en virksomhet som noen er stolte av i dag. Det er derfor en praksis som blant annet DNB både har avsluttet, beklaget og tatt avstand fra.

Det som nå vekker voldsom interesse, er at konsernsjefen i DNB, Rune Bjerke, ikke har kjent til – eller sier at han ikke har kjent til – den praksisen som ble fulgt av banken. Han sier at han ikke ble oppmerksom på at banken hadde tilbudt slike produkter før han ble informert om dette av Aftenposten før påske. Han har, delvis på spørsmål fra en av bankens eiere, nemlig staten, iverksatt omfattende undersøkelser for å finne ut hvordan dette kunne skje – og hvordan det kunne skje uten at han visste – og banken har i dag levert en redegjørelse om dette til næringsminister Monica Mæland på ca. 20 tettskrevne sider. Banken presiserer at materialet som må gjennomgås, er så omfattende at arbeidet vil fortsette, og at banken derfor også må ta forbehold om at det kan finnes forhold som så langt ikke er avdekket.

Så langt, så vel.

Det som provoserer meg, er ikke Rune Bjerke. Både som DNB-kunde og som borger har jeg stor tillit til Bjerke.

Det som provoserer meg, er medier, professorer og politikere som feller, eller bidrar til å felle, dommer over Bjerke (og DNBs styre) uten at de har hatt noen mulighet til å sette seg inn i saken, uten at de kjenner faktum fullt ut, og uten at de reflekterer over hva som er god rolleforståelse i slike situasjoner. Det er dessuten spesielt å lese at stortingsrepresentanter besværer seg over at «det er blitt typisk norsk at det å ta ansvar er å bli sittende, og at ingen(ting) skal få noen konsekvenser». For hvis dette er en standard, så er den først og fremst satt av og for politikerne selv.

Abid Raja, som er en av dem som har vært raskest ute med å trekke konklusjoner, viser både dårlig rolleforståelse og en dårlig evne til å gjengi andre korrekt. Stortingsrepresentanter er jo generelt i den privilegerte stilling at de kan uttale seg om hva som helst når som helst. Men som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen burde Raja følt seg tjent med å følge de grunnleggende retningslinjer som et samlet storting står bak når det gjelder statens eierskapsutøvelse. Han burde heller ikke gjengi Bjerke på en omtrentlig måte når saken er så viktig, både for Norge, DNB, DNBs ansatte og Rune Bjerke. Raja sier blant annet til Aftenposten at «Bjerke har ikke tatt alvoret inn over seg, og han nærmest sier at fordi han ikke visste noe om det direkte så er han også ansvarsfri». Nei, Raja, dette har ikke Bjerke sagt. Han har sagt det motsatte: At uansett hva han har visst eller ikke visst, så har han ansvaret.

I skrivende stund er det også to professorer som har felt sine dommer.

Den ene er Petter Gottschalk, som er professor i IT-strategi på Handelshøyskolen BI, og som ved utallige anledninger tillates å komme med de mest uakademiske synserier – senest i Dagsrevyen i dag. Der kom han med en rekke negative karakteristikker og til dels ganske grove, udokumenterte påstander, som fikk stå helt uimotsagt.

Den andre er Frank Aarebrot.

Det som er trist med slike saker, er at en i utgangspunktet svært viktig sak, som kan legge grunnlaget for mange viktige, men vanskelige debatter – og for fornyet innsats mot skatteunndragelser, korrupsjon og ulovlig kapitalflukt – i rekordfart degenererer til en heksejakt overfor en bank som har gjort noe som var lovlig, men som den i dag beklager, og som banksjefen selv ikke visste noe om. Dagsrevyen sier at dagens pressekonferanse i DNB «vakte sterke reaksjoner i Stortinget», men det er ikke riktig: Det er mye bra å si om Abid Raja (og Line Henriette Hjemdal), men de kan, med all respekt, ikke omtales som om de representerer Stortinget. Marianne Marthinsen i Ap uttalte seg også, men langt mer forsiktig.

DNB er, i likhet med store offentlige institusjoner, en stor organisasjon. I alle slike organisasjoner skjer det små og store feil. En leder kan ha skyld i at slike feil begås, men ofte har han eller hun ikke det. Men lederen har alltid ansvaret. Det sier alle statsråder med god rolleforståelse – og det sier alle konsernsjefer med god rolleforståelse. Akkurat slik også Rune Bjerke gjør.

Om en leder som ikke har skyld, men som «bare» har ansvaret, bør gå når noe uheldig avdekkes, blir et spørsmål om skjønn. Etter min mening kvalifiserer denne saken, slik vi kjenner den i det offentlige rom pr i dag, overhodet ikke for å kaste Bjerke – mens det finnes saker i staten selv der sånt absolutt burde ha skjedd. Etter min mening finnes det også andre, mer opplagte saker i selskaper der staten er eier.

Det forstemmende er at god og viktig journalistikk – der journalistene viser at de har god rolleforståelse – ender i noe som minner om en heksejakt, der god rolleforståelse, rettssikkerhet og alminnelig tålmodighet må vike for kortsiktige ønsker om å få nye oppslag, «god» PR og om å vise såkalt handlekraft.

Innlegget var publisert på Clemets blogg mandag 11. april 2016.

Publisert: 21. november 2023