Lenket

De fleste har forstått at eurosamarbeidet er en lenke alle vil tape på å bryte ut av, skriver Steinar Juel i DN.

Publisert: 12. mars 2016

NRK-serien «Lenket», som ble sendt ifjor høst, illustrerte godt mekanismene som trer i kraft når selvstendige personer blir lenket sammen samtidig som de skal streve etter å nå bestemte egne og felles mål.

Deltagerne fant ut at de måtte samarbeide, tilpasse seg hverandre og støtte det svakeste leddet i kjeden. Det fungerte godt i leken, fordi premiestrukturen var slik at både gruppen som helhet og den enkelte tjente på at færrest mulig brøt ut. Og ikke minst, fordi alle forsto at premiestrukturen var slik.

Når en ser hva som skjer i EU for tiden, synes denne forståelsen å mangle i flere av medlemslandene. EU kan godt sammenlignes med «Lenket». Det er ingen leder som gir ordre, medlemmene har selv ansvar for å opptre slik at gruppen fungerer godt. Da må noen jenke seg, og noen svake må støttes.

Europakommisjonen kan sammenlignes med programlederen i tv-leken. Den coacher, forteller hvordan deltagerne ligger an i forhold til målene, passer på at spillereglene ikke brytes og at ingen skades. Medlemslandene må selv finne ut hvordan de skal opptre og samarbeide for at gruppen som helhet skal ha suksess.

Mange av medlemslandene synes å mangle forståelsen for at de selv kommer dårligere ut dersom gruppen ikke lykkes.

«Jeg gjør som jeg vil, Tyskland får ta ansvaret for gruppen», er en holdning som synes å gjøre seg gjeldende.

En gruppe må ofte gjennom kriser for at samarbeidet skal bli bedre. Det gjelder særlig når flere av medlemmene i utgangspunktet ikke forstår at deres suksess er avhengig av gruppens. Eurosonen har etter 2008 vært igjennom noen slike kriser, senest ifjor sommer, da Hellas var nær ved å hekte seg av lenken. Grekerne valgte å bli fordi de skjønte at de selv ville tape mest ved å bryte ut.

Egeninteressen er en mye sterkere kraft enn et idealistisk mål om et forent Europa.

Nå er det andre samarbeidskriser som truer EU. Flyktningstrømmen over Middelhavet har ført til sammenbrudd i den såkalte Dublin-avtalen om hvor flyktninger skal søke om asyl, og truer Schengen-avtalen om passunion.

Storbritannia skal til sommeren ha folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap. I Spania har separatistpartier fått flertall i Catalonia, og på nasjonalt nivå strever spanjolene med å få dannet ny regjering etter et valg som endret det politiske landskapet. I Polen har et sterk nasjonalistisk parti overtatt styringen, og Tysklands kansler Angela Merkel, som de siste årene har vært limet i EU, er svekket.

Frankrike, som sammen med Tyskland lenge var aksen i EU-samarbeidet, har abdisert fra den rollen. President Hollande er mest opptatt av egne nasjonale problemer, og særlig av presidentvalget i 2017.

Det er ikke lett å se hvordan krisen nå kan ende opp i et forsterket samarbeid. Storbritannia vil redusere integrasjonen i EU. Visegrad-landene (Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn) har funnet hverandre i sin motstand mot å ta imot flyktninger. Østerrike samlet landene sør for seg (unntatt Hellas) for å bli enige om hvordan flyktningstrømmen skal stanses.At sammenlenkede land (eller personer) begynner å fraksjonere mot hverandre, gir et verre resultat enn om uavhengige land gjør det og kan derfor føre til at flere ser seg tjent med å hekte seg av.

Vi hadde nå trengt en fransk president med sterke EU-ambisjoner ved siden av Tysklands Merkel.

De fleste har forstått at eurosamarbeidet er en lenke alle vil tape på å bryte ut av. De negative effektene av å bryte med euroen vil komme raskt, hardt og brutalt. Å bryte eller suspendere andre deler av EU-samarbeidet kan derimot ha mindre negative konsekvenser på kort sikt for det enkelte medlem. De kortsiktige fordelene kan fremstå som større. Det gjør at de samarbeidsproblemene EU nå har, kan være mer truende enn eurokrisene.

Selv om euroen representerer den sterkeste bindingen i EU-samarbeidet, vil en oppløsning i samarbeidet på andre områder i EU etterhvert også true pengeunionen. Pengeunionens overlevelse over tid er avhengig av et stadig tettere politisk samarbeid, og den vil ikke overleve hvis tendensen går motsatt vei.

Også samholdet mellom de nordiske land har fått en ripe. Ingen ville for ett år siden kunne tenkt tanken om at den nordiske passunionen skulle kunne gå i oppløsning. Nå trues den, merkelig nok nesten uten reaksjoner i den norske opinionen.

«Ja, ID-kontroll er vel nødvendig for å få kontroll med flyktningstrømmen», synes å være holdningen. Men de nordiske landene kunne alternativt ha samarbeidet om en løsning.

NRK bør lage nye runder med «Lenket», men med en litt annen vri. Deltagerne bør være statslederne i EU, ta gjerne med alle de nordiske også. Lederne trenger praktisk øvelse i å samarbeide for å nå felles og egne mål. I leken vil de erfare at fraksjonsdannelser er helt ødeleggende.

Kanskje en naiv idé, men Norge har spilt moderatorrolle i forsøk på å løse mer fjerntliggende problemer enn dette.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv torsdag 10. mars 2016.