Look to Sweden?
De skandinaviske landene har mye å lære av hverandre. Tre områder som er aktuelle er asylpolitikk, barne- og familiepolitikk og skattepolitikk. Se til Sverige for den siste, vurder nummer to, og dropp nummer én. Mathilde Fasting på Minervanett.no.
Publisert: 23. februar 2016
De skandinaviske landene har mye å lære av hverandre. Tre områder som er aktuelle er asylpolitikk, barne- og familiepolitikk og skattepolitikk. Se til Sverige for den siste, vurder nummer to, og dropp nummer én.
For utenforstående er Norge, Sverige og Danmark tre like land. Statsviteren Francis Fukuyama ber sine lesere om å «look to Denmark», en metafor for hvordan han synes samfunnsmodellen i de tre skandinaviske landene fungerer.
Fukuyama har et poeng, selv om det er Danmark han har sett nærmere på. Landene er små, åpne demokratier. De har sjenerøse og omfattende velferdsordninger og godt koordinerte arbeidsmarkeder. Det er lange historiske bånd mellom dem, og menneskene forstår hverandre, både skriftlig og muntlig. Landene har passfrihet og felles arbeidsmarked, men Danmark og Sverige er EU-medlemmer, det er ikke Norge.
Siden det er så mange strukturelle og historiske likheter, er det interessant å sammenligne landenes politiske og samfunnsmessige utvikling. De tre landene kan til sammen egentlig betraktes som en utvidet mulighet for det enkelte landet til å teste ut politikk. Fungerer noe fint i ett av landene, er sjansene ganske store for at det vil gjøre det i de to andre landene også. Det gjør det interessant å se nærmere på ulik politikk og på forskning og erfaringer som er gjort i den forbindelse.
For ved nærmere ettersyn er landene mer forskjellige enn det man kan få inntrykk av. Asylpolitikken er kanskje det mest synlige eksempelet i dag. Her har er de politiske svarene hittil vært helt forskjellige i Danmark, Sverige og Norge, noe som også har gjenspeilet seg i antallet flyktninger som er kommet til de tre landene. Det er fortløpende politiske diskusjoner om hva som virker og ikke virker, og hvordan beslutninger i ett land påvirker forholdene i de andre landene.
Jeg har det siste året vært involvert i to andre politikkområder; barne- og familiepolitikk og skatte- og eierskapspolitikk. I Norge skal vi snart vedta en skattereform, og den norske barne- og familiepolitikken blir nå utredet i sin helhet, noe som ikke er gjort på 20 år.
La meg ta barne- og familiepolitikken først. Jeg er medlem av et offentlig oppnevnt utvalg, «Barnefamilieutvalget», som skal avgi sin innstilling om ett år. Politikkområdet er godt egnet til nordisk sammenligning. Landene har en høy grad av likestilling, lange permisjonsordninger, stor kvinnelig yrkesdeltakelse og en høy fødselsrate sammenlignet med andre land.
For noen uker siden var jeg på utvalgstur til Sverige. Vi fikk en grundig presentasjon av ulike deler av svensk barne- og familiepolitikk. Inntrykket jeg sitter igjen med, er at det er store forskjeller mellom svenske og norske ordninger. Det mest interessante er at flere av dem har vært i funksjon såpass lenge at det er samlet inn kunnskap og forsket på virkninger. Dette er verdifullt for det arbeidet som nå er i gang i Norge. Vi kan for eksempel se om innføringen av «jämställdhetsbonusen» har virket, og vi kan vurdere hvordan lengde og kompensasjonsgrad i fødselspermisjonen har påvirket svenske menns og kvinners arbeidsdeltakelse. Videre har svenskene senere barnehagestart enn vi har i Norge, de har förskola i stedet for skolestart for 6-åringer, og de har et strukturert fritidshem-tilbud opp til 13 år som på mange områder minner om en heldagsskole.
Ordningene er såpass forskjellige på mange viktige punkter at dette er relevant og interessant å se nærmere på. Utvalget har ikke tatt turen til Danmark, men vi kommer til å se på danske ordninger også. I Danmark er det blant annet mulig å la små barn starte i vuggestuer mye tidligere enn i Norge. Om utvalget velger å anbefale svenske eller danske ordninger, er for tidlig å si (som utvalgsmedlem uttaler jeg meg ikke her om hva jeg vil foreslå). Vi har med oss foredrag, forskningsrapporter og statistikk fra Sverige som sier mye om hvordan de ulike ordningene påvirker barns utvikling, foreldrenes yrkesdeltakelse og hvordan det går for barn fra lavinntektsfamilier. Det er fullt mulig å foreslå endringer der svenskene har gode resultater, samtidig som man kan begrunne at man ikke foreslår noe med henvisning til dårlige resultater eller erfaringer.
Gjennom det siste året har jeg også arbeidet med skattepolitikk og eierskap. I fjor deltok jeg på en konferanse i Sverige der eierskaps- og skattepolitikk ble diskutert. Selv om landene har små, åpne økonomier, er det store forskjeller. Svenskene har sterke eiermiljøer og eiertradisjoner, og de har ikke funnet olje. Landet har også gjennomført flere skattereformer. Som i Norge kom det en stor reform på begynnelsen av 1990-tallet, og deretter flere reformer i perioden 2004 til 2008. Oppsummert innebærer disse reformene at svenskene har avskaffet arveavgift og formuesskatt, samt at de har redusert selskapsskatten.
Det er mulig å se resultatene av disse politiske reformene. I løpet av det siste tiåret har svenskene klart både å utvikle selskaper og å beholde dem. Utflyttede svenske eiere og entreprenører har kommet tilbake til Sverige, landet har flere globale selskaper, og det satses på det private næringslivet. Svenskene har villet (og måttet) ha vekstmuligheter, risikokapital og sterke private eiermiljøer som har evne til å eie verdiskapende virksomheter i Sverige, blant annet fordi de ikke har olje og fordi de er avhengig av et velfungerende næringsliv for å opprettholde omfattende velferdsordninger.
Det er også mulig å se på hvordan de politiske debattene i forkant av reformene var. Argumentene om at risikokapital var vanskelig å skaffe, at svenske eiere ble diskriminert, og at bedriftene stort sett fikk kapital og investeringer fra det svenske markedet, er de samme som vi i dag hører i Norge, men det er en vesentlig forskjell på debattene: Reformene i Sverige handlet om å skape vekst og nye arbeidsplasser, ikke om fordeling. Også LOs sjefsøkonom i Sverige, Per-Olof Edin, konstaterte i en offentlig skatteutredning fra 2002 at formuesskatten var skadelig for Sverige.
Vi kan konstatere at svenskene i dag har et mer dynamisk og nyskapende næringsliv, men de har også fått økte skatteinntekter etter de siste skattereformene. Skatteprosenten har sunket fra 51 prosent av BNP i 2000 til 44 prosent i 2014, samtidig som skatteinntektene har økt med 260 mrd. kroner (inflasjonsjustert) i samme periode. De har fått i pose og sekk – både mer vekst og større skatteinntekter.
Jeg er mer tilbøyelig til å «se til Sverige» i skattepolitikken enn i barne- og familiepolitikken, selv om det er elementer i den svenske barne- og familiepolitikken som jeg kanskje vil stille meg bak, dersom utvalget velger å foreslå dem. De skandinaviske landene har til sammen mange gode (og dårlige) politiske erfaringer. Det er en verdifull kilde til kunnskap når politiske beslutninger skal fattes.
Innlegget var publisert på Minervanett.no tirsdag 23. februar 2016.