Mirakelet i Israel

Det finnes en annen historie om den moderne nasjonen Israel. En historie som ikke er særlig belyst i den norske offentligheten. Den handler om det israelske økonomiske og multietniske mirakelet. Mats Kirkebirkeland på Minervanett.no:

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 13. januar 2016

Av Mats Kirkebirkeland, rådgiver i Civita

Det finnes en annen historie om den moderne nasjonen Israel. En historie som ikke er særlig belyst i den norske offentligheten. Den handler om det israelske økonomiske og multietniske mirakelet.

Når norske journalister rapporterer fra Israel, så skjer det hovedsakelig fra to steder, med stort sett det samme innholdet. Rapportene fra de to byene, Jerusalem og Tel Aviv, inneholder som oftest siste nytt, med reportasjer om hvordan hverdagslivet oppleves i landet med tidenes mest omtalte politiske konflikt. Men det finnes også en annen historie – om et annet Israel – enn historien om landet med den «uløselige» konflikten. Denne historien forklares også bedre fra en annen Israelsk by enn de to største og mest kjente Israelske byene. På folkemunne i Israel heter det nemlig at: «Haifa works, Jerusalem prays, and Tel Aviv plays».

Selv om utrykket gir mest gjenklang i industri- og havnebyen Haifa, Israels tredje største by, så gir nettopp denne «arbeiderbyen» et bilde av et annet Israel, enn den historien nordmenn kjenner fra det religiøse Jerusalem og ultraliberale Tel Aviv. Historien om Haifa kan nemlig også fortelles som historien om den moderne staten Israel. Ikke minst gjelder dette Israels økonomiske mirakel.

Haifa har, i likhet med de fleste historiske bosetningene i denne regionen, hatt en kjent bosetning siden bronsealderen. Bosetningen har vært konsentrert rundt det UNESCO-vernende Karmelberget, som også har hatt en strategisk funksjon. Blant annet utgjorde passasjen gjennom Karmelberget mye av kjernen ved slagene om Megiddo. (Både det avgjørende slaget under første verdenskrig i år 1918 og slaget mellom den egyptiske og kanaanittiske sivilisasjon rundt 1500 år før Kristus.) Men bosetningen langs Karmelberget, har vært, og er fortsatt, et viktig religiøst område i Israel.

I den tidligere kanaanittiske kulturen ble områder med høyder regnet som hellige steder. Karmelberget er intet unntak. Man mener at området har hatt religiøs funksjon fra 1500 år før Kristus, via profeten Elias, frem til i dag, der blant annet tilhengere av denahmadiyya-islamske trosretningen har sin største moské i Israel ved berget. Og sist, men ikke minst, utgjør området rundt Haifa og Karmelberget detadministrative senteret og de helligste stedene for tilhengerne av den monoteistiske Bahá’í-religionen, grunnlagt av Bahá’u’lláh fra Persia, så sent som på 1800-tallet. Haifa illustrerer det israelske lappeteppet, med alle de forskjellige etniske og religiøse gruppene som har tilhold i landet.

Storbyområdet Haifa har en befolkning på nesten 1 million innbyggere, der den arabiske befolkningen utgjør rundt 25 prosent, mens den arabiske andelen i Israel totalt sett ligger på rundt 20 prosent. Den arabiske befolkningen i Haifa-området tenderer også til å være en mer heterogen gruppe, enn blant arabere ellers i Israel. Som allerede nevnt har tilhengere av den ahmadiyya-islamske trosretningen et stort nærvær. Mens kristne arabere kun utgjør 9 prosent av den arabiske befolkningen i Israel, bor til gjengjeld 70 prosent av kristne arabere i forskjellige byer i Nord-Israel, med Haifa som naturlig hovedstad. I Haifa by er antall kristne arabere flere enn antall muslimske arabere. I tillegg bor store deler av den 140.000 store religiøse minoriteten av israelske drusere i Haifa-området og i Nord-Israel.

Haifas jødiske befolkning har lignende heterogene tendenser. Havnebyen Haifa har nemlig vært inngangsporten for jødisk innvandring til Israel i lange tider. Strømmen av jødiske flyktninger og innvandrere fra Europa i etterkant av andre verdenskrig gikk stort sett gjennom Haifa. Også for senere tiders jødisk innvandring fra Midtøsten – og spesielt fra Sovjetunionen etter dens fall på 1990-tallet – har Haifa vært den fremste ankomstbyen. De fleste innvandrerne dro riktignok videre til andre områder i Israel, men mange valgte også å bli. Det russiske alfabetet er i dag et vanlig syn i Haifas gater. Jøder med bakgrunn fra Sovjetunionen utgjør rundt 23 prosent av den jødiske befolkningen i Haifa by, og regnes som en innvadringssuksess.

Samtidig er det flere sekulære jøder i Haifa enn ellers i Israel. Byen blir til og med karakterisert som mer sekulær enn Tel Aviv. Tilhengere av den heraldiske jødedommen (ultraortodoks) utgjør en liten og underrepresentert andel av Haifas jødiske befolkning. Den arabiske befolkningen i Haifa tenderer også til å være mer liberal og sekulær enn den israelske arabiske befolkningen forøvrig. Mange peker nettopp på multietniske og multireligiøse Haifa, som et mulig fremtidsbilde av Israel, der den jødiske og arabiske befolkningen kan leve sammen i relativ fred og harmoni.

Haifa er ikke bare et symbol på Israels integrering av en kontinuerlig innvandring, fra en rekke ulike nasjoner og kulturer, gjennom store deler av 1900-tallet, til et lite og karrig landområde. Selv om Tel Avivs mange skyskrapere og globale appell fremstår som selve symbolet på Israels økonomiske mirakel, så representerer Haifa mirakelets bakgrunn.

For hvordan kan det ha seg at en nasjon med 8,4 millioner innbyggere, på et landområde med omtrent den samme størrelsen som Nord-Trøndelag fylke – uten noe særlig med naturressurser – kan produsere 77 selskaper som er listet på verdens fremste teknologibørs, NASDAQ? Mens 177 teknologiselskaper fra hele Europa er listet på samme børs?

For det første har Israels innvandringsbølger vært viktig for landets økonomi. Ettersom store deler av Israels befolkning enten er innvandret selv, eller etterkommer av innvandrere, har dette bidratt til en risikokultur, der mulighetene for mer frihet, større anerkjennelse og velstand som oftest går gjennom å starte egen næringsvirksomhet. Innvandrere generelt, og israelere spesielt, har også alltid hatt fokus på viktigheten av utdanning. Denne faktoren er trolig det økonomiske mirakelets viktigste forklaring. Israel er vertskap for mange anerkjente universiteter. Men det er Israels eldste universitet, etablert i Haifa i 1912, som er landets viktigste.

Technion (Israel Institute of Technology), har utdannet 75 prosent av Israels ingeniører. 70 prosent av teknologioppstartsbedriftene har bakgrunn fra universitetet. Det sies at det er denne institusjonen som har æren for å ha bygget og beskyttet staten Israel. Sammen med Universitetet i Haifa, har Haifa-området i Nord-Israel skapt mye av Israels mye omtalte høyteknologiske boom.

Rett nedenfor Technions campus ligger Matam teknologipark, Israels eldste og største teknologipark, der teknologiske giganter som Google, Microsoft, Intel med mange flere, har etablert forskningssentre. Hele 240 multinasjonale selskaper innen teknologisektoren har lagt sin globale forskning og utviklingssentre til Israel. Litt lenger sør-øst for Haifa ligger den lille byen Yokneam, med rundt 22.000 innbyggere, som likevel er vertskap for over 100 israelske høyteknologiske oppstartselskaper.

Dette er noe av årsaken til at Israel bruker over 4 prosent av sitt BNP på forskning – noe som er høyest i verden. Tilsvarende tall for Norge er rundt 1,6 prosent. Videre har 46 prosent av israelere mellom 25 og 64 åren høyere akademisk grad, mot et OECD-gjennomsnitt på 33 prosent. Styreleder i Google, Eric Schmidt, uttalte i 2012 at Israel er verdens viktigste høyteknologiske senter utenfor USA. Israel har et høyere (nominelt) BNP per innbygger enn østasiatiske nasjoner som Japan og Sør-Korea, og EU-medlemmer som Spania og Italia, og ligger på samme nivå som arabiske petroleumsnasjoner som Kuwait og De forente arabiske emirater.

Med en nærmest konsekvent høyere økonomisk vekst enn gjennomsnittet av alle OECD-land, EU-nasjoner og USA, så skal man ikke bli overrasket om Israel nærmer seg velstandsnivået til de mest velstående og høyest utviklede nasjoner i Vest- og Nord-Europa, i løpet av 10 til 20 år. Men dette betyr ikke at det ikke finnes skyer i horisonten.

Israelske teknologiselskaper vokser seg sjeldent store, men blir snarere kjøpt opp av internasjonale (hovedsakelig amerikanske) globale teknologiselskaper. Globale selskaper i klassen til Nokia, Ericsson, Samsung og Sony er ikke blitt skapt i landet, på tross av det verdensledende høyteknologimiljøet. Samtidig har Israel voksende demografiske problemer. Da handler det ikke nødvendigvis om lave fertilitetstall og en aldrende, synkende befolkning, som er det store problemet blant verdens mest utviklede nasjoner. Israelske kvinner får i gjennomsnitt tre barn hver, altså langt over fertilitetsnivået på 2,1 som trengs for å opprettholde en stabil befolkning. De demografiske utfordringene kommer i hovedsak av den voksende andelen ultraortodokse jøder blant Israels befolkning. Selv om de ultraortodokse jødene (harediske jøder) kun utgjør ti prosent av Israels befolkning i dag – så er andelen forventet å vokse til 27 prosent innen 2059. Årsaken er at ultraortodokse jøder i gjennomsnitt får dobbelt så mange barn som resten av israelerne.

Da handler det ikke nødvendigvis bare om potensial for større og flere konflikter mellom ortodokse, konservative, moderate og sekulære jøder – i spørsmål rundt forholdet mellom stat og religion, Palestina-konflikten, militærtjeneste og så videre. Den største bekymringen handler mest om økonomi. Ettersom menn innen haredisk jødedom – i teorien – skal vie sitt liv til å studere de hellige skriftene og målrettet følge alle religiøse påbud og forbud, så bidrar dette til en vesentlig lavere sysselsettingsgrad, og ikke minst store begrensninger i hvilke yrker man kan velge. Ultraortodokse jødiske menn har en sysselsettingsgrad på rundt 45 prosent. Selv om ultraortodokse kvinner – som har «lov» til å ta seg arbeid – har en sysselsettingsgrad på rundt 70 prosent, er totalen likevel under snittet av den israelske befolkningen generelt. Blant israelere med arabisk opphav er situasjonen ganske lik – men kjønnsmessig motsatt av haredisk jødedom.

Arabiske menn arbeider omtrent på samme nivå som den totale israelske befolkningen, mens arabiske kvinner har en sysselsettingsgrad på litt over 30 prosent. Mens israelske arabiske kvinner historisk har hatt et høyere fertilitetsnivå enn israelske jøder, så er denne trenden sterkt fallende. I 2014 hadde arabiske og jødiske kvinner et fertilitetsnivå på henholdsvis 3,17 og 3,11 – altså tilnærmet likt.

Likevel viser en rapport utarbeidet av det israelske finansdepartementet at den offentlige gjelden er forventet å vokse fra 67 prosent av BNP til 170 prosent de neste 50 årene, dersom dagens trend innen sysselsetting og fertilitet er konstant.

Uavhengig av forskjellige fremtidsscenarier for Israel, så er landets økonomiske vekst og suksess med integrering av mange millioner innvandrere imponerende. Hadde Israel vært en helt annen nasjon – et helt annet sted i verden – hadde interessen for å lære av mer av israelske mirakelet vært større. Spesielt i et Europa med lav økonomisk vekst og problemer med integrering av innvandrere.

Formålet med denne teksten er likevel ikke å underslå Israels ansvar for okkupasjonen av Palestina, og den langvarige politiske (og ofte militære) konflikten som har oppstått i dens kjølevann. Men noen ganger bør man også kunne skrive om et annet Israel – som ikke handler om den nevnte konflikten.

Innlegget var publisert på Minervanett.no onsdag 13. januar 2016.

Publisert: 21. november 2023