Europa har fått et mulighetsvindu i Ukraina

– Korrupsjon er landets største problem, uttaler Ukrainas fremste korrupsjonsjeger, Sergii Leshchenko, i sitt intervju med Eirik Løkke på Minervanett.no:

Publisert: 18. november 2015

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita

– Korrupsjon er landets største problem, uttaler Ukrainas fremste korrupsjonsjeger, Sergii Leshchenko, i sitt intervju med Eirik Løkke på Minervanett.no.

Av forståelige grunner er det krigføringen i Øst-Ukraina som har fått mest oppmerksomhet i norske medier. Men parallelt med Putins aggressive ekspansjonspolitikk står det ukrainske samfunn overfor en annen definerende kamp: Skal landet utvikle seg til å bli et åpent, liberalt demokrati, eller vil det henfalle til den gamle orden, dominert av nepotisme og oligarker? I sentrum for striden står det som gjennomsyrer det ukrainske samfunnet, nemlig kampen mot korrupsjonen.

Internasjonale priser

Den kanskje viktigste anti-korrupsjonsjegeren i Ukraina er den prisbelønte journalisten Sergii Leshchenko, som i fjor ble valgt inn i det ukrainske parlamentet, samtidig som han av Reporters Without Borders ble inkludert i listen over ”top information heroes 2014”.

Leshcheko arbeidet i 14 år for avisen Ukrainska Pravda, hvor han etter hvert opparbeidet seg et rykte som Ukrainas viktigste korrupsjonsjeger. Leshchenkos journalistiske arbeid er publisert i en rekke internasjonale medier, blant annet Foreign Policy og Politico.

I 2013 mottok han Fritt Ord og den tyske ZEIT-stiftelsens pressepris for sitt virke. I tillegg til pressepriser har han også mottatt internasjonale utmerkelser slik som John Smith Fellowship (2012) og Draper Hill-Fellowship ved Stanford (2013). I fjor avsluttet han et fellowship ved den Washington-baserte National Endowment for Democracy. Den prisbelønte journalisten har også forfattet to bøker om korrupsjonsutfordringene i Ukraina: The American Saga of Pavlo Lazarenko og Mezhygirya a syndrom of Viktor Yanukovych.

Utfordrende situasjon

Sergeii Leshchenko besøker i disse dager Oslo, og i den forbindelse møtte Minerva den ukrainske korrupsjonsjegeren.

– Situasjonen i Øst-Ukraina er høyst dramatisk, med regelmessige trefninger mellom russisk-støttede opprørere og ukrainske styrker. Hvordan påvirker situasjonen øst i landet det å bedrive politikk i Ukraina?

– Det er åpenbart en utfordrende situasjon. Og det er ingen tvil om at Putins mål gjennom bruk av militære midler og frykt, er å hindre at Ukraina foretar institusjonelle forandringer og beveger seg bort fra den russiske ”interessesfæren”. Personlig tror jeg, og jeg understreker at dette er min personlige mening og ikke de offisielle myndighetene i Ukrainas syn, at vi bør søke å finne et kompromiss med Putin-regimet i spørsmålet om hvordan konflikten i Øst-Ukraina kan løses. Det er veldig vanskelig å se at vi kan løse dette uten en eller annen form for avtalte med russerne.

– Orangerevolusjonen i 2004 viste for alvor den folkelige misnøyen mot det bestående. Men hvor mye av drivkraften bak Orange-revolusjonen var i virkeligheten et uttrykk for et opprør mot korrupsjon?

Først og fremst var Orange-revolusjonen et spontant opprør mot valgjukset som fant sted fra Viktor Janukovitsj under valget i oktober 2004 om hvem som skulle etterfølge Leonid Kutsjma som president i Ukraina. Men det er klart at den underliggende frustrasjonen som kom til uttrykk i desember 2004 åpenbart hadde sammenheng med korrupsjon og nepotisme, som gjennomsyret det gamle politiske systemet i Ukraina.

– Og hva med Maidanopprøret som startet i november 2013?

– Det hadde også en åpenbar sammenheng med den korrupsjon og nepotisme som særlig tidligere president Viktor Janukovitsj personifiserte. En av årsakene til at opprøret kom akkurat i november 2013 var naturlig nok spørsmålet om Ukraina skulle vende seg mot Russland eller EU i utenrikspolitikken. Men det underliggende spørsmålet, det folk reiste seg imot, var nepotismen og korrupsjonen som dominerte i Ukrainsk politikk.

Det siste året etter Madian-opprøret vil jeg hevde at vi har sett en positiv utvikling med hensyn til det å bekjempe korrupsjon. Særlig prosessen som tar sikte på institusjonelle reformer har gått i riktig retning.

Institusjonelle reformer

– I etterkant av Maidan-opprøret ble milliardæren og oligarken Petro Poroshenko valgt til president. Jeg er antagelig ikke den eneste som tenker at det må ha vært veldig vanskelig å bli milliardær i Ukraina under det gamle styret uten å være korrupt eller betale bestikkelser?

– Jeg skjønner skepsisen, og jeg har et ambivalent synspunkt på Poroshenko. På den ene siden er det åpenbart at han er et produkt av sin tid. Han har vært en forretningsmann i en tid hvor det har vært mye korrupsjon. Og fremdeles eier han en stort sjokoladekonsern, samt en tv-stasjon. Det burde han ikke gjøre samtidig som han er president. Men det viktigste i denne sammenhengen er hva som skjer fremover, særlig at politikken blir mer åpen og transparent. Institusjonelle reformer, hvis de lykkes, vil gjøre det vesentlig enklere å avdekke korrupsjon. Og her blir det veldig viktig at parlamentet legger press på presidenten slik at landet får gjennomført viktige reformer, eksempelvis en velfungerende anti-korrupsjonsbyrå.

– Men er korrupsjon først og fremst et kulturelt eller institusjonelt problem?

– Det er et godt spørsmål, og egentlig noe som burde være gjenstand for flere doktorgradsavhandlinger. Men jeg kan svare følgende: ”High level”-korrupsjon dreier seg i stor grad om institusjonelle reformer og nulltoleranse-politikk. Alle former for politiske bestikkelser må slås hardt ned på umiddelbart, og vi trenger organer som kan avdekke slike tilfeller. Mens ”Low-level”-korrupsjon dreier seg mer om å endre kultur, og på mange måter om å utdanne offentlige ansatte skikkelig.

– Er utviklingen positiv?

– Ja på mange måter er den det. La meg nevne et eksempel. Politireform. Gjennom en målrettet prosess fikk man kvittet seg med mange politifolk som tilhørte det gamle regimet, mens man veldig raskt fikk inn en ny generasjon, med et helt annet tankesett. Det tok riktignok litt tid før mange av disse ble helt ferdig utdannet og fikk opparbeidet seg nødvendig politifaglig kompetanse. Men de var raskt i stand til å sørge for sikkerhet, og hadde altså en ny og vesentlig forbedret mentalitet.

Like positivt går det ikke med domstolsreformen. Den er, for å si det forsiktig, ikke like dynamisk. Jeg mener man kan lære mye av hvordan man gjennomførte politireformen, og på den måten sørge for at man reelt sett får mer uavhengige domstoler.

Fra farlig til populært

– Du har jo selv bakgrunn som journalist. Og betydningen av kritiske journalister og pågående medieaktører kan jo vanskelig overvurderes i et demokrati. Særlig ikke når det dreier seg om å avdekke korrupsjon. Hvordan er situasjonen for journalister i Ukraina nå?

– Dette er et annet område hvor det ukrainske samfunnet virkelig har sett en vesentlig forbedring. Mens det for få år siden var livsfarlig å være kritisk journalist, har det nå blitt både hipt og populært å være kritisk. Faren for journalister skal bli drept er vesentlig mindre. Det betyr at politikere blir utfordret på en helt annen måte enn tidligere, noe som også gjør at sannsynligheten for å avdekke korrupsjon har blitt større.

Det er riktignok noen strukturelle utfordringer med hensyn til tv-kanaler. Fire oligarker har i all hovedsak kontroll over ukrainske tv-stasjoner. Men dette balanseres delvis av eksplosjonen av ulike nettmedier, som leses av mange ukrainere. Sånn sett er jeg optimistisk.

– Kampen mot korrupsjon i Ukraina er naturligvis først og fremst en oppgave for ukrainere, men er det noe du mener Europa kan bidra med?

– Ja, jeg mener Europa nå har et mulighetsvindu for å påvirke Ukraina positivt.

Dette kan man gjøre gjennom å stille klare betingelser for reformene man gir finansiell hjelp til – såkalt kondisjonalitet. La meg nevne et konkret eksempel. Vi vedtok nylig å reformere partifinansieringssystemet på i Ukraina, slik at vi har fått på plass en offentlig partistøtte som blir utbetalt etter forutsigbare og rettferdige regler. I så måte har vi mer å lære av europeiske systemer enn det amerikanske partifinansieringssystemet. Uansett hadde denne reformen neppe blitt gjennomført, dersom ikke EU stilte klare betingelser i bytte mot visum-liberalisering. Jeg tror at Europa og USA må fortsette å legge press på Ukraina for å motivere positive institusjonelle forandringer.

– Er du tilhenger av at Ukraina skal bli medlem av EU?

– Ja, i første omgang håper jeg at vi kan få til et nærmere partnerskap, som senere kan utvikles til et fullverdig medlemskap. Det tror jeg vil være veldig positivt for Ukraina.

Intervjuet var publisert på Minervanett.no onsdag 18. november 2015.

Publisert: 23. november 2023