Verdens skumleste forkortelse

Lørdag arrangeres en stor demonstrasjon mot Tisa og TTIP i Oslo. Vet aksjonistene egentlig hva de demonstrerer mot? Jan Erik Grindheim i Klassekampen:

Jan Erik Grindheim

Publisert: 8. oktober 2015

Av Jan Erik Grindheim, statsviter i Civita.

Førstkommende lørdag arrangeres en demonstrasjon i Oslo som et ledd i de internasjonale aksjonsdagene 10.–17. oktober. Aksjonen er organisert av Attac Norge, Nei til EU, Fagforbundet, Rødt, SV og Senterpartiet. Den retter seg mot forhandlingene om to internasjonale avtaler av stor verdi for norsk næringsliv, norske arbeidsplasser og den norske velferdsstaten: TISA og TTIP. Ifølge Torbjørn Monsen, styremedlem i Attac Norge, er TTIP «vår tids skumleste forkortelse» (Attacs blogg 24. september 2015).

Tisa står for Trade in Services Agreement. Dette er en flerstatlig avtale om handel med tjenester, som forhandles frem mellom 52 av medlemsstatene i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Den globale produksjonen av tjenester er i dag større enn produksjonen av varer, og rundt to tredjedeler av bruttonasjonalproduktet i Norge er tjenesteproduksjon. Dersom vi ser bort fra olje- og gasseksporten, er 45 prosent av norsk eksport i dag tjenester. En avtale som skal regulere den økende globale handelen med tjenester ut fra felles regler på tvers av landene, er derfor i Norges interesse.

TTIP står for Transatlantic Trade and Investement Partnership. Dette er blitt kalt en megaregional handels- og investeringsavtale mellom EU og USA, som skal åpne de to partenes markeder for hverandre gjennom handelsliberalisering, regulatorisk samarbeid og samarbeid om lover og regler for handel på tvers av de to blokkene. Sammen står EU og USA for rundt halvparten av det globale BNP og en tredjedel av verdenshandelen. En vellykket TTIP-avtale vil kunne få store konsekvenser for Norge, siden 86 prosent av all norsk eksport av varer og tjenester går til EU og USA, som også er våre nærmeste politisk allierte.

Hva protesteres det mot? De politiske og ideologiske skillelinjene er klare når det gjelder hvem som er for og mot forhandlingene om de to avtalene. Tilhengerne er generelt tilhengere av internasjonal handel og globalisering, og av de internasjonale organisasjonene som arbeider for politisk styring og kontroll med den globale kapitalen. Motstanderne er for nasjonalstatlige løsninger og stor grad av proteksjonisme, spesielt når det gjelder offentlige tjenester.

Dette gjør dem også til motstandere av internasjonale organisasjoner som WTO, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), og ikke minst er de innbitte motstandere av EU og ofte svært antiamerikanske.

Den største fienden er likevel det Attac kaller «store selskaper», fordi «Den hemmelige frihandelsavtalen mellom EU og USA (TTIP) gir store selskaper kontroll over politikken innenfor arbeid, mat og miljø». (Attacs hjemmeside 5. oktober).

På Attac Norges hjemmeside er det listet opp seks grunner til hvorfor folk bør være mot TTIP. Her tar jeg opp de to som oftest blir trukket frem som hovedproblemet med forhandlingene: at de er hemmelige, og at de styres av store selskaper. Mye av de samme argumentene går igjen i motstanden mot Tisa og andre internasjonale handelsavtaler. Men de er begge feil og viser en urovekkende mangel på kunnskap om hva Attac, Nei til EU, Fagforbundet, Rødt, SV og Sp oppfordrer folk til å være imot. Dessuten er de fullstendig i utakt med hva innbyggerne i EU-landene og USA mener om internasjonal handel og investeringer.

I en spørreundersøkelse gjennomført av Eurostat i november 2014, viste det seg at 58 prosent av innbyggerne i EU støtter en TTIP-avtale, og at avtalen hadde støtte blant flertallet av innbyggerne i 25 av EUs 28 medlemsstater. Bare 25 prosent var mot en TTIP-avtale og 17 prosent visste ikke hva de skulle svare. I en lignende undersøkelse av amerikanernes holdning til handel og utenlandske investeringer, utført av Pew Research Center i 2014, sa 68 prosent av dem at handel var bra og 75 prosent at det var bra med utenlandske selskaper som bygger fabrikker i USA. Forhandlerne på de to sidene av Atlanteren har åpenbart folket med seg i synet på en fremtidig avtale.

Hva med hemmelighold? Attac mener folk må være mot TTIP fordi forhandlingene er hemmelige og styrt av store selskaper fremfor valgte politikere. Dette er helt feil. Forhandlingene foregår på vegne av regjeringene, slik alle internasjonale forhandlinger gjør, og avgjørelsene tas til slutt i nasjonale folkevalgte forsamlinger. Det er klart at selve forhandlingene er hemmelige, slik for eksempel norske jordbruksforhandlinger er. Hvis dette skal være en grunn til å gå i demonstrasjonstog mot TISA og TTIP, må motstanderne gå i tog mot norske jordbruksforhandlinger. Det er også klart at store selskaper driver lobbyvirksomhet mot politikere og byråkrater i de politiske prosessene som ligger bak forhandlingsrundene. For TTIPs vedkommende, hvor det har vært ti forhandlingsrunder på to år, er den største lobbygruppen uten sammenligning jordbruksindustrien. Ifølge forsknings- og aksjonsgruppen Corporate Europe Observatory, sto den for over 20 prosent av henvendelsene til EU-kommisjonen om TTIP i 2014.

Men sterke næringsinteresser som jordbruket er ikke alene om å prøve å påvirke disse forhandlingene. I forbindelse med de tiforhandlingsrundene om TTIP har det også vært holdt egne møter med andre typer påvirkningsagenter. Disse «stakeholder events» samler nå over 400 aktører, som spenner fra private selskaper og profesjonelle lobbyister, til aksjonsgrupper og frivillige organisasjoner fra sivilt samfunn. Faktisk er TTIP-forhandlingene etter hvert blitt noen av de åpneste og mest transparente internasjonale forhandlinger verden noen gang har sett, takket være dialogen med det sivile samfunn. Som EUs ombudsmann Emily O’Reily nylig sa, er den økte åpenheten rundt TTIP-forhandlingene et resultat av press fra det sivile samfunn, som har endret måten disse forhandlingene foregår på.

Store selskaper, da? «TTIP gir store selskaper rett til å saksøke stater for lovverk som skader deres «fremtidige profitt». Hva skader profitt? Jo, det er arbeidsrettigheter, miljølovgivning og forbrukerbeskyttelse, det». Slik ser Attac på det mest kontroversielle punktet i denne og andre internasjonale handelsavtaler: investor-stat-tvisteløsningsmekanismen, på engelsk kjent som ISDS. Dette er en form for tvisteløsning i internasjonale handelsavtaler som går tilbake til 1959 og en bilateral investeringsavtale mellom Pakistan og Tyskland.

Siden 1959 har stadig flere internasjonale investeringsavtaler kommet til, og ved utgangen av april 2015 var det registrert totalt 3276 slike avtaler på verdensbasis. Av disse er 2929 bilaterale investeringsavtaler, såkalte BITs, mens 347 er andre typer avtaler, for eksempel multilaterale avtaler, intensjonsavtaler, energisamarbeid eller avtaler for å unngå dobbel beskatning etc. Registreringen av slike avtaler foretas av UNCTAD, FN-konferansen om handel og utvikling, og sees på som spesielt viktig for fremvoksende økonomier som trenger internasjonale investeringer.

I kampen mot investor-stat-tvisteløsningsmekanismen i TTIP bruker motstanderne alltid de sammen tre til fire sakene, hvorav den mest kjente er fra New Zealand i 2012. Tobakksselskapet Philip Morris Asiasaksøkte staten i en nasjonal domstol for å ha innført strenge restriksjoner på merking og salg av tobakksvarer, som de mente var et brudd på deres immaterielle rettigheter og hadde ført til store økonomiske tap. Phillip Morris tapte i det nasjonale rettssystemet, men fant en løsning i en tvistedomstol i en bilateral investeringsavtale mellom New Zealand og Hong Kong. Da vant Phillip Morris, og motstanderne av slike tvisteløsninger påstår som følge av dette at tvisteløsningsmekanismene i internasjonale handelsavtaler styres av store selskaper.

Det Attac, Nei til EU, Fagforbundet, Rødt, SV og Senterpartiet ikke forteller, er at det ifølge FN-organisasjonens database ved utgangen av 2014 var registrert 608 slike investor-stat tvisteløsningssaker på verdensbasis. Av disse var 405 avsluttet: 36 prosent (144 saker) i favør av staten, 27 prosent (111 saker) i favør av investor, mens 26 prosent (105) ble løst ved forlik. Av de resterende ble ni prosent (37 saker) avsluttet uten løsning, mens de gjenstående to prosentene (åtte saker) ble løst i favør av investor, men uten kompensasjon. I de tilfellene hvor staten fikk medhold, ble alle krav fra investor avvist av juridiske årsaker eller manglende rettslig grunnlag, mens avgjørelser i favør av investor førte til økonomisk kompensasjon fra staten.

Tvisteløsningsprinsippet i bilaterale investeringsavtaler skiller seg ikke fra de grunnleggende prinsippene for tvisteløsning i folkeretten og internasjonal privatrett. Også disse bygger sin kompetanse på aksept fra partene gjennom særskilte avtaler, og har ikke presedens utover de konkrete sakene de gjelder. Det betyr at de heller ikke legger føringer på fremtidig politikk. Vedtak i favør av investor gir kun kompensasjon i det enkelte tilfellet. Det er derfor ingen særskilte grunner til å motsette seg investeringsavtalene på grunn av tvisteløsningsmekanismen. Ikke bare gir slike mekanismer forutsigbare rammebetingelser for private investorer, de kan også fremme rettsstatlige prinsipper og styrke demokratiet på tvers av stater.

Som et resultat av påvirkningen fra frivillige organisasjoner og interessegrupper i det sivile samfunn, foreslo Europakommisjonen i midten av forrige måned en endring i investor-stat-tvisteløsningssystemet. Det nye systemet vil bli et permanent system med transparente prosedyrer hvor avgjørelsene tas med henvisning til klare lovformuleringer og krav til reguleringer. Endringene viser at dersom vi fører en saklig og relevant debatt om internasjonale investeringsavtaler, er det mulig å påvirke dem. Men dersom de eneste som engasjerer seg i dette er organisasjoner og aksjonsgrupper med forutinntatte meninger styrt av en antiglobal religiøsitet fremfor faktabasert rasjonalitet, kommer vi ingen vei.

Kronikken er publisert i Klassekampen torsdag 8. oktober 2015.