Ideer

Sosialistisk sanghefte

Med all denne mangelen på drøfting og nyanser plasserer Lysbakken SV på mange måter der det skal være: ute – på venstrefløyen, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit om Audun Lysbakkens bok Frihet sammen: En ny sosialisme for en ny tid.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 24. mars 2015

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita.

Frihet sammen: En ny sosialisme for en ny tid

Audun Lysbakken

Gyldendal, 2015

Audun Lysbakken har skrevet bok. Den heter «Frihet sammen» og er illustrert av et stort bilde av Lysbakken selv på forsiden.

Det er litt urettferdig å påpeke det litt komiske med forsiden på boken, for Lysbakken skriver ganske troverdig om hvordan han misliker intimitetsmaset i den mediestyrte politikken. Lysbakken er en alvorlig politiker og liker ikke hjemmebesøk eller snakk om intimsfæren som strengt tatt ikke har noe med politikk å gjøre. Lysbakken forklarer på en ganske overbevisende måte hvordan han heller ikke kan bruke humor for å tekkes velgere. Han er ingen gladgutt som drar vitser slik som Knut Arild Hareide. Likevel burde kanskje Lysbakken sett at forsiden kunne bli litt komisk.

Siden vi først er innom Knut Arild Hareide. Lysbakken flørter med KrF i boka si. De har visst en del til felles i kampen for blant annet asylbarn, fattige og i miljøspørsmål. Kanskje det er derfor boka er delt inn i en rød, grønn og rosa del? Litt som et sanghefte fra en konfirmasjon på Vestlandet, som Knut Arild Hareide kunne deltatt i. Det røde er sosialisme, det grønne miljø og det rosa feminisme. Lysbakken sier: «Jeg har blitt glad i rosa. Jeg synes fargen er ekstra fin sammen med rødt og grønt.» Dette får nok mange fnatt av, men hvem vet? Folk er forskjellige og det er ikke utenkelig at dette har høy appell hos mange. Det er forskjell på folk, og særlig mellom dem som identifiserer seg med «godhetsvenstre», og oss som er mer konservativt orienterte.

Når en ung partileder skriver en så lang bok burde vi kunne forvente å få innholdet i SV sine politiske løsninger. Vi burde kunne forvente konkrete og velbegrunnede forslag. Bak slagordene om å ta kampen for et varmere samfunn (rød), fremtiden (grønn) og likeverdet (rosa) burde vi få vite hvorfor Lysbakken mener det han mener. For alle vet at SV vil mye og at de vil ha en mer aktiv klimapolitikk, enda mer rettferdighet og enda mer likestilling. Derfor burde en bok gi oss utdypende svar på hvordan SV skal få dette til. Det lykkes ikke Lysbakken med.

Hvorfor er det for eksempel gitt at det er de små partiene (SV, V, KrF og MDG) som er mest opptatt av klimaspørsmål, mens det er, som Lysbakken hevder, bare mumlende «bla bla» fra de større partiene? På overflaten og i slagordene er det kanskje slik, men som politisk interessert vil jeg gjerne vite hvorfor småpartienes støtte til subsidier til EL-biler, vindmøller og elektrifisering av sokkelen er så god klimapolitikk. Det er uheldig for klimapolitikken hvis den reduseres til symbolpolitikk og nedlatende snakk om at velfødde nordmenn (særlig dem som stemmer blått) tenker materialistisk, egoistisk og kortsiktig. Jeg tar klimautfordringen på fullt alvor og tror jeg er vel så redd som Lysbakken stadig gjentar at han er. Men jeg bryr meg ikke om hvor redd Lysbakken er og hva han føler om fremtiden. Jeg vil ha tall, analyser og konkrete, velbegrunnede, tiltak som kan dempe klimautslippene på en kostnadseffektiv måte.

Før jeg leste boka var jeg ikke klimaskeptiker, men jeg var – og er fortsatt – klimatiltaksskeptiker. Skrikende og følelsesladd «BLA BLA» bør ikke imponere mer enn mumlende «bla bla». Jeg kjøper argumentet om at Norge som et velstående land har et historisk ansvar for å redusere klimautslippene. Men at Norges historiske ansvar tilsier at vi må ta kuttene nasjonalt, forklarer han ikke. Lysbakken fortjener ros for også å kritisere industrivennlig fagbevegelse for å bry seg lite om klima. Og det er riktig som Lysbakken sier at avgifter og reguleringer, som gjør det kostbart å forurense, kan ha en positiv effekt og fremme klimavennlig teknologi. Men slike tiltak har vi en del av allerede og de er ironisk nok tiltak som styrer med markedet. Lysbakken sier «det frie marked tilbyr ingen løsning» og at «Det er full kollisjon mellom vårt økonomiske system og økosystemet.» Javel, men der Lysbakken er konkret, er når han foreslår grønn skattevridning eller køprising – med henvisning til at incentiver virker. Dette er forslag som ikke akkurat er anti-markedsøkonomi. De kunne kommet fra Unge Høyre.

Samme slagordsmentalitet preger omtalen av finanskriser. Lysbakken harselerer med deregulering og frimarkedstenkning. Markedet må reguleres, sier Lysbakken. Problemet er at alle seriøse politiske aktører, selvsagt også helt inn i Fremskrittspartiet, mener at markedet må reguleres. Og ingen del av næringslivet er kanskje så gjennomregulert som finansnæringen. Slik var det også før finanskrisen. Det er derfor en for enkel analyse at finanskrisen skyldtes for lite regulering. Det interessante spørsmålet er hvordan regulere? Det sier ikke Lysbakken noe særlig om, han vil bare regulere mer.

Anbudsordninger og konkurranseutsetting fungerer ikke alltid like bra og er ikke svaret på alle problemer i offentlig sektor. Man trenger ikke være venstreorientert for å skjønne det. Lysbakken har likevel et ensidig syn på tillit når han snakker om å slippe arbeidere og deres faglighet fri. Når arbeidsgiver, enten offentlig eller privat, fører kontroll med ansatte, er det ifølge Lysbakken alltid uttrykk for mistillit. I Lysbakkens verden er smålighet (han bruker det begrepet ganske ofte) noe som er forbeholdt høyresiden. Det er utenkelig at arbeidstakere, som vi selvsagt skal ha respekt for, også har snevre egeninteresser som nødvendiggjør kontroll for å kunne vise tillit. For tillit og kontroll er ikke alltid gjensidig utelukkende. Noen ganger er kontroll en forutsetning for tillit, men Lysbakken moraliserer: Du skal ha tillit, men bare til arbeidsfolk. Ikke til kommunepolitikere, for hvis de får frie midler sløser de dem bort og privatiserer velferden. Næringslivet må også kontrolleres og styres sterkt. Lysbakken vil gjerne ha innovasjonen og all den flotte teknologien det frie næringslivet og den internasjonale handelen gir oss, men det skal beskattes og kontrolleres. Merverdien av den ville, ja, han kaller det den ville, produktivitetsveksten vi visstnok etter all sannsynlighet kommer til å få fremover, også med sterk SV-styring av markedet, skal hentes ut i form av 6-timersdag, heldagsskole og enda flere offentlige tiltak. Det er vilt og radikalt å tro på sånt.

I spenningen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker taler Lysbakken nesten utelukkende arbeidernes sak. De har alltid for lite makt – de kan aldri få for mye makt. Dette og kritikken av NATO og ideer om tredje vei i utenrikspolitikken viser at Lysbakkens SV ikke kan kalles noe sosialdemokrati light. For sosialdemokratiet er markedsvennlig og forsøker å balansere makten mellom arbeid og kapital. Norsk sosialdemokrati har siden slutten av 70-tallet anerkjent at en fri markedsøkonomi er et sentralt element i den norske modellen. De sier det bare ikke så høyt lenger. SV stiller seg på utsiden av dette og kan ikke kalles sosialdemokrater.

Lysbakken har en del isolert sett gode argumenter. Boken preges lite av det mest utopiske vi har sett fra SV opp igjennom. I integreringsdiskusjonen tar han et oppgjør med de som er for naive og har et ganske godt oppsummerende poeng: «Ser vi bort fra reelle problemer, blir det dessuten mye vanskeligere å nå igjennom med sannheten om alt som går bra.» Han er opptatt av stram oljepengebruk, og sier for eksempel: «En sterk offentlig sektor og et høyt skattenivå kan bare forsvares hvis skole og velferd styres på en effektiv måte». Kollegaer i Civita har, med litt andre ord, sagt det samme. Det viser at også Lysbakken kan tenke moderat. Boken er likevel uklar på dette punktet og de moderate standpunktene blekner i forhold til de radikale.

Argumentene for heldagsskole kan ikke avfeies for lett, så lenge barna uansett går på skolefritidsordning, men Lysbakken vil nok av gode grunner bli avfeid av mange fordi han er så grenseløs. Det er liksom ikke grenser for hva skolen skal utrette for barna. At skolen er viktig og at skoledagen kunne vært lengre finnes det argumenter for, men Lysbakken drøfter knapt skolen opp mot andre arenaer for barn, som familien eller sivilsamfunnet. Om skolen sier Lysbakken: «Elevene skal ikke bare forberede seg på arbeidslivet, men på selve livet.» Men det blir ikke mye plass til selve livet om det offentlige ikke skal ha grenser, og disse grensene drøftes knapt. Lysbakken er for radikal i sin iver etter å fjerne alle tenkelige former for ulikhet. SVs slagord «ulike mennesker, like muligheter» er irriterende godt. Irriterende godt fordi SV og Lysbakken i alt for stor grad tolker ulike mennesker som et nødvendig tegn på ulike muligheter. Kanskje et borgerlig ungdomsparti bare burde rappe det slagordet fra SV? Det kunne blitt en heftig politiskfilosofisk debatt som de borgerlige ville vunnet.

For Lysbakken skjønner bare selektivt hva frihet er. Han er ganske god i diskusjonen om overvåkning, og begynner godt: Han spør om SV gjennom historien for ofte har tenkt at «folk tar feil, de har ikke bare ikke skjønt det ennå.» Fint, et oppgjør med SVs paternalisme tenkte jeg, før han på neste side ramler rett uti igjen og gjør narr av Segway og sier det ikke har noen nevneverdig betydning for hva som virkelig gir frihet. Det gir ikke mening. For selvsagt er ikke Segway viktig sammenlignet med grunnleggende velferd (hvem har egentlig hevdet noe annet?). Men man kan ikke sette disse størrelsene opp mot hverandre i en diskusjon om frihet. Med en slik logikk bør vi gjeninnføre forbudet mot rullebrett og fargefjernsynet bør bort. Det er jo ikke viktig nok sett opp mot barnehager og 6-timersdag. Når SV snakker om frihet er de en fisk på land. De må rimelig fort uti det sosialistiske havet igjen, for å overleve.

Lysbakken synes økt bruk av midlertidig ansatte og mer fleksibelt arbeidsliv har sterke nedsider. Han argumenterer ganske godt, men drøfter ikke nedsiden opp mot mulighetene eller oppsiden oppmykning av arbeidsmiljøloven tross alt kan ha. Lysbakken viser til forskning som viser at økt lærertetthet virker, men han drøfter det ikke opp mot annen solid forskning som viser det motsatte. Klasse- og tillitsperspektivet blir for snevert og lite drøftende. Han hevder at Frp aldri dukker opp for å protestere mot høyreekstremisme og at Frp har skapt et rom for ekstrem tankegang. Det er uriktige og unyanserte påstander om Frp. Lysbakken henter frem de verste sitatene fra Frp-politikere. Og ja, de er veldig drøye, men Lysbakken burde drøftet det opp mot det moderate Frp. For Frp er i europeisk sammenheng veldig moderat. Uten Frp ville kanskje Norge hatt et parti som faktisk lignet Sverigedemokratene. Med all denne mangelen på drøfting og nyanser plasserer Lysbakken SV på mange måter der det skal være: ute – på venstrefløyen.

Artikkelen er publisert hos Minerva 23.3.15.