Ideer

Konservatisme og liberalisme – en brevveksling

Mangler liberalismen en forståelse av fellesskap? Er konservatismens grunnprinsipp at endringer skal gå sakte? Filosof Lars Gauden-Kolbeinstveit og jurist Ove Vanebo brevveksler hos Minerva om likheter og spenninger i liberalismen og konservatismen.

Lars Kolbeinstveit

Ove A. Vanebo

Publisert: 28. desember 2014

Mangler liberalismen en forståelse av fellesskap? Er konservatismens grunnprinsipp at endringer skal gå sakte? Filosof Lars Gauden-Kolbeinstveit og jurist Ove Vanebo brevveksler om likheter og spenninger i liberalismen og konservatismen.

Oslo 4.01.13

Kjære Ove Vanebo

Det er flere ting vi konservative har til felles med dere liberale. Vektleggingen av markedsøkonomi og rettsstatens rolle i demokratiet er kanskje de viktigste fellestrekkene. Men å diskutere hva man er enige om, er ikke nødvendigvis det som er mest interessant. Jeg kunne tenke meg å diskutere en påstand. Jeg vil påstå at liberalismens styrke er som politisk filosofi, og at dens svakhet er sosialfilosofisk. For konservatismen er det motsatt. Med politisk filosofi mener jeg det som har med staten å gjøre og begrensning av dens makt. Når jeg snakker om sosialfilosofi, tenker jeg på samfunnet (ikke staten) og menneskets sosiale forutsetninger.

Som politisk filosofi har liberalismen en form for trumfkort. Jeg tror de fleste konservative er enige i at en konservatisme som ikke aksepterer elementære innsikter fra liberalismen, er reaksjonær og lite demokratisk. Men reduseres konservatismen da til en litt treg liberalisme? Jeg tror ikke det er så enkelt. Konservatismen rommer noe mer, som blant annet er av sosialfilosofisk betydning, og som igjen forklarer hvorfor konservative oftere er kritiske til radikale reformer. Antropologien til konservatismen er avgjørende. Mennesket har ontologisk sett en sosial karakter. Overgangen fra naturtilstand til samfunnstilstand virkeliggjør menneskets egentlige natur. I en aristotelisk tradisjon vektlegges menneskets grunnleggende sosiale karakter. Hegel, som er omtalt som en tysk aristoteliker, utviklet ideen om menneskets grunnleggende behov for anerkjennelse: Det er når vi gjensidig anerkjenner hverandre, at friheten vår kommer til utrykk. Tanken om menneskets sosiale karakter skiller seg fra en mer rent individualistisk orientert liberalisme. Denne aristoteliske og hegelianske retningen har ofte gitt næring til en mer kollektivt orientert filosofi – som for eksempel kommunitarismen – som står i motsetning til liberalismen. Kommunitarismen er, slik jeg ser det, først og fremst problematisk når den får for store politiske og rettslige implikasjoner. Et slikt problem oppstår fort hvis en ikke skiller mellom politisk filosofi og sosialfilosofi, eller sagt med andre ord: hvis en ikke skiller mellom stat og samfunn.

I Norge har vi store vansker med dette skillet. Sosialdemokratiet og institusjoner som for eksempel statskirken må nok ta brorparten av skylden for dette problemet. Men også liberalister som ikke takler at politikere deltar i debatt i samfunnet, må ta en del av skylden Det er riktig at ikke alt som angår vårt samfunn, krever politisk handling, men politikere bør kunne mene noe i samfunnsdebatter uten at liberalister skal komme trekkende med sine ”grenser for politikk”. Kulturdebatten som oppstod i Norge på nyåret i 2013, er ett eksempel. Liberalerne i kulturdebatten (som her også omfatter store deler av venstresiden) har rett i at ”norsk kultur” ikke er noe som Kulturdepartementet skal vedta. Men det betyr ikke at debatten er uviktig, eller at norsk kultur ikke finnes. Også politikere må kunne ha meninger om hva norsk kultur er, noe annet vil lett føre til en elitisme som jeg tror folk flest ikke vil slå seg til ro med. Konservative tar folks syn på samfunnet alvorlig.

Staten som liberalistene ser for seg, danner en helt nødvendig ramme rundt samfunnet, men rammen trenger innhold. Innholdet – samfunnet – danner på et dialektisk vis grunnlaget for staten. Konservatismen blir ofte med rette fremhevet som en tankeretning som tar utgangspunkt i menneskers virkelige liv – og her mener jeg en av konservatismens sterke sider ligger, men denne styrken kan også bli en prinsippløs svakhet hvis poenget trekkes for langt. Jeg tror for eksempel mange i Norge – både troende og ikke-troende – mener at vår kristne kulturarv er noe vi bør verne om, men som sagt er det et sosialfilosofisk poeng. Kristendommen har – til tross for sine mørke sider – bidratt til gode verdier i det norske samfunnet som har styrket vår tillit, moral og solidaritetsfølelse. Når dette brukes som politisk argument for å verne om statskirken, går de konservative for langt, men når folk begynner å snakke om at kristne helligdager eller korset i det norske flagget ikke er i tråd med liberale prinsipper, blir det krampeaktig. Man klarer ikke å skille mellom viktig og uviktig fordi man har rotet seg vekk i en abstrakt liberalisme som ikke er i kontakt med virkeligheten.

Begrensning av statsmakten for å beskytte individet er viktig for liberale. Her er jeg på linje med de liberale, men jeg tror liberale – i alle fall i almen norsk politisk debatt – mangler begreper om fellesskap og samfunn. Forsvaret av negativ frihet, som liberale ofte forfekter, er på mange måter svært viktig i politisk forstand, men gir begreper om negativ frihet særlig mening i nære sosiale relasjoner? I iveren etter å beskytte individet mot sosialdemokratiets påtvungne (stats)fellesskap har man ikke evnet å formulere en egen liberal (sosialfilosofisk) idé om fellesskap. Dette er litt synd i grunn – for som du kanskje kommer til å svare, er det ikke nødvendigvis en motsetning mellom liberalisme og fellesskap.

Med konservativ hilsen

Lars Gauden-Kolbeinstveit

Oslo 8.01.13

Kjære Lars Gauden-Kolbeinstveit

La meg først takke for et interessant brev, og gi deg rett i at det er viktig å ha en forståelse av og debatt rundt menneskelig samhandling og samfunnsutvikling. Det er også klart at enkelte liberalister tar for lett på behovet for tilhørighet og et fellesskap. Jeg tror at en velfungerende samfunnsorden er avhengig av tilstrekkelig oppslutning om visse verdier for at mennesker skal kunne fungere sammen. Det hjelper ikke å ha lover dersom personene som skal reguleres av dem, ikke støtter reglenes innhold.

Når det er sagt, er jeg ikke enig at dette er et generelt problem i liberalistisk tankegang. Klassiske liberalister som John Locke og John Stuart Mill har vektlagt at individene også er samfunnsborgere. Selv om liberalismen vektlegger enkeltmenneskets frihet, er det ikke det samme som isolasjon eller alenegang. Liberalisme dreier seg om å sette grenser for rettens og politikkens handlingsrom, ikke en normering av at «anything goes» innenfor menneskelige relasjoner.

Et godt eksempel er hvordan den amerikanske liberalisten Charles Murray de siste årene, bl.a. i boken Coming Apart, har påpekt moralsk og kulturelt forfall i det amerikanske samfunnet, men tror kampen for sunne verdier går gjennom sivilsamfunnet og private aktører.

Jeg synes det er interessant når du nevner at liberalismen mangler en forståelse av sosiale relasjoner og fellesskap, og at du stiller spørsmål om hvorvidt «begreper om negativ frihet [gir] særlig mening i nære sosiale relasjoner». Dette er et relevant spørsmål, og etter mitt skjønn bør både konservative og liberalere forstå at tvangssituasjoner kan komme både fra staten og fra sivile grupper som familien.

Er man for det liberale, er man naturligvis imot det motsatte – det illiberale, enten det finnes i statlige pålegg eller i kulturer. Det er forskjell på å være liberal og være holdningsløs. Det må derfor også være rom for å kritisere uheldige samfunnstrekk.

Det er nok riktig at konservative kanskje i større grad ”tar […] folks syn på samfunnet alvorlig”, noe som er sentralt også for liberalister som faktisk vil endre samfunnet. Både Friedrich Hayek og Milton Friedman har påpekt viktigheten av å ha en oppslutning i folket når man skal endre politikken, for å unngå at reformer blir motarbeidet eller reversert. Men her går det også et skille mellom liberalister og konservative.

Mens liberalister kan akseptere gradvise endringer for å oppnå mer individuell utfoldelse, blir mitt inntrykk at konservative vil ha langsomme endringer som et mål i seg selv. Da undervurderer man behovet for noen ganger å ta raske omveltninger. Undersøkelser av de tidligere Sovjet-statene viser at de landene som kjappest forkastet det gamle sosialiststyret, klarer seg best økonomisk i dag. Et annet aspekt er at det er vanskelig å vite hva konservative vil endre noe til, eller hva man vil bevare.

Liberalister ønsker å endre for å få mindre tvang overfor enkeltmennesket, mens konservative ofte har problemer med å peke på hva man skal gjøre, hvilken retning man vil trekke samfunnet i. Attpåtil ender konservative ofte opp med å omfavne ting de tidligere har forkastet. Enkelte konservative skribenter har de siste årene pekt på behovene for reform av narkotikalovgivningen, og peker på vellykkede resultater i Portugal. Men de hadde neppe akseptert å gjøre noe lignende i Norge uten å ha nettopp portugiserne å vise til. Hvordan skal man klare å få sosiale og politiske fremskritt om ingen tar det første steg?

Det konservative idégrunnlaget slår meg også som vanskelig å definere, og kan brukes til å legitimere enhver retning man ønsker å gå i. Konservatisme blir også fort et tomt kar som politikere og skribenter kan fylle med innhold etter hva som er opportunt der og da. Jeg håper derfor du har noen tanker om hvordan konservatismen kan ha et tydeligere innhold, uten å bli et ideologisk koldtbord der eklektikerne kan ta med seg det de synes er hyggelig.

Det er så klart en stor risiko forbundet med å forlate tidligere løsninger, tradisjoner og praksiser. Samtidig er det også klart at man kan lide store tap ved ikke å åpne opp eller tillate noe. Et eksempel jeg tror vi kan bruke fra nåtiden, er gen- og bioteknologien, hvor motstand mot forskning på befruktede eggceller har forsinket viktige medisinske fremskritt som kan spare folk for sykdom og smerte. Men det finnes nok av eldre saker også, som motstand mot selvbestemt abort og homofiles rettigheter.

I antologien Konservatisme med redaktørene Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse ser man på konservatisme som ”noen tilbakevendende antagelser om mennesket, samfunnet og politikken”. Men disse antagelsene kan være motstridende, som for eksempel at mennesket har begrenset fornuft og erkjennelsesevner (”epistemologisk beskjedenhet”), samtidig som man skal forstå hva som er verdt å ta vare på. Dermed er det ikke sikkert at konservatismen hindrer at barnet blir kastet ut med badevannet, men at man beholder badevannet barnet mistrives i.

Med liberal hilsen

Ove A. Vanebo

Oslo 11.01.13

Kjære Ove A. Vanebo

Ditt svar viser at mange liberale tenkere har hatt en bredere forståelse av fellesskap enn det noen konservative vil innrømme. For eksempel var J.S. Mill opptatt av at sosialt tyranni kunne være vel så problematisk som statlig tyranni. Jeg er født i bibelbeltet, og jeg må gi deg rett her. Sivilsamfunnet består ikke bare av frie, uavhengige og selvstendige mennesker som ønsker det gode.

Du skriver at «både Friedrich Hayek og Milton Friedman har påpekt viktigheten av å ha en oppslutning i folket når man skal endre politikken, for å unngå at reformer blir motarbeidet eller reversert». Cathrine Holst sa på lanseringen av den konservatismeantologien du nevner, at vi må skille mellom konservatisme som metode og ideologi. Holst hevdet at konservatisme som metode var noe flere enn de som anser seg som konservative (ideologer), kunne være enig i. Det tror jeg skyldes at konservatismens styrke ligger i at den er nær knyttet til menneskelivet og dets sosiokulturelle realiteter. Er du enig i at det ikke først og fremst er «forsiktigheten» som metode som engasjerer motstandere av konservatisme, men snarere samfunnssynet og oppfatningene om hva som bør bevares?

Du nevner noen eksempler, men la meg ta selvbestemt abort, da det er interessant å diskutere begrepsmessig. Som liberaler er jeg prinsipiell motstander av selvbestemt abort. Jeg vil verne om det ufødte liv. Men jeg er, som kjent, ikke bare liberal, men konservativ. Og det er ved en konservativ, dvs. realitetsorientert tilnærming – hvor man tar alvorlig menneskelivets dype dilemmaer – jeg av pragmatiske årsaker blir tilhenger av selvbestemt abort. Vi vet av erfaring at alternativene er så mye verre. Realitetene veier her så tungt at de trumfer prinsippene. Abortdiskusjonen er selvsagt mer komplisert, og en kan kalle dette en lek med begreper, men jeg tror det kan være klargjørende å illustrere poenget ved å si at jeg er for selvbestemt abort av pragmatiske årsaker. Du spør hvordan konservative skal komme seg videre uten at noen går foran med gode eksempler. Det er en god utfordring. Konservative kan ikke bare vente på at noen andre går foran og henter erfaringer. Konservative som ikke vil endre noe av gammel vane, viser en form for latskap som slett ikke er en konservativ dyd. Som Edmund Burke skrev, er en stat uten evne til forandring også en stat uten evne til å bevare.

Med konservativ hilsen

Lars Gauden-Kolbeinstveit

Oslo 14.01.13

Kjære Lars Gauden-Kolbeinstveit

Jeg synes du beveger deg inn på flere sentrale problemstillinger i ditt siste brev. Du spør meg om det ikke er konservatismens samfunnssyn og antagelser motstanderne av konservatisme er skeptiske til, og ikke dens metodiske («forsiktige») tilnærming. Om man er radikal sosialist og tror at menneskets natur enkelt kan endres med samfunnsforholdene, er selvfølgelig begge deler problematisk.

Jeg er personlig enig i enkelte deler av konservatismens samfunnsanalyse og forståelse av mennesket, men innrømmer selv at dette kan ha svakheter. Det er problematisk at ideologier «monopoliserer» en bestemt og monolittisk analyse av menneskenaturen. Da lager man fort fasttømrede løsninger som ikke passer folks hverdag og livsverden. Derfor kan en liberal samfunnsorden, der endringer skjer organisk og spontant ut fra sivile initiativ, sørge for at de fleste preferanser blir tilfredsstilt. Om man for eksempel ønsker mer trygghet, er det mulig å oppsøke fellesskap med kollektive velferdsordninger.

Ditt eksempel at motstand mot selvbestemt abort i grunnen er et liberalt prinsipp, er interessant. Men det viser kanskje at det er vanskelig å sette enkle, altomfattende merkelapper, og at vi i noen tilfeller heller bør diskutere enkeltsaker. Du hevder at konservatismen vil sette prinsipper til side for å unngå de negative konsekvensene ved for eksempel et forbud mot selvbestemt abort. Men er ikke dette i virkeligheten bare et nytt prinsipp – at man skal unngå menneskelige lidelser trumfer andre prinsipper? Og er dette genuint konservativt?

Hvis vi skal spisse vår overordnede problemstilling, nemlig skillene mellom konservativ og liberal ideologi, er nok det tydeligste at en liberalist har et tydeligere normativt program – en retning mot mer frihet og menneskelig utfoldelse. Vi har tidligere vært innom diskusjonen om menneskelige fellesskap. Her tror jeg det viktigste skillet går på hva som binder menneskene sammen. Kanskje er liberalister mer opptatt av verdier som det samlende, som «samfunnslimet», mens konservative vil vektlegge vaner, tradisjoner og personers samhandling.

Et spørsmål vi ikke har berørt tilstrekkelig, er de mer praktiske politiske løsningene. Om jeg ikke tar veldig feil, vil en liberaler vektlegge prinsipper for statens legitime oppgaver, mens en konservativ vil ta mer hensyn til sine oppfatninger om menneskets ontologi og de behov man må tilfredsstille for å unngå en dysfunksjonell samfunnsstruktur. Jeg ser gjerne dine refleksjoner rundt dette.

Med liberal hilsen

Ove A. Vanebo

Oslo 16.01.13

Kjære Ove A. Vanebo

La oss begynne med abortdiskusjonen. Jeg tror ikke min måte å argumentere for selvbestemt abort på, er en konservativ ”fasit”. Mange konservative vil nok hevde det motsatte og mene at det er visse prinsipper vi ikke skal rokke ved. I dette tilfellet vernet av det ufødte liv. Det er jo også slik at de som har kjempet for selvbestemt, vanligvis omtales som ”liberale” og motstanderne som ”konservative.” Mitt poeng var at disse ideologiske merkelappene ikke bare forklarer, men også tilslører problematikken. Jeg ville også illustrere at for konservative er det viktig å finne avveiningen mellom abstrakte prinsipper og hvordan de faktisk slår ut i virkeligheten.

Men denne abortdiskusjonen må ikke få oss til å spore av. Jeg tror vår diskusjon om fellesskap, verdier og tradisjoner er viktigere for å forstå likheter og forskjeller mellom liberalisme og konservatisme. Du spør om ikke verdier er mer definerende som ”samfunnslimet” hos liberale. Jeg er enig med liberalere i at verdier som demokrati, ytringsfrihet og religionsfrihet er grunnleggende, men jeg mener de på sitt beste kun skaper en ytre ramme som er ufravikelig. Disse verdiene gir ikke nødvendigvis nok substans til det fellesskapet som et velfungerende samfunn er avhengig av. Oppslutningen om nasjonen er det beste eksempelet jeg kan komme på. Dessuten er det lett å glemme at vi i Norge i dag fører en politikk som går mye lengre i å beskytte fellesskapet enn det en ren ideologisk liberalisme vil tillate. Vi bør godta friskoler i større grad enn dagens regjering, men felles opplæringslov er nødvendig for å gi den oppvoksende generasjon visse felles referanserammer. NRKs vedtekter, som blant annet sier at ”NRK skal formidle kulturarven i Norge”, er viktig for fellesskapet i Norge. Videre er norsk språk- og kulturpolitikk viktig for å skape grunnlag for en velfungerende offentlighet og et effektivt demokrati i Norge. En for liberal politikk på disse områdene kan fragmentere fellesskapet og skade ”samfunnslimet” i Norge. Vi skal selvsagt vise stor toleranse for mennesker som ønsker en alternativ livsstil, og ikke tvinge noen med. Men når folk flest finner føler tilhørighet til nasjonen eller søker mot kirken etter store nasjonale tragedier, er det et uttrykk for at vi ikke bare er individer, men har noe felles. Enkeltindividet må respekteres, men majoriteten må samtidig få ha sine symboler og få markere tilhørigheten til fellesskap. Felleskap er pr. definisjon noe mer enn det rent individuelle.

Med konservativ hilsen

Lars Gauden-Kolbeinstveit

Oslo 17.01.13

Kjære Lars Gauden-Kolbeinstveit

Debatten om hva som utgjør et «samfunnslim», er både interessant og nødvendig. Du har rett i din påpekning av at fellesskap er mer enn verdier. Videre er det sikkert slik at noen liberalister ikke har behandlet f.eks. tillit og vaner nøye nok i sine teorier. Men hele markedstankegangen bygger på mange måter på at mennesker samhandler og kan stole på hverandre. Og at man ikke har behandlet temaet i tilstrekkelig grad, betyr ikke at man er motstander av felles symboler. Det betyr bare at det ikke alltid er en politisk oppgave å definere disse.

Milton Friedman understreker at et grunnleggende liberalt prinsipp er «our reliance on the family as the basic social unit and our belief in the freedom of the individual». Man er ikke imot sosiale fenomener, men det er andre enn det offentlige som i første omgang bør sørge for fellesskapet – som familien. Det er også viktig å skille mellom barn og voksnes rettigheter. Det er ikke uforenlig med liberal tankegang å mene at en viss mulighetslikhet er riktig, selv om likhet i resultat ikke er et overordnet mål.

Jeg er uenig i at det er illiberalt å ha offentlig finansiering av grunnskole, siden dette vil snevre inn det liberalistiske mangfoldet og utelukke en rekke teoretikere fra å være liberalister, som Hayek og Adam Smith. Hayek betoner selv viktigheten av «‘Americanization’ through the public school system», ved at skolen står for en sosialisering og opplæring i grunnleggende verdier. Det står ikke i motstrid til liberalismen, av den enkle grunn at dette er en forutsetning for (oppslutning om) frihet.

Jeg har også en oppfatning av at konservative overvurderer kollektive og symbolske fenomeners betydning for folks liv. Jeg vet jo at du er motstander av statskirken, men det er det ikke alle konservative som er. Det er ikke lenge siden Stortinget løsnet båndet mellom stat og kirke, og de mest konservative i bl.a. Senterpartiet advarte mot de samfunnsmessige konsekvensene av dette. Men er gjennomsnittspersonen overhodet blitt påvirket? Jeg har til gode å se empiriske bevis for dette, og jeg tror ikke mange hadde lagt merke til det om man privatiserte NRK eller sluttet med å drive språkpolitikk. Ikke fordi kulturarven er uviktig, men fordi andre sivile aktører ville ha drevet med det.

Fellesskap eksisterer, og man kan ikke redusere samfunnet til bare å bestå av enkeltindivider. Dette er imidlertid noe annet enn å mene at det må omfattende politiske initiativer til for å ivareta fellesskapet.

Jeg sier takk for en spennende brevveksling!

Med liberal hilsen

Ove A. Vanebo

Teksten var først publisert i Minervas papirutgave nr. 1-2013, og så på Minervas nettsider 27.12.14.