Davids kamp mot Goliat: 75 år siden Vinterkrigen

Eirik Løkke skriver om Vinterkrigen: I dag er det 75 år siden Stalin gikk til angrep på Finland. Den tilsynelatende umulige oppgaven å forsvare landet, ble overlatt til den finske nasjonalhelten, Carl Gustav Emil Mannerheim. Han løste oppgaven på imponerende vis.

Eirik Løkke

Publisert: 30. november 2014

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

I dag er det 75-år siden Stalin gikk til angrep på Finland. Den tilsynelatende umulige oppgaven å forsvare landet, ble overlatt til den finske nasjonalhelten, Carl Gustav Emil Mannerheim. Han løste oppgaven på imponerende vis.

Av de nordiske landene er det uten tvil Finland som skiller seg mest ut. Ikke bare fordi de færreste skandinaver forstår språket, men også fordi Finlands moderne historie er vesentlig forskjellig fra Norges, Sveriges og Danmarks – og da særlig i et hensende: Det tjuende århundret var langt mer blodig.

Etter 650 år under svensk herredømme og hundre år som russisk storfyrstedømme, skapte den russiske revolusjon i 1917 et mulighetsvindu for finsk uavhengighet da bolsjevikene anerkjente Finland som selvstendig nasjon. Men landet ble splittet av en radikal fløy (de røde) og en konservativ fløy (de hvite), som begge kjempet om føringen i den nyetablerte staten. Maktvakuumet førte til en borgerkrig som etter fire måneder tok livet av nesten 40 000 mennesker – hvorav flertallet ble henrettet uten lov og dom (under 10 000 ble drept i kamphandlinger). Etter intense kamper kunne de konservative ved Carl Mannerheim (og støttet av tyske styrker) erklære seier våren 1918. Borgerkrigen satte dype sår i det finske samfunnet og er fremdeles et ømtålig tema. Men paradoksalt nok skulle vinterkrigen bidra til å forene motsetningene i Finland.

Selv om kommunistene umiddelbart anerkjente Finlands uavhengighet, undertegnet ikke Sovjetunionen Tartu-traktaten før i oktober 1920. Traktaten fastslo grensene mellom de to landene, etterfulgt av en ikke-angrepsavtalen som ble undertegnet i januar 1932. Til tross for avtalene fremmet Sovjet flere territorielle krav, deriblant kontroll av innseilingen til Finskebukta, som Stalin mente plasserte Leningrad i en utsatt posisjon. Hensynet til Leningrad gjorde også at Sovjet ønsket ”grensejusteringer” på det karelske neset, i tillegg til en marinebase i havnebyen Hangö, noe finnene vanskelig kunne godta.

Den 26. november 1939 skjedde en rekke eksplosjoner i den sovjetiske grensebyen Mainila, hvorpå Sovjetunionen beskyldte finnene for å ha drept fire soldater gjennom et artilleriangrep. Finnene observerte syv eksplosjoner omkring 800 meter fra den finske grensen, og foreslo en nøytral granskning av hendelsen, men Sovjetunionen avslo og brøt alle diplomatiske forbindelser.

Selv om hendelsen ikke gav Sovjetunionen et flik av troverdighet i verdensopinionens øyne, brukte Stalin episoden som et påskudd til å angripe finnene. I Molotov-Ribbentrop-pakten tre måneder før hadde Sovjetunionen overfor Tyskland uttrykt sine planer om å angripe Finland. Den 30. november sto finnene overfor en invasjonsstyrke på nesten en halv million soldater, samtidig som bombene regnet over Helsinki. Den umulige forsvarsoppgaven ble overlatt til Feltmarskalk Carl Gustav Emil Mannerheim.

Goliat på leirføtter

Til disposisjon hadde Mannerheim den finske hæren (før mobilisering) på 33 000 soldater, i tillegg til reservemannskaper i form av Landssoldatene (127 000) og sivilgarden (100 000), samt kvinneorganisasjonen Lotta Svärd (100 000). Av en befolkning på 4 millioner var rundt 10 prosent mobilisert til kampene. Overfallet på Finland tiltrakk seg frivillige fra andre land (deriblant 725 nordmenn). Flere enn 10 000 fremmedsoldater vervet seg til kampen mot den Røde Hær.

Selv om invasjonsstyrken var tallmessig overlegen, hadde finnene flere fordeler. De var for det meste godt trent, kjente terrenget og hadde gjennom 30-tallet utarbeidet forsvarslinjen langs grensen til Russland, ettersom den sovjetiske trusselen ganske riktig ble ansett som landets største sikkerhetsrisiko. Den godt utbygde forsvarslinjen langs det karelske nes – som de internasjonale journalistene omdøpte til ”Mannerheim-linjen”, ble en betydelig større utfordring for den Røde Hær enn forventet.

Vel var de angripende avdelingene i klart overtall, men med sin sedvanlige paranoia stolte ikke Stalin på de som kom fra den vestlige delen av Russland. Styrken besto for det meste av ukrainere, som verken var vant til det kalde klimaet eller vinterforhold. Videre ble en god del av mannskapene hasteinnkalt, nærmest bortført, slik at Stalins styrker langt på vei var utrente og umotiverte. For å si det forsiktig var dette et dårlig utgangspunkt for å møte godt trente og svært motiverte mannskaper på den finske siden. Derfor gikk det heller ikke slik mange av Stalins generaler hadde spådd – at krigen skulle være over på en eller to uker. Etter at den røde hær ved gjentatte anledninger forsøkte å bryte gjennom det finske forsvaret, var resultatet at Mannerheim-linjen fremdeles var intakt i midten av januar 1940. Tusenvis av sovjetiske soldater falt ganske fånyttes.

Overmakten

Det var mye Stalin var urolig for, men tap av menneskeliv bekymret ham heller lite. I motsetning til finnene hadde Stalin betydelige reserver som kunne settes inn, samtidig som Zhadanov ble byttet med to av de fremste generalene i den Røde Hærs historie: Semjon Timosjenko og Georgi Zhukov.

Den 1. februar 1940 kom det siste store angrepet på Mannerheim-linjen. 600 000 soldater var involvert, og til tross for enorme sovjetiske tap og heroisk finsk forsvar, var det naturligvis kun et spørsmål om når – og ikke om – overmakten ble for stor. Den 13. mars opphørte kampene. Etter hundre dager med harde kamper var finnene tvunget til å overgi seg. De måtte i all hovedsak godta kravet fra Stalin, som blant annet innebar å avstå 10 prosent av finsk territorium. Nesten en halv million finsk-karelere mistet hjemmene sine. Til sammen falt om lag 26 000 finner i kampene, mens 40 000 ble skadet. Tallene oppgitt fra sovjetisk hold var lenge usikre og varierte mellom hundre tusen og en million. Nyere studier tyder på at det var i underkant av 300 000 drepte og minst like mange skadde, men tallene er høyst usikre.

Carl Mannerheim

Av åpenbare grunner er vinterkrigen også i dag en sterk minnemarkør i den finske selvforståelsen. Det nærmeste man kommer et finsk nasjonalsymbol, er Mannerheim-museet i Helsinki, som naturligvis er sterkt knyttet til den finske motstandskampen.

Carl Mannerheim ble for noen år siden kåret til den viktigste finnen gjennom tidene. Selv om slike kåringer bør tas med en klype salt, er det få som betviler Mannerheims betydning som symbol for det moderne Finland.

Imidlertid er det kontroverser knyttet til hans forhold til Hitler. Det er på det rene at Finland formelt var alliert med Nazi-Tyskland i det som ble kalt ”Fortsettelseskrigen” (1941-1944). Men den alliansen bør ses på som realpolitisk begrunnet, og var ikke på noen måte et uttrykk for felles ideologiske berøringspunkter med fascismen. La meg illustrere den påstanden ved to eksempler. Finland nektet konsekvent å innføre anti-semittiske programmer eller deportere jøder, til tross for at Hitler-Tyskland ønsket det. For det andre begrenset finnene Fortsettelseskrigen mot Sovjet til kun å kjempe for sine opprinnelige landområder, og avviste deltakelse i det tyske felttoget mot Leningrad og beleiringen av byen.

Look to Finland

Vinterkrigen fikk også betydning utover Finlands grenser. I verdens øyne sto det finske folket igjen som moralske seierherrer. For selv om krig, med George Patton sine ord, ikke dreier seg om ”å dø for sitt land, men derimot sørge for at det er den andre stakkaren som dør for sitt land”, så forteller den globale anerkjennelsen som den finske motstanden har fått, at måten man opptrer på spiller en viktig rolle. Fremdeles ser folk verden over på den finske motstandskampen som et eksepsjonelt uttrykk for Davids kamp mot Goliat, hvilket ikke overraskende har blitt portrettert i en rekke populære kulturuttrykk, som bøker og filmer – og flere vil helt sikkert komme etter hvert.

I 1994 fordømte daværende president Boris Jeltsin vinterkrigen som et uttrykk for sovjetisk aggresjon. Det er nok heller tvilsomt om dagens president, Vladimir Putin, ville gjort det samme.

Bare spør ukrainere.

Artikkelen er publisert på Minervanett 30.11.14.

Publisert: 16. januar 2024