OL: Når Fremskrittspartiet tar ansvar

Kostnadene ved et eventuelt OL kan bli langt større enn selve OL: Et OL kan også bidra til å undergrave det politiske grunnlaget for de viktigste reformene framover. Det kan bli dyrt, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit hos NRK Ytring.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 1. oktober 2014

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita.

Norge står overfor store utfordringer i årene som kommer. Vi har en aldrende befolkning og en stadig større andel pensjonister. Velferdsstaten må prioritere hardere, samtidig som sentrale velferdsoppgaver som utdanning, helse og omsorg må vernes. Politisk vil dette bli svært vanskelig, nærmest umulig, å få til. Vi er totalt avhengige av at de største partiene skjønner alvoret og går i front. Det har de gjort mange ganger før i historien – i nyere tid for eksempel ved innføringen av handlingsregelen, eller pensjonsreformen i forrige regjeringsperiode.

Men hvis Høyre og Arbeiderpartiet skal gå i front og si at vi må stramme inn på velferdsordninger, må de ha troverdighet som økonomisk ansvarlige partier. Den troverdigheten er de nå ved å ødelegge ved å si ja til OL. Kostnadene ved et eventuelt OL kan bli langt større enn selve OL: Et OL kan også bidra til å undergrave det politiske grunnlaget for de viktigste reformene framover. Det kan bli dyrt.

Før i tiden, den gangen da Fremskrittspartiet aldri hadde vært i regjering, fungerte partiet som en nyttig politisk fiende for Arbeiderpartiet og Høyre. Høyre og Arbeiderpartiet var dem som hadde den ansvarlige økonomiske politikken. For å få oppslutning om og understreke sin ansvarlighet kunne de peke på en ytre trussel: oljepopulistene i Fremskrittspartiet.

Slik er det ikke lenger. I OL-debatten er alt snudd på hodet: De økonomisk uansvarlige og de økonomisk ansvarlige har byttet plass. Ved å innlemme Fremskrittspartiet i Regjeringen kneblet man en økonomisk uansvarlig motstander, men man fjernet paradoksalt nok samtidig en nyttig fiende.

Høyre gikk ikke til valg på velferdsreformer og strammere finanspolitikk. Ingen velferdsordninger skulle røres og Erna Solberg gav ut boken «Mennesker – ikke milliarder». Og de lyktes. De fikk frem et budskap om at det trengtes et regjeringsskifte.

Den rødgrønne regjeringen ble kritisert for å mangle retning og å smøre offentlige midler tynt utover. Fremskrittspartiet hadde forandret seg, ble vi lovet – de fikk til og med finansministerposten etter valget. Også i Venstre var ideen om «heller Jens enn Jensen» borte. De ikke-sosialistiske partiene sto samlet og alle stolte på at Fremskrittspartiet kunne ta ansvar.

Derfor er dagens OL-debatt dypt ironisk. Høyre lovet dyrt og hellig i valgkampen at Fremskrittspartiet var blitt til å stole på i økonomisk politikk. Men Høyre har fått mye mer rett enn de ønsket. Når Fremskrittspartiet går mot OL, snur Høyre seg mot dem som de ville ha ut av regjeringskontorene: Arbeiderpartiet – de som ikke viste gjennomføringskraft, som ikke investerte i fremtidens næringsutvikling og velferd. Sammen med valgkampens hovedfiende skal nå Høyre prioritere et OL til flere titalls milliarder.

I valgkampen kritiserte ideologene i Høyre sosialdemokratiet for å sette likhetstegn mellom offentlig sektor og fellesskap. Det er de små, sivile fellesskapene – familiene, kultur- og idrettsforeningene – som danner grunnlaget for tillit og fellesskap. En statsgaranti til et OL som koster flere titalls milliarder skal visstnok få sivilsamfunnet og frivillige organisasjoner til å blomstre. Det kan man gjerne tro på, men det er en typisk sosialdemokratisk tankegang og rimer ikke med valgkampens mantra om at frivillighet og fellesskap dannes nedenfra med staten på armlengdes avstand.

Før Høyre og Arbeiderpartiet eventuelt stemmer for OL, bør de tenke seg nøye om. Vi har altså en situasjon der et klart flertall på meningsmåling etter meningsmåling sier klart nei. En nylig kreativ meningsmåling i Dagbladet viste visstnok at folket var positive til et «Billig-OL», men denne meningsmålingen ble raskt plukket fra hverandre og dagens måling motbeviser den.

Folkets stabile nei på meningsmålinger, nå oppe i nesten 60 prosent, reflekterer nettopp det at folk flest skjønner at det er stor fare for budsjettoverskridelser. All erfaring tilsier det og stadig nye, bisarre krav fra IOC – om drinks med kongen, VIP-barer og en flåte av luksusbiler med sjåfører – gjør ikke troverdigheten til dem som sier vi kan få til et billigt og nøkternt OL særlig bedre.

Dermed er partiet for folk flest, de gamle populistene i Fremskrittspartiet, det partiet som tydeligst tar folket på alvor. Arbeiderpartiet og Høyre må ikke bare vurdere om vi klarer å prioritere et OL – de må også vurdere om et ja til OL hemmer det politiske grunnlaget for helt nødvendige prioriteringer det norske samfunnet står ovenfor i årene fremover. Hvor lett blir det å være et ansvarlig parti, bli mørk i stemmen og snakke om ansvarlig økonomisk politikk og nødvendige velferdsreformer, mens de fortsatt rydder i gatene etter en vanvittig dyr OL-fest?

«Men hvis vi ikke vi har råd til OL – hvem skal da ha råd?», spør mange. Jeg skjønner innvendingen. Men for det første er ikke OL bare et pengespørsmål, det er et ressursspørsmål. Vil vi bruke arbeidsfolk til å bygge sykehjem eller OL-anlegg? For det andre er det en overhengende fare for at OL ikke fører til at noe annet blir nedprioritert – det kommer bare på toppen av alt annet. Man låner med andre ord av fremtidige generasjoner. Kan de store partiene stå inne for det, moralsk og politisk?

Hvis vi først i løpet av de neste årene prioriterer kutt i sykelønnen, gjør noe med boligbeskatningen og reformerer offentlige pensjoner, har vi vi vist oss som en ansvarlig nasjon som kan prioritere. Da kan vi kanskje prioritere et OL, Men vi må ta det i rett rekkefølge. Da trenger vi et Høyre og Arbeiderparti som tar ansvar og går i front. Skal Høyre og Arbeiderpartiet styrke sin mulighet til å fortsette som langsiktig tenkende, ansvarlige partier, må de stemme nei til OL i Oslo. Det kler dem ikke å la Fremskrittspartiet være det eneste partiet som tar ansvar.

Innlegget er publisert hos NRK Ytring 1.10.14.

Publisert: 10. oktober 2022