Modig av Skogen Lund

Det er modig av Skogen Lund å foreslå en reduksjon i et velferdsgode, og jeg følger hennes argumentasjon langt på vei. Skogen Lund har rett i at lang permisjon bidrar til mindre likestilling. Problemet er at permisjon ikke bare handler om likestilling, men også om hvem som skal ta seg av barnet, skriver Mathilde Fasting hos Minerva.

Mathilde Fasting

Publisert: 23. september 2014

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Kristin Skogen Lund i NHO kastet i går en brannfakkel inn i likestillingsdebatten. NHO foreslår at foreldrepermisjonen skal reduseres med syv uker. De to milliardene som spares, skal brukes til å bygge ut enda flere barnehageplasser for ettåringer.

Det er visse ting som går igjen i enhver likestillingsdebatt for tiden – fedrekvote, omsorgsgapet, det vil si tiden fra permisjonen er ferdig til barnet kommer i barnehage, og arbeidslinjens krav til kvinners yrkesdeltakelse. Reduksjon av foreldrepermisjonen har knapt vært tema før i dag. Det er modig av Skogen Lund å foreslå en reduksjon i et velferdsgode, og jeg følger hennes argumentasjon langt på vei, dersom svaret er mer likestilling. Skogen Lund har rett i at lang permisjon bidrar til mindre likestilling. Problemet er at permisjon ikke bare handler om likestilling, men også om hvem som skal ta seg av barnet.

Reduksjon i foreldrepermisjonen skaper et enda større omsorgsgap. Forslaget innebærer at permisjonen blir 42 uker med full lønn, eller 52 uker med 80 prosents lønn. Flere barnehageplasser for ettåringer vil ikke kunne dekke enhver families behov for barnehageplass den dagen barnet fyller ett år. Løpende barnehageopptak vil være for dyrt, kreve mer arbeidskraft og tvinge frem overkapasitet ved at det til enhver tid må være ledige plasser for enhver som fyller ett år. Reduseres fulltidspermisjonen til 42 uker, vil uansett foreldrene stå der uten barnehageplass – i beste fall i 10 uker.

Dilemmaet barn og likestilling oppstår når barnet er rundt ett år. Barn under ett år krever at noen er hjemme for å ta hånd om dem, samtidig som det ikke bare bør være mor som er lenge borte fra jobb. Lengre permisjon sikrer omsorgen for barnet, men fører også til lengre fravær fra jobb og derved mindre likestilling, fordi det er mor som oftest er lenge borte. Skogen Lunds utspill kommer ikke til å bli gjennomført, både fordi hun vil fjerne et velferdsgode, og fordi det sannsynligvis vil føre til at flere kvinner jobber deltid, eller tar ulønnet permisjon, fordi barnehageplassen ikke står parat etter 42 uker, og kanskje heller ikke etter 52 uker.

Det er mulig at familiepolitiske tiltak rettet mot menns omsorg vil bidra mer til økt likestilling på hjemmebane på sikt, men det kan også være at menn selv velger å ta mer omsorgsansvar uten statens hjelp. Spørsmålet er hvor langt man skal gå i å gripe inn i privatlivet for å oppnå denne mulige gevinsten, og hva vil i tilfelle gå tapt? Dersom målet er å oppfylle arbeidslinjen og likestillingen, bør resultatet være at mødre arbeider mer når fedre tar mer omsorgsansvar. Om dette forslaget fører til at far tar mer av omsorgsarbeidet og lar mor gå tidligere ut i jobb, er jeg ikke sikker på.

NHOs begrunnelse for reduksjonen i foreldrepermisjonen er nettopp fedrekvoten. De har vært sterke tilhengere av 14 uker til far, og siden det nå er redusert til ti uker, bør permisjonen også tilbake til tidligere lengder. Selv om NHO her følger FrPs logikk da fedrekvoten skulle utvides og partiet stemte nei, har FrPs Solveig Horne skiftet mening i regjering.

Debatten om dilemmaet arbeidslinjen, barneomsorg og likestilling er ikke avgjort med NHOs forslag. Men at Skogen Lund bringer inn et argument om reduksjon av permisjonen, fordi mors lange permisjon gjør at hennes karriereløp bremses, kan kanskje føre til at vi får debatten over på mor for en periode, ikke bare fars kvote og ansvar. I likestillingens navn kan vi nå forvente mange innlegg fra menn, bortsett fra SVs Audun Lysbakken.

Innlegget er publisert hos Minerva 23.9.14.