Arbeidsliv

Streik og forholdsmessighet

Det er få forskjeller i lovgivningen av streik i privat og offentlig sektor, selv om de fungerer på ulike måter. I forhandlinger i privat sektor har begge parter noe å risikere, nemlig overskuddet, konkurransekraften og arbeidsplassene. Dette maner til en forholdsmessighet i bruk av virkemidlenes art og omfang. Denne forholdsmessigheten finner ikke sitt motstykke i det offentlige, skriver Morten Kinander i Dagens Næringsliv.

Morten Kinander

Publisert: 30. juni 2014

Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita.

Det er en avgjørende forskjell på streik i privat og i offentlig sektor. I offentlig sektor forhandler man ikke om andelen av et overskudd, og de streikende risikerer svært lite.

Årets lønnsoppgjør i stat og kommune er så langt avviklet uten bruk av en varslet streik, nå med unntak av lærerne. Heldigvis, fordi slike streiker ofte har dramatiske virkninger for utenforstående tredjeparter, som rammes direkte. Som foreldre, elever, studenter, pasienter, flypassasjerer, kriminalitetsofre.

Dette er på mange måter naturlig, fordi staten ikke driver sine virksomheter for å maksimere profitt, men for å drive et effektivt og sikkert samfunn innenfor de budsjettrammer som til enhver tid er til rådighet. Dette stiller de streikende i et dilemma, siden arbeidsnedleggelse som protestform vil ramme nettopp disse tjenestene og borgerne som er avhengig av dem – ikke arbeidsgiveren

Agendas velgjører, forretningsmannen Trond Mohn, har ment at også streik i privat sektor er problematisk, og sier på generell basis at «streikevåpenet har gått ut på dato». Ikke bare er det problematisk, mener han – det er «ødeleggende».

Streik som sådan har ikke gått ut på dato, hverken i privat eller offentlig sektor. Protester og «exitmuligheter» fra forhandlinger er nødvendige virkemidler for å sette makt bak krav. Det er likevel nødvendig å spørre om ordningen fungerer optimalt i et moderne samfunn – i alle sine fasetter. Og da mener jeg det er grunn til å nyansere oppfatningene om streik og streikens begrunnelse særlig i offentlig sektor.

Det er få forskjeller i lovgivningen av streik i privat og offentlig sektor, selv om de fungerer på ulike måter. Streik i privat sektor medfører en risiko for at virksomheten taper penger, og at det blir mindre å streike om. I forhandlinger i privat sektor har altså begge parter noe å risikere, nemlig overskuddet, konkurransekraften og arbeidsplassene. En streik vil ikke først og fremst ramme kjøperne av de varene og tjenestene virksomheten produserer, men selve muligheten for å produsere det de produserer. Dette maner til en forholdsmessighet i bruk av virkemidlenes art og omfang.

Denne forholdsmessigheten finner ikke sitt motstykke i det offentlige. Ikke en eneste arbeidsplass har noensinne stått i fare ved streik i offentlig sektor, og de ansatte kan streike i trygg forvissning om at lønn og vilkår ihvertfall ikke vil bli dårligere. Det er derfor grunn til å spørre om disse omstendighetene og fraværet av risiko bør forutsette den samme forholdsmessigheten som ligger i det private systemet. Dette er uheldig, særlig sett i lys av at slike streiker sjelden avstedkommer de helt store resultatene for de streikende.

For 50 år siden tjente en lektor 180 prosent av en industriarbeiderlønn. I dag tjener lektoren og industriarbeideren omtrent det samme. Det er vanskelig å hevde at dette er fordi lærerne har streiket for lite. Lønnsfastsettelse i det offentlige er et spørsmål om politikk og allokering av tilgjengelige budsjettmidler. Skal noen arbeidstagere få mer, må noen andre arbeidstagere få mindre. Det er derfor all grunn til å tro at andre virkemidler enn streik er bedre egnet til å føre en slik lønnskamp, og da særlig politisk argumentasjon. Dette er også godt belagt i offentlige utredninger.

Streik i offentlig sektor har ikke med nødvendighet dramatiske konsekvenser for sivilsamfunnet. Men det kan ha det. For å unngå disse skadevirkningene bør man derfor drøfte en endring av den loven som regulerer streik i offentlig sektor, tjenestetvistloven. Det kan for eksempel inntas en bestemmelse lik den som finnes i en eller annen form i Danmark, Frankrike, Nederland og Tyskland, for å nevne noen markante eksempler. Denne bestemmelsen er en forholdsmessighetsbegrensning, i den forstand at streiker raskere kan bli ulovlige, dersom kampmidlene – det vil si streikens varighet og omfang – rammer tredjeparter uforholdsmessig hardt.

Dette blir selvfølgelig en skjønnsmessig vurdering, men slike vurderinger er norsk rett godt vant med å behandle, og senest ifjor ble en arbeidskamp funnet ulovlig av domstolene. Det er heller ingen hindre i ILO-systemet for en slik begrensning. Tvert imot. ILO har sett med skepsis på en ubegrenset streikerett i offentlig sektor.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 30.6.14. Se også notatet artikkelen bygger på:

Civita-notat nr.10 2014: Streikevåpenet i offentlig sektor

I motsetning til streik i privat sektor, rammer streik i offentlig sektor stort sett tredjeparter, og har nesten utelukkende funksjon i å markere organisasjonenes berettigelse og å lufte misnøye.

Dette notatet ser på bruken av streikevåpenet i offentlig sektor og fremmer forslag som kan bidra til å fremme proporsjonalitet mellom streikens inngripende virkning og streikens formål. Det argumenteres for en begrensning i bruken av streik i offentlig sektor.

Last ned og les Civita-notatet her: Civita-notat_10_2014