Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Bård Larsen
Menneskerettigheter

«Kardemomyang»: En vei ut av uføret

Festspillene har malt seg opp i et hjørne ved å sette opp «Kardemomyang». Ville sultne nordkoreanere sette pris på at myndighetene sender velfødde kaderungdommer til Norge for å spille trekkspill eller synge kardemommesanger på norsk for et finkledd middelklassepublikum som lar seg more over dette? Hvem vil egentlig, når man får tenkt seg om, være klakører for et slikt spetakkel? Men det finnes en mulig vei ut av uføret for direktør Beyer, skriver Bård Larsen i BT.

Bård Larsen

Publisert: 26. februar 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Kunstneren Morten Traavik gjør som han pleier, nå sist i BT (23.2): Den frie kunsten er uangripelig. Han møter derfor sine kritikere med personangrep og spydigheter uten å ta i kritikken.

Når Traavik glimtvis søker å forklare sitt konseptuelle utgangspunkt får vi høre at norsk og nordkoreansk propaganda i stort og smått går ut på det samme.

Det er også utgangspunktet for forestillingen under Festspillene, hvor Thorbjørn Egners Kardemomme by, ifølge Traavik, er eksempel på sosial kontroll som er beslektet med nordkoreansk totalitarisme.

Det er for øvrig interessant at Traavik mener seg å være et offer for sensurholdninger med nazistiske drag. Traavik og Festpillenes samrøre mellom norsk kunst og totalitære kulturmyndigheter har vi nemlig ikke sett maken til siden mellomkrigstiden, gjennom biennalen «Zeitgenössische Norwegische Malerei und Skulptur» i Berlin i 1933. Utstillingen fikk skryt i nazipressen, fordi kunsten var figurativ og kompatibel med Entartete-kampanjen nasjonalsosialistene rettet mot all ugermansk kunst.

På dette tidspunktet hadde de tyske nazimyndighetene begynt å fengsle frie kunstnere. Ifølge Aftenpostens Berlinkorrespondent Axel Thorstad hadde utstillingen en ikke så rent liten kulturpolitisk betydning. De norske kunstnerne sto de ledende tyske kunstnere nær, mente han: «Dermed er rettesnoren egentlig gitt for det nye regimets kunstpolitiske innstilling.» Kritikken var selvsagt massiv.

Når Morten Traavik og Festspillene skal sette opp et lystspill i samarbeid med nordkoreanske kulturmyndigheter, er det altså rimelig taust. Formelt samarbeid med et totalitært regime med så grove forbrytelser mot menneskeheten på samvittigheten kan i en historisk kontekst vanskelig oppfattes som annet enn tankeløst medløperi. Tidligere har Kulturrådet bidratt med millionsummer til lignende samarbeid med Nord-Korea.

Så hva skyldes disse prioriteringene? Noen mener at de aldri vil vurdere kunst med politiske briller, men er det virkelig mulig? Hvordan bedømme dette «kunstfaglig»?

Den dagen Festpillene viser kunstprosjekter som nyanserer bildet av det høyreekstreme Jobbik i Ungarn eller Gyllent Daggry i Hellas – i nært samarbeid med disse partiene – da kan vi tro på at dette bare handler om kunst. Men vil vi det?

Det er svært sannsynlig at kulturlivet ville sprekke av sinne den dagen et slikt prosjekt fikk offentlig støtte. Hvis svaret til Festspillene er nei til slike samarbeider – hva er det da ved nordkoreanske kulturmyndigheter som gjør dette annerledes?

Kunsten skal selvsagt være fri. Men store offentlige teatre og arrangører er heller ikke forpliktet til ikke å gjøre kvalitative eller moralske vurderinger. Man må derfor gjøre et utvalg av hva man ønsker å støtte. Det betyr ikke at det man ikke støtter, sensureres.

De fleste forstår nok at det innen kunst og kultur finnes moralske grensedragninger som selv den mest innbitte postmodernistiske kunstviter må ta hensyn til. Hvis denne grensen ikke går ved Traaviks konseptuelle prioriteringer, som etter min mening er en dehumaniserende lek med fortrykkets symbolspråk, på regimets egne premisser, så bør i alle fall grensen gå ved den formaliserte alliansen med et genocidalt regime. Her imploderer selve essensen i det Traavik og hans norske samarbeidspartnere formulerer som et brobyggerprosjekt.

Nord-koreanernes Bergensbesøk kan være med og gi impuls til endring, håpet festspilldirektør Anders Beyer i Bergens Tidende. Men her bygges ikke bro mellom kunstnere på kunstnernes egne premisser. Kommunikasjonen går bare én vei.

Det nordkoreanske sivilsamfunnet, i den grad det gir mening å snakke om slikt, har ingen stemme. Ved retur til hjemlandet vil selvsagt ikke de nordkoreanske artistene, håndplukket av terrorregimet, formidle noe som helst av signifikant verdi til sine gjennomkontrollerte medborgere. Hvis de har livet kjært.

Festspillene har malt seg opp i et hjørne ved å sette opp «Kardemomyang». Ville sultne nordkoreanere sette pris på at myndighetene sender velfødde kaderungdommer til Norge for å spille trekkspill eller synge kardemommesanger på norsk for et finkledd middelklassepublikum som lar seg more over dette? Hvem vil egentlig, når man får tenkt seg om, være klakører for et slikt spetakkel?

Men det finnes en mulig vei ut av uføret for direktør Beyer, som det ikke burde være noe i veien for: Å arrangere et godt synlig symposium parallelt med «Kardemomyang», hvor menneskerettighetsbruddene i Nord Korea og – hvorfor ikke – den frie kunstens vilkår i landet blir grundig belyst. Her kan man invitere kjennere fra inn- og utland for å jevne ut bildet av syngende og potemkinglade propagandister i regimets tjeneste.

Slik kan faktisk lystspillet gi en viss mening, når det kontrasteres med den brutale virkeligheten den vitterlig er en karikatur av.

Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 26.2.14.

Publisert: 26. februar 2014
Kunst Menneskerettigheter Morten Traavik Nord-Korea
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Kina, hender, menneskerettigheter
Torben Bjørke-Henriksen

Arild Asnes, 2026

Er Erik Solheim vår tids svar på søttitallets Kina-entusiaster?
DemokratiTotalitære og autoritære regimer
EU, Europa. Europeisk union, kart, stjerner,
Per Christiansen

Kort oversikt over EUs traktatrett 

BREV nr. 110

EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen. 
RettsstatEU og EØS
Familie
Lars Kolbeinstveit

Likestillingspolitikken trenger mindre visjoner

De viktigste likestillingsspørsmålene krever ikke nødvendigvis dyre, politiske løsninger.
Likestilling og feminisme
Lars Kolbeinstveit

Magnus Marsdal gjør seg dummere enn han er

Lars Kolbeinstveit svarer.
Demokrati
Sylvi Listhaug Frp
Lars Kolbeinstveit

Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp

FrP vil vinne valg, men vil partiet klare å bruke makten det innebærer?
Institusjoner og forvaltningNorsk politikk
Paris
Eirik Løkke

Vil populismen definere Europa i vårt århundre?

Populister spiller på misnøye, overdriver og skaper polarisering. Men andre politikere glemmer ofte at populistene har mye rett, især om innvandring.
DemokratiPopulisme

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo