Innvandring

Nasjonalbolsjevismen ”rör på sig”?

Publisert: 21. januar 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Er det noen som husker Hasse og Tages sketsj Fingal Olsson? Den hvor Martin Ljung peker ned i salen og sier: «Är det inte Fingal Olsson som sitter där borta?». Nei, han er jo død, sier han til seg selv. ”Men han rör ju på sig”.

Hans Rotmo rører unektelig på seg, med ideer som har overvintret, og vel så det. Enkelte kan tro at raddisen Rotmo har snudd 180 grader, fra progressiv til noe helt (ubestemmelig) annet. For i sin nye låt Svarte telt finner vi tekstlinjer som ikke akkurat minner om Halvdan Sivertsen:

Asylsøkeran kryr som lopp og lus

og bur i forsamlingshus

Der det va dans musikk og ville fan

er det bønnestund fem gong fer dag`n.

”Det er rett fra levra. Dette vil vi ikke ha”, sier Hans Rotmo til Dagbladet (21.1) og fortsetter: ”Det begynner allerede å bli fullt. Det er ingen kommuner som vil ta imot de 5000 asylsøkerne som må tvangsutplasseres. For det første er det dyrt … De multipliserer seg. Det blir flere, og jeg er sikker på at det ikke er noe engangsmottak heller. Det kommer flere runder, men vi har allerede møtt veggen … ”

Hvorfor er Rotmo så plump at han bruker ord som ”lopper og lus” om mennesker? Eller at de ”multipliserer seg”? Selv hevder Rotmo at ordbruken er ironisk, men det er den jo ikke, for ironien mangler adressat. I stedet er dette strategisk selvmål og ordbruken vekker de uheldigste assosiasjoner. Tankene går til Fritz Hipplers heslige propagandafilm fra Det tredje riket, Der Ewige Jude (1940). En av filmens notoriske scener fremstiller jøder i rotteform, som formerer seg, bringer med seg sykdom, lopper og lus og som usolidarisk nærer på fellesskapets reserver.

Rotmo begraver en debatt som antagelig opptar mange. Enten han, og eventuelle meningsfeller, liker det eller ikke: Noen ganger er det slik at man faller for egne retoriske grep. Det store spørsmålet er hvorvidt Rotmo har tenkt gjennom hvilke uungåelige assosiasjoner han vekker, eller om han ikke har gjort det. Og svaret blir uansett feil.

Men altså: Rotmos utfall er ikke så nytt som man skulle tro. Både fordi han har skrevet lignende før, men også fordi han trådde sine politiske barnesko i miljøet rundt det nasjonalkommunistiske AKP (ml) og plateselskapet MAI. Det er en del av disse gamlegutta som ikke er fortrolig med flerkultur. Pål Steigan har for eksempel skrevet den etter hvert famøse bloggartikkelen Kultur, Innvandring og klasse (6.1.2013), der han hevdet at eliten i Europa ikke bare ønsker innvandring for å senke lønnsnivået, men bevisst bruker multikulturalisme for å splitte arbeiderklasssen etter kultur, religion og etnisitet.

Det er på sin plass å minne om hva AKP var, for progressive var de slett ikke. AKP er etterkrigstidens mest reaksjonære bevegelse av en viss betydning. Det er ikke alle som kom helskinnet fra nærkontakt med dem, i alle fall ikke i mentalitetsmessig forstand.

AKP på midten av 1970-tallet: Partiet forfølger sine egne medlemmer for «høyreavvik» og ber ungdommer bryte alle bånd med den småborgerlige familien sin – de skal vie seg helt og holdent til saka. AKPs hovedsak var kampen mot norsk EF-medlemskap, med slagord som: NEI TIL SALG AV NORGE. Sosialisme i ett land hadde blitt AKPs credo. Partiet hadde vedtatt full innvandringsstopp (de tok jo jobben fra arbeidsfolk). Homoseksualitet var forbudt – fordi det ikke var ekte seksualitet, men borgerlig dekadanse. En delegasjon fra AKP reiste til Kambodsja, håndhilser på Pol Pot og lovpriser Røde Khmer for å stå i ”første rekke i verden i kampen mot supermaktene og all reaksjon”. I 1971 kunne Klassekampen, i et anfall av nasjonal hybris melde: STENG GRENSENE! BEKJEMP FREMMEDARBEIDERIMPORTEN! Men utfallet ble raskt trukket tilbake, sterk kost som det var. Russerfrykten antok hysteriske dimensjoner som bleknet i forhold til vestmaktene. Partiet opererte med dekknavn, hemmelige sommerleire og primet seg for geriljakrig mot både russere og kapitalister. Svalbard ble den store kampsaken, under mottoet: ”Svalbard er norsk land!”. Jon Michelet skrev thrilleren Orions Belte hvor russiske kamphelikoptre sveipet over fiskebåter og norske helter. AKP(m-l) anno sto altså for kommunistisk voldsnasjonalisme.

Derfor er det liten grunn til å la seg sjokkere over at Rotmo snur på hælen, for det gjør han antagelig ikke, selv om språkbruken er av en sort man hadde håpet ikke rørte på seg lenger.

Publisert: 31. januar 2024