Ideer

Religionens plass i skolen

Torkel Brekke svarer i Aftenposten om KRLE: Det er utmerket om skolen kan gi barn og unge kunnskap om religion, men jeg tror det ligger grunnleggende konflikter innebygget i faget slik det er tenkt og utformet siden 90-tallet, og jeg er redd vi får nye konflikter i framtiden.

Torkel Brekke

Publisert: 23. desember 2013

Av Torkel Brekke, religionshistoriker ved Oxford og prosjektleder i Civita.

Den 12. des. kritiserte jeg både det nye KRLE-faget og tenkningen om religionsundervisning i skolen generelt. Håkon Pettersen i tankesmien Skaperkraft mener at jeg bommer.

På noen områder er vi enige. En sekularisme som forviser alle religiøse uttrykk fra det offentlige rom er selvsagt ikke nøytral. Jeg kan også langt på vei være enig i at lærere trenger solid kunnskap om religion, og at det er naturlig at de får dette i sin utdanning. Uten at jeg kan belegge dette med solide data, tror jeg mange lærere føler seg usikre i møte med sterke religiøse eller ateistiske identiteter blant elever og foreldre, og at de famler etter balansen mellom å kunne utfordre tro og fordommer og samtidig vise respekt.

På et mer grunnleggende plan er Pettersen og jeg uenige. Han starter sin argumentasjon med å si at kristen tro, tanke og tradisjon har formet det norske samfunnet. Så langt ikke urimelig. Men så sier han: «Å tilpasse seg en globalisert virkelighet, med et stadig økende livssynsmangfold, betyr ikke at vi skal fornekte oss selv og vårt eget opphav. Trygghet på vår egen arv og historie gir et godt grunnlag for å møte mennesker og kulturer med et annet utgangspunkt. Derfor mener jeg vi må arbeide for en levende og engasjerende religionsundervisning i skolen.»

Det siterte avsnittet impliserer at en løsning hvor kristen identitet ikke forvaltes og undervises av offentlig skole, betyr at vi fornekter oss selv i et misforstått forsøk på å tilpasse oss en globalisert virkelighet. Pettersens antagelse her er ganske lik den hos Pettersen-utvalget (no pun intended), forfektet i utredningen Identitet og dialog, som jeg kritiserte i min kronikk.

Jeg tror vår uenighet bunner i prinsipielt ulike syn på hvilken plass religion skal ha i det offentlige rom. Jeg mener på ingen måte at det offentlige rom må renses for religiøse symboler, men jeg mener at det er gode grunner til å endre eller kutte den offentlige finansieringen av religiøse organisasjoner og skape noe større avstand mellom stat og det sivile samfunn, deriblant religions- og livssynssamfunnene.

Jeg tror nemlig ikke det er slik at våre kulturelle og religiøse identiteter bryter sammen hvis ikke skolen forteller barna hva disse skal være. En ganske bred forskningsinnsats i sosiologi viser at folks engasjement i religiøse organisasjoner øker hvis de må ta personlig ansvar i stedet for å motta offentlig støtte.

En side ved et slikt engasjement er den innsatsen som gjøres med barn og unge i de religiøse samfunnene. Det er ikke urimelig å forvente at mye av identitetsbyggingen kan skje nettopp her.

Det er utmerket om skolen kan gi barn og unge kunnskap om religion, men jeg tror det ligger grunnleggende konflikter innebygget i faget slik det er tenkt og utformet siden 90-tallet, og jeg er redd vi får nye konflikter i framtiden.

Innlegget er publisert hos Aftenposten 23.12.13.