Lederansvar i forvaltningen må ha konsekvenser
Det ser ut til at det har utviklet seg en ansvarsforståelse i norsk politikk og forvaltning, der små feil får uforholdsmessig mye oppmerksomhet, mens alvorlig systemsvikt ender med en flau innrømmelse av ansvar – og intet mer, skriver Morten Kinander og Torstein Ulserød i Dagens Næringsliv.
Publisert: 9. desember 2013
Av Morten Kinander (jurist og filosof) og Torstein Ulserød (jurist), Civita
Det ser ut til at det har utviklet seg en ansvarsforståelse i norsk politikk og forvaltning, der små feil får uforholdsmessig mye oppmerksomhet, mens alvorlig systemsvikt ender med en flau innrømmelse av ansvar – og intet mer.
Så langt er det ingen ledere som har gått av på grunn av 22/7-hendelsene. Enkelte ledere har riktig nok sluttet eller begynt i andre stillinger, men ingen av disse endringene har vært begrunnet med ansvar for svikt i forvaltningens beredskap. Utad fremstår det som om tilfeldighetene ville det slik at alle de relevante topplederne i forvaltningen trengtes andre steder eller selv ønsket å slutte.
Gjørv-kommisjonens hovedkonklusjon var at deler av angrepet 22/7 kunne vært forhindret, og at flere liv kunne vært spart, hvis politiet hadde vært bedre ledet og hatt større evne til å gjennomføre allerede vedtatte tiltak. I næringslivet har slike dramatiske konklusjoner gjerne konsekvenser på den måten at noen med lederansvar må forlate sin stilling. Men slik er det ikke i forvaltningen. Toppledere i forvaltningen, som ikke gjør jobben sin godt nok, blir i liten grad møtt med reelle og adekvate sanksjoner. Eller for å bruke Jørgen Kosmos ord: Lederansvaret gjøres ikke gjeldende i tilstrekkelig grad.
Sanksjonene som brukes mot forvaltningen er underlagt en juridisk struktur som pulveriserer det personlige lederansvaret og bidrar til å skjule hvem som er gode og mindre gode ledere. Man bruker nemlig foretaksstraff, som er utviklet for regulering av private foretak, og anvender dette på forvaltningen, uten å ta hensyn til at dette er en lite egnet reaksjonsform mot offentlige virksomheter.
Foretaksstraff er en reaksjonsform som er utviklet for å straffe bedrifter som fatter beslutninger med stor skade for samfunnet, med bøter. Typisk vil forurensning eller personskade grunnet uforsvarlige installasjoner og generelle brudd på rutiner medføre mulighet for foretaksstraff.
Poenget er å ramme virksomhetens økonomi forholdsvis hardt i håp om at både den angjeldende bedriften og andre foretak skal endre holdninger og rutiner.
I januar i år fikk Forsvarsdepartementet en bot på 10 millioner kroner på grunn av en hendelse i Afghanistan, der en sivil afghaner mistet livet. Verken soldaten som forårsaket afghanerens død med et vådeskudd, eller noen av hans overordnete, ble straffet. Men det ble Forsvarsdepartementet – uten at det ble pekt på noen konkrete personer i forvaltningen som burde ha gjort noe annerledes.
Intensjonen er antakelig å vise at departementene holdes ansvarlige på linje med private foretak. Men det er en forskjell: Bøter mot private foretak går utover virksomhetens lønnsomhet, mens bøter mot et departement bare går utover forvaltningens mulighet til å gjennomføre de oppgaver den er satt til. Boten til Forsvarsdepartementet «svir» neppe økonomisk, slik den ville gjøre for en privat bedrift. Og dersom den svir, bidrar den bare til å redusere forvaltningens mulighet til å utføre sine oppgaver.
Enten går altså straffen utover innbyggerne, ellers går den ikke utover noen. Statens budsjettmidler sirkuleres bare i systemet, og på veien fra den ene til den andre budsjettposten brukes det både penger og tid på advokater og rådgivere for å vurdere riktigheten av det hele. Hvordan samfunnet skal bli bedre av en slik håndtering av forsømmelser fra det offentliges side, er vanskelig å se. Tvert om kan dette være en ordning som forverrer forvaltningen, ved at dens budsjettmessige evne reduseres.
Vi har altså å gjøre med en reaksjonsform for det offentlige som savner enhver fornuftig begrunnelse. Og det mest slående med denne formen for straff er at den ikke retter seg mot lederen for forvaltningsvirksomheten på noe mer enn en avledet og fjern måte.
Skal man først hente inspirasjon fra styring av privat næringsvirksomhet, bør man gjennomføre reformer som i større grad synliggjør det personlige lederansvaret.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 9.12.13.
Se også:
Civita-notat nr. 27 2013: Belønning av og sanksjoner mot forvaltningsledere
Sanksjonene som brukes mot forvaltningen er underlagt en juridisk struktur som pulveriserer det personlige lederansvaret og bidrar til å skjule hvem som er gode og mindre gode ledere. Man bruker nemlig foretaksstraff, som er utviklet for regulering av private foretak, og anvender dette på forvaltningen, uten å ta hensyn til at dette er en lite egnet reaksjonsform mot offentlige virksomheter.
Skal man først hente inspirasjon fra styring av privat næringsvirksomhet, bør man gjennomføre reformer som i større grad synliggjør det personlige lederansvaret.
Last ned og les Civita-notatet her: Civita-notat_27_2013
Relatert
Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Institusjonene kommer ikke til å redde oss
«Visjoner er dyrt»
Generalistkommunen dør langsomt – hva skal komme etter?
