Venezuela: Stadig i Chávez-tåka

Kristian Tonning Riise skriver om Venezuela etter Chavez: Maduros bortimot nekrokratiske kampanje kunne nærmest gi inntrykk av at det var Chávez’ gjenferd som stilte til valg, med lite subtile slagord som «Vi er alle Chávez» og «Med Chávez og Maduro er folket trygt».

Kristian Tonning Riise

Publisert: 15. oktober 2013

Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita.

Siden 1999 har venezuelansk politikk vært som en personkult omkring Hugo Chávez. Uten sin forgjengers talegaver var det også «Chávez-kortet» som sikret Nicolás Maduro seieren over Henrique Capriles i presidentvalget.

Maduros bortimot nekrokratiske kampanje kunne nærmest gi inntrykk av at det var Chávez’ gjenferd som stilte til valg, med lite subtile slagord som «Vi er alle Chávez» og «Med Chávez og Maduro er folket trygt». På folkemøter omtalte Maduro seg hyppig som «Chávez’ sønn», og spilte videoklipp av Chávez som utpekte ham som sin etterfølger.

Under valgkampen kunne han også fortelle at Chávez hadde besøkt ham etter døden i form av en liten fugl. Maduro plystret tilbake, og da fuglen svarte, kunne han «føle Chávez’ sjel». Fuglen fløy så rundt Maduros hode tre ganger og plystret en velsignelse av presidentkampanjen. Maduro fortsatte å understreke dette poenget med å plystre som en fugl i taler på valgkamptilstelninger.

Før Maduro ble utpekt som Chávez’ etterfølger, var han en relativt ukjent figur for folk flest. Det var derfor knyttet stor spenning til hva slags president Maduro ville bli.

Maduro ble beskrevet som en roligere, moderat og mer pragmatisk person enn Chávez. Han hadde ikke militær bakgrunn, men var fagforeningsmann og mer vant til kompromisser. Tidlige signaler indikerte imidlertid at Maduro ikke lå an til å velge moderasjonens sti. Under valgkampen langet han ut mot Capriles, med begreper som «avskyelig fascist», og kalte hans tilhengere for en «hatefull minoritet» og representanter for «oligarkiet som plyndret befolkningen». Etter et snaut halvår ved roret er det også lite som tyder på at Maduro har orientert seg mot politiske kompromisser i posisjon.

Maduro virker besatt av å bli en «ny Chávez», men vet at dette er umulig. Løsningen blir derfor å klynge seg til Chávez’ spøkelse så lenge det er mulig. Maduro sier at han ofte sover i mausoleet der Chavez’ levninger er oppbevart, noen ganger med følge, for å «reflektere over ting». Selv i formelle brev til president Obama, finner Maduro det naturlig å – på nordkoreansk vis – innlede med «På vegne av Simon Bolivar og Comandante Hugo Chávez’ folk».

Når Maduro skal befeste sin maktposisjon holder det imidlertid ikke bare å klynge seg til Chávez, men foruten Chávez’ retoriske evner og udiskutable stilling i partiet, kan han måtte ty til enda mer autoritære virkemidler.

Maduros usikre stilling ser også ut til å ha gjort ham like allergisk mot offentlig kritikk som Chávez var. For få uker siden stengte regjeringen radiostasjonen Voz del Orinoco, angivelig for dens «kall til opprør». Venezuelas turistminister, Andres Izarra, kunne fortelle at medlemmer av TV- og radiotilsynet CONATEL «heldigvis» hadde møtt opp hos radiostasjonen, og sørget for at man nå var kvitt «fascistisk radio».

I april kjøpte en gruppe «boligarker» (et begrep som beskriver det nye borgerskapet i Venezuela som vokste seg rike på tette bånd til Chávez-regimet) den eneste store gjenværende opposisjonelle TV-kanalen i landet; Globovision. Kanalen hadde fra før blitt drevet til randen av konkurs. Millionbøter som myndighetene hadde pålagt dem etter kritiske sendinger som brøt med regjeringens lover for «sosial ansvarlighet i fjernsyn og radio», gjorde det umulig for kanalen å dekke utgiftene sine og tvang eieren Guillermo Zuloaga til å selge. Med de nye eierne har myndighetene effektivt klart å nøytralisere kanalen. Da Maduro møtte de nye eierne av kanalen i mai, understreket han behovet for å «rense samfunnet vårt for fascisme».

Chávez var kjent for sine mange konspirasjonsteorier. Gjennom den avdøde forfatteren og journalisten Christopher Hitchens fornøyelige kronikk «Hugo Boss», har vi fått vite hvordan Chávez sådde tvil om Osama Bin Ladens eksistens, og støttet seg til teorien om at Neil Armstrongs månelanding var filmet i Steven Spielbergs studio. Chávez pleide å sette av en tom stol på møter i regjeringskabinettet i tilfelle skyggen av den søramerikanske frigjøringshelten Simon Bolivar ville overvære møtet. I 2010 fikk han Bolivars levninger gravd opp, da han hadde fått det for seg at Bolivar ikke døde av tuberkulose, slik historikerne mener, men ble forgiftet av colombianske oligarker.

Maduro har ikke vært mindre aktiv på konspirasjonsfronten. Chávez-regimets vanstyre har ført til at Venezuela, et av verdens mest energirike land, har vært plaget med daglige strømbrudd. Da et nylig strømbrudd førte til at to tredjedeler av Venezuela gikk i svart, skyldte Maduro på et «elektrisitetskupp». «Alt tilsier at den ekstreme høyresiden har gjenopplivet planen om et elektrisitetskupp», kunne Maduro fortelle, uten å levere noen bevis. Dagen etter beordret han opprettelsen av en sikkerhetsstyrke som skulle beskytte landets elektriske systemer mot sabotasje.

I tillegg til hyppige strømbrudd sliter Venezuela med mangel på mat og helt grunnleggende husholdningsvarer. Det siste pinlige tilfellet for det oljerike landet er en landsomfattende mangel på toalettpapir. Dette er selvfølgelig ikke et resultat av regjeringens rigide priskontroller, men en opposisjonell konspirasjon, ifølge Maduro. Løsningen ble derfor å sende Nasjonalgarden for å overta en stor toalettpapirfabrikk, og å overvåke produksjonen.

Nylig avlyste Maduro en tur til FNs generalforsamling, fordi han mente det ville være farlig for ham å reise på grunn av et angivelig amerikansk komplott mot ham selv. Mandag 30. september fulgte han opp med å utvise tre amerikanske diplomater, etter anklager om at de skal ha planlagt sabotasje sammen med den venezuelanske opposisjonen. «Gringoer, dra hjem, kom dere ut av Venezuela», sa Maduro i en TV-sendt tale.

Maduro har ikke arvet et enkelt utgangspunkt. Midt oppe i den største oljeboomen i landets historie, har Venezuela den kanskje verste økonomiske utviklingen på kontinentet.

Etter en økonomisk gullalder har Chávez etterlatt landet med en infrastruktur i verre tilstand enn før han tok over, et budsjettunderskudd på over 17 prosent av BNP, offentlige utgifter som løper løpsk, galopperende inflasjon, mangel på grunnleggende mat- og husholdningsvarer og mordrater som kun finner sin like i krigssoner.

Så lenge Maduro fortsetter å kave rundt i Chávez-tåka, er det lite som tyder på at Venezuela går noe annet enn en mer kaotisk fremtid i møte. Maduro ser heller ikke ut til å ha vilje eller evne til å gjøre stort annet.

Innlegget er publisert hos NRK Ytring 15.10.13. Se også:

Diktator i forkledning

Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita

I Venezuela, Latin-Amerikas oljemekka, blir mer enn 50 mennesker drept hver dag. En firedoblet mordrate har ført til verre drapsstatistikker enn i noen av verdens verste krigssoner. Samtidig sliter landet med massiv korrupsjon, og hemningsløse innsprøytninger av oljepenger har ikke forhindret at infrastrukturen forvitrer. Dagens Venezuela er et dypt polarisert og splittet samfunn. I sentrum står president Hugo Chávez.

«Diktator i forkledning» er en debattbok om en av de mest kontroversielle og fascinerende statslederne i vår tid. Det er historien om en kuppmaker som vant folkets tillit, ble valgt til president, og som siden har sementert stadig mer autoritære strukturer i et samfunn mer kaotisk og voldelig enn noensinne. Det er historien om Latin-Amerikas gjensyn med den moderne «caudillo».

Comandante Hugo Chávez er ikke så mye forkledd som avkledd — en paranoid klovn og politisk bølle som har verdens nest største oljereserver å lage kvalm for. En bok i rett tid.

– Torgrim Eggen

” En dypt kritisk, fascinerende og til tider morsom reise inn i Hugo Chávez’ bisarre verden av antiamerikanisme, maktmisbruk og timelange TV-monologer”

– Finansavisen

Boken kan også lastes ned som pdf her: Diktator i forkledning

Publisert: 9. april 2024