Næringsliv

Søndagsåpent – hørt det før

Publisert: 9. oktober 2013

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Historien fra 1980-tallets lukkelovsdebatt, den gang om hvorvidt man skulle åpne for lengre åpningstider i butikkene, utspiller seg på nytt i dagens avisspalter og medier, når man nå diskuterer søndagsåpne butikker. På 1980-tallet var det Forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen fra Høyre som kjempet mot LOs Tor Halvorsen. I dag er det de borgerlige partiene Venstre, Høyre og FrP som går inn for søndagsåpne butikker, til sterke protester fra de rødgrønne, KrF og LO.

Lukkelovsstriden på 1980-tallet illustrerer både ønsket om mer valgfrihet for borgerne og motstand fra partene i arbeidslivet. Da som nå sto forbrukerinteresser mot arbeidstaker- og arbeidsgiverinteresser. Å rekke butikken før stengetid var en reell problemstilling på 1970-tallet. Butikkene stengte klokken fem, det var loven. I dag står slaget om søndagsåpne butikker.

Ifølge Astrid Gjertsen var liberaliseringen av lukkeloven en av de tøffeste politiske kampene hun måtte ta i sin ministerperiode. Butikkeierne, særlig kolonialeierne, truet med utmelding av Høyre. Butikkeierne fryktet tap i omsetningen og svært lange arbeidsdager. Argumentet var at folk ikke ville handle mer, mens personalutgiftene ville øke.

Lengre åpningstider fikk også konsekvenser for arbeidstakere i bransjer som måtte holde åpent lenger, noe fagbevegelsen var imot – i første omgang. De ønsket å beskytte arbeidstakerne mot arbeid utover ettermiddagen og kvelden. Kjell Helland fra Arbeiderpartiet hevdet at: «Klokken vil bli skrudd hundre år tilbake». LO-historiker Trond Bergh bemerker at frykten var at utviklingen igjen kunne gå mot et «skiftarbeidersamfunn». Argumentasjonen var imidlertid bredere. Fagbevegelsen hevdet at andre faktorer, som beliggenhet, var viktigere for tilgjengeligheten enn åpningstid. De var også bekymret for at det ville bli dyrere for butikkene å holde åpent, at konkurransen ble skarpere, og at de økte utgiftene til slutt ble overført på forbrukeren gjennom høyere priser.

Konflikten mellom arbeidsliv og privatliv ble satt på spissen gjennom lukkelovsdebatten. Som yrkesdeltaker ville nye åpningstider kreve arbeid på andre tider av døgnet, men som forbruker ville åpningstidene bety mer fleksibilitet og valgfrihet. Det ble forbrukerperspektivet som vant frem. Lukkelovens begrensninger beskyttet noen arbeidstakere i varehandelen, men på bekostning av alle borgeres muligheter til å gjøre noe så vanlig som å handle.

Stortingets forbruker- og administrasjonskomité dro på studiereise til Steinkjer i forbindelse med fremleggelsen av regjeringens forslag til ny åpningstidslov. Byen hadde lenge praktisert liberale åpningstider. Erfaringene var blandede, avhengig av hvem man snakket med. Ordføreren påpekte at åpningstidene var positive for handelen, og kjøpmennene selv påpekte at de tjente på det, men mest fordi nabokommunene ikke hadde tilsvarende åpningstider. En butikkmedarbeider tok forbrukernes parti og sa at «kundene er triveligere om kvelden enn om dagen, og de tar seg god tid.» Handel og kontor i Steinkjer hadde motforestillinger som var i tråd med Arbeiderpartiets bekymring for lange arbeidsdager på ubekvemme tidspunkter.

Mens LO, Arbeiderpartiet og kjøpmennene selv forholdt seg til aktørene som arbeidere og bedriftsledere, appellerte Gjertsen til den hverdagslige rollen som forbruker. Standpunktet til Gjertsen var at det ikke var politikerne, men butikkene og kundene, som skulle avgjøre når melk og brød skulle handles. Dette var helt i takt med tiden. Styrket privatøkonomi og økt forbrukermentalitet hadde over lengre tid endret folks vaner og holdninger, og også styrket folks følelse av forbrukermakt. I tillegg hadde familielivet endret seg. I stadig flere familier var begge foreldrene i arbeid, og for dem var hverdagshandelen vanskelig å få til når butikkene stengte klokken fem. At en deregulering betød mer frihet i hverdagen hadde en umiddelbar appell for mange. Siden 1980-tallet har disse trendene bare forsterket seg.

I februar 2012 var det 324 søndagsåpne butikker i Norge. De dagligvarebutikkene som har fått dispensasjon til søndagsåpent, opplever en kraftig vekst i omsetningen. Det er opp til hver enkelt kommune å gi dispensasjon. Kiosker, bensinstasjoner, turistbutikker, små butikker under 100 kvadratmeter og butikker som selger blomster og planter kan holde åpent på søndager.

Argumentene for og mot søndagsåpne butikker er gjenkjennelige. Åpne butikker på søndager vil kunne ta opp konkurransen med handelslekkasjer til Sverige og sørge for mindre konkurransevridning mellom de bedriftene som i dag er søndagsåpne og de som vil kunne bli det etter en lovendring. Søndagsåpne butikker vil gi mer valgfrihet for forbrukerne. Dessuten vil det øke behovet for deltidsarbeid og ekstraarbeid som særlig er aktuelt for ungdom og studenter. Blant de som i dag jobber utenfor vanlig arbeidstid, er 48 prosent mellom 15 – 29 år.

Motargumentene varierer mellom hensynet til arbeidstakerne og respekt for den kristne hviledagen. I tillegg mener KrF at søndag som hviledag er godt for folkehelsen. Det er bedre å være ute enn å handle på kjøpesentre på en søndag, «Jeg opplever at veldig mange bruker søndagen til å kjenne litt på ro og også glede i livet», sier Knut Arild Hareide i KrF til nrk.no.

LO-forbundet Handel og Kontor er mot søndagsåpne butikker. Arbeidstakere vil måtte arbeide på ugunstige tidspunkter og ha mindre fritid sammen med familien. Flere bedrifter påpeker også at konkurransen vil bli større og at de vil bli «tvunget» til å holde åpent for å holde tritt med de andre søndagsåpne butikkene.

Høyre, FrP og Venstre har programfestet søndagsåpne butikker i sine partiprogrammer for 2013 – 2017, og nå går den nye regjeringen inn for søndagsåpent. De får stå i stormen, slik Astrid Gjertsen gjorde.

Innlegget er publisert på Fastings blogg hos Nettavisen 9.10.13.