Familiepolitikk og likestilling: Høna eller egget?

Har familiepolitikken fremmet likestillingen, eller er det likestillingen som har tvunget frem familiepolitiske tiltak? I NNT er det debatt om hvordan forskning på likestilling og familiepolitikk foregår. Den er interessant, fordi den stiller spørsmål ved forskernes bruk av metode, hvilke konklusjoner de trekker på hvilke grunnlag, og hva de mener om effektene av familiepolitikken, skriver Mathilde Fasting.

Mathilde Fasting

Publisert: 9. september 2013

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Har familiepolitikken fremmet likestillingen, eller er det likestillingen som har «tvunget» frem familiepolitiske tiltak? I Nytt Norsk Tidsskrift utspiller det seg for tiden en debatt om hvordan forskning på likestilling og familiepolitikk foregår. Den er interessant, fordi den stiller spørsmål ved forskernes bruk av metode, hvilke konklusjoner de trekker på hvilke grunnlag, og hva de objektivt (og subjektivt) mener om effektene av familiepolitikken.

I Det store barneregnskapet har jeg sett på ulike familiepolitiske ordninger og hvordan de har utviklet seg de siste 30 – 40 årene. Jeg har også kommentert forskning på ulike familiepolitiske ordninger. En av konklusjonene var at familiepolitikken i liten grad har påvirket resultatlikheten i arbeidslivet. Ifølge en gjennomgang av kvasi-eksperimentell forskning (som forsøker å finne årsakssammenhenger ved å se på forholdene rett før og rett etter innføringen av et tiltak, for dermed å isolere effektene av tiltaket fra annen påvirkning), utført av Johnsen og Løken ved Universitetet i Bergen, har «flaggskipene» i familiepolitikken, barnehagestøtte og foreldrepenger, kun hatt en triviell effekt på likestillingen i arbeidslivet (artikkel i NNT 2/2013).

Deres forskning blir imøtegått av et kobbel av likestillingsforskere i det etterfølgende nummeret av NNT (3/2013). De trekker frem ulike problemer ved kvasieksperimentelle metoder og mener at familiepolitikken har hatt effekt på likestillingen, noe de begrunner ved å henvise til ulik empirisk forskning. Det vipper ikke Johnsen og Løken av pinnen. De svarer sine motdebattanter med at disse bruker egne tolkninger av den empiriske utviklingen over tid som bevis for at familiepolitikken virker. Et eksempel er en panelanalyse som sier at mødre kom raskere i jobb etter fødsel nå enn på midten av 1990-tallet. Hva skyldes det? Forskerne kan trekke frem ulike forhold, som godt barnehagetilbud, lengre fedrekvote osv., men de kan ikke peke på hvilken faktor som har spilt inn, eller hvilken kombinasjon av faktorer som er avgjørende. Vi har sannsynlige forklaringer, men ikke klare funn.

Dessuten sier Johnsen og Løken noe vesentlig: «Bakgrunnen for vår artikkel i NNT 2/2013 er at likestillingsdebatten i stor grad preges av til dels subjektive tolkninger av empiriske forhold.» Resultatene av forskningen de selv har sett på er overraskende entydig: «Ikke en eneste av studiene vi gjennomgikk kunne identifisere en umiddelbar og positiv effekt av familiepolitikken på resultatlikheten i arbeidslivet.»

Familiepolitikken har sterke virkemidler til disposisjon: lang foreldrepermisjon, subsidierte barnehageplasser og ulike økonomiske støtteordninger. Innføring av kvote for far er ytterligere et sterkt virkemiddel i familiepolitikken. Men siden politikken utformes for å oppnå ulike resultater, er det viktig å finne ut om den faktisk fører til endringer. Det vil si at vi må forstå årsaksmekanismene.

Kristin Clemet har i en artikkel i Dagsavisen, «Forskningens rolle i politikken«, pekt på hvordan forskning brukes (eller misbrukes) til å fremme ulik politikk og at politikk noen ganger handler mer om ideologi, enn om forskningsresultater. Hun skriver at forskningen kan ha sine begrensninger:

Forskning er av varierende kvalitet og grundighet.
Forskning påvirkes, bevisst eller ubevisst, av forskernes ideologi, interesser og bakgrunn.
Forskningen ser bare stykkevis og delt og kan, heldigvis, aldri overskue alt. Derfor blir den heller aldri ferdig, ettersom én undersøkelse kan motsies av en neste, som motsies av en tredje osv.
Forskere, som forsker på det samme, kommer ofte frem til ulike svar – og det hender at også forskere opptrer som «synsere».
Mye av forskningen gir bare mening, dersom man studerer hele forskningsfeltet og danner seg et inntrykk av all forskning på et område.

Spørsmålene politikerne må stille er: Kan vi forsvare lange permisjonsordninger? Om fedrekvoten viser seg å ikke endre arbeidslikestillingen, men bare påvirker hvem som gjør hva hjemme, skal den fremdeles beholdes? Dersom barnehageutbyggingen ikke gir mer likestilling i arbeidslivet, men heller bidrar til å fortrenge alternative omsorgsmuligheter, skal vi vedta politikk som styrker alternativer? Noen ganger vil de finne svar i god forskning, andre ganger vil forskningen sprike, og noen ganger handler det om grunnleggende politiske verdier som ikke er avhengig av en forskningsrapport.

Forskerdebatten peker på problemene ved å forklare ulike politiske tiltak og deres effekter. Derfor holder jeg fast ved konklusjonen i Det store barneregnskapet: Vi skal være forsiktig med å øke lengden på permisjoner og å ta i bruk kvoter. Dessuten bør vi også være klar over noe begge forskergrupperingene understreker: Familiepolitikken har flere mål. Politikk som fremmer likestilling og som gir insentiver til arbeidsdeltakelse har blitt prioritert. Dagens politiske debatt har løftet frem et tredje mål: Å sørge for at barn som lever i lavinntektsfamilier får det bedre. Her tror jeg det er prioritering av ressurser som er svaret.

Innlegget er publisert på Fastings blogg 9.9.13. Se også:

Det store barneregnskapet

Norske barnefamilier har tilbud om rause permisjonsordninger, kontantstøtte, et godt barnehage-tilbud og barnetrygd, og Norge er et av verdens mest likestilte land. Familiepolitikken skal oppfylle en rekke mål. Vi ønsker at det fødes og oppdras barn. Vi ønsker likestilling og størst mulig livskvalitet for foreldre og barn. At man kan kombinere arbeid og familieliv er også viktig, både fordi vi trenger arbeidskraften og skatteinntektene, fordi både kvinner og menn stort sett ønsker å være yrkesaktive, og fordi det gir familiene større økonomisk trygghet.

I denne Civita-rapporten ser vi på hvordan støtten til barnefamilier er utformet, hvem som kan motta ulike former for støtte og hvilke økonomiske incentiver barnefamiliene står overfor.

Last ned og les rapporten her: Det store barneregnskapet

Publisert: 14. september 2022