Politikk og samfunn

Forvirret lovgivning om politisk tv-reklame

Regjeringen ser ut til å leve i den villfarelse at du som velger påvirkes forskjellig av hvorvidt du ser en politisk tv-reklame på nett heller enn tv, skriver Eirik Løkke på NRK Ytring.

Eirik Løkke

Publisert: 11. juli 2013

Av Eirik Løkke, Civita

Det er vanskelig å se hvorfor det norske forbudet mot politisk tv-reklame bør opprettholdes. Det er enda vanskeligere å se hvordan det faktisk kan opprettholdes.

Tiden for å fjerne forbudet er overmoden. Begrunnelsen for et forbud er svak. For det første er den norske stat dømt for brudd på ytringsfriheten i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i 2009, uten at regjeringen har adressert dommen på noen overbevisende måte.

Det i seg selv burde tale for å oppheve forbudet.

Hva er et nettsted og hva er en tv-kanal?

Digitaliseringen har langt på vei visket ut skillet mellom tv og nett. Det er fullt lovlig å se en politisk reklame på tv, dersom innholdet formidles via internett, mens det er ulovlig å se den samme reklamen på TVNorge. En harmonisering av lovverket, hvor alle kanaler likebehandles, synes derfor fornuftig av rent praktiske årsaker.

For å illustrere det absurde I dagens situasjon: På YouTube appellerer Trine Skei Grande om varig vern av Lofoten. Denne videoen har Venstre full anledning til å kjøpe reklametid for på nettet. Inkludert VG, Dagbladet og Aftenposten. Men hva er reglene for tv2.no? Er det et nettsted eller en tv-kanal? Enn TV2 Sumo? Og hva med VGTV – er det en avis eller en tv-kanal?

En juridisk forskjellsbehandling vil bety forskjellige regler for et og samme tv-apparat, avhengig av om det er nett eller tv-signaler som vises. Med andre ord ser regjeringen ut til å leve i den villfarelse at du som velger påvirkes forskjellig av hvorvidt du ser en reklame på nett heller enn tv. Og det til tross for at innholdet formidles gjennom nøyaktig det samme tv-apparatet!

De politiske paradoksene som produseres av dette forbudet er nesten så fullkommen at det kunne vært tatt ut av en episode av «Yes, minister».

Pengeargumentet gjelder ikke bare tv

Et ofte brukt argument mot tv-reklame er det såkalte pengeargumentet» (prisnivået på reklame). Det er en motforestilling det er verdt å ta på alvor. Men fordelen med stor pengebok vil alltid være tilstede, enten dette gjelder evnen til å bygge parti, kampanjer eller bruken av nettreklame. Det er simpelten vanskelig å se at pengeargumentet kun er gjeldende for tv-reklame.

Det er i sin alminnelighet vanskelig å forstå frykten for politisk reklame på TV. Effektene av en eventuell åpning for reklame vil trolig være begrenset, og i liten grad forandre norsk politisk kultur. Det er det særlig to grunner til. Sverige har åpnet for slik tv-reklame, og resultatet har i liten grad vært negative kampanjer slik vi ofte ser i USA.

Som Eirik Vatnøy har påpekt i et notat for Civita, er det vanskelig å se en slik effekt. For det andre er politisk reklame allerede tillatt i Norge. Politiske videoreklamer florerer på nett, og selv om ikke alt som produseres er et like godt bidrag til det offentlige ordskifte, er det lite som tyder på såkalte amerikanske tilstander.

Negativ retorikk

Det er slett ikke sikkert at politisk tv-reklame vil bidra til en bedre debatt, men den garantien kan heller ikke redaksjonelle tv-debatter gi. De rødgrønne advarslene om sivilisasjonens undergang (matkrise, kvinne- og homofiendtlig politikk, avisdød) ved borgerlig valgseier illustrerer at negativ retorikk ikke først og fremst defineres av politisk reklame – det er politikerne gjennom sin opptreden som bestemmer hvilken politisk kultur som skal få dominere.

Det er liten grunn til å tro at politisk tv-reklame vil ha noen vesentlig effekt på det offentlig ordskifte. Og selv om det skulle ha en negativ innvirkning på ordskifte har jeg ikke hørt noen ta til orde for å forby medier eller programmer som ikke bidrar til positiv debatt.

Den samme standarden burde selvsagt gjelde for politisk tv-reklame. Med andre ord kan vi trygt overlate slike vurderinger til velgerne, heller enn staten.

Innlegget er publisert på NRK Ytring 11. juli 2013.