Markedsøkonomien er en forutsetning for ”den norske modellen.”
Etter Frp-landsmøtet har det igjen oppstått en debatt om «den norske modellen». Hva kjennetegner den? Hva gjør at vi, sammenlignet med andre land, lykkes så godt?, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Stavanger Aftenblad.
Publisert: 6. juni 2013
Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver og filosof i Civita
I etterkant av Fremskrittspartiets landsmøte har det igjen oppstått en debatt om den norske modellen. Hva er det som kjennetegner den norske modellen? Hva er det som gjør at vi sammenlignet med andre land lykkes så godt?
Når noe lykkes, vil flere ha æren for det. Når det gjelder den nordiske modellen er det en pågående ideologisk og faglig diskusjon om hvilke faktorer som er avgjørende for dens suksess.
En avgjørende suksessfaktor som blir trukket frem av flere forskere, er den norske trepartsmodellen hvor arbeidstakere, arbeidsgivere og staten samarbeider godt. Trepartsmodellen, i litt ulike varianter, er utvilsomt et viktig kjennetegn ved den nordiske modellen. Derfor er det interessant å se nærmere på hva som kjennetegner denne måten å organisere arbeidsmarkedet på.
Hvordan arbeidsmarkedet er organisert, er viktig. Det er de modellene som spiller på lag med markedsøkonomien, som lykkes best. I USA er for eksempel dette løst med høy grad av individuell lønnsfastsettelse. Ved nedgangskonjunkturer og økende ledighet vil lønningene relativt rask tilpasse seg, slik at prisen på arbeidskraft går ned og ledigheten synker igjen.
I de nordiske landene gjøres dette kollektivt gjennom frontfagmodellen. Det er konkurranseutsatt sektor som skal sette rammen for lønnsdannelsen. Hensynet til samlet sysselsetting veier tungt. Men ledetråden er den samme som i frimarkedsøkonomien: Man må spille på lag med markedet. Hvis for eksempel etterspørselen etter norske varer avtar på verdensmarkedet må man være mer forsiktig med høye lønnskrav.
I SV og i den venstreorienterte delen av fagbevegelsen og Arbeiderpartiet har det å spille på lag med markedsøkonomien ikke alltid blitt like godt mottatt. På 1970-tallet, da venstresiden sto sterkt i Norge, var det vanskelig å få til koordinerte lønnsoppgjør. I enkelte bransjer ble lønnsveksten skyhøy, og i tillegg sank produktiviteten i industrien. Arbeiderpartiet og den moderate delen av fagbevegelsen så utover 1970-tallet at det ikke gikk an å styre mot markedet, hvilket var starten på en ny vandring til høyre i Arbeiderpartiet– en høyredreining som fortsatte helt frem til 2005. SVs syn på arbeidsmarkedspolitikken, derimot, brøt med sentrale innsikter fra markedsøkonomisk teori og kan sammenlignes med tendenser vi har sett i Sør-Europa.
I søreuropeiske land har man ikke lyktes like godt med en kollektiv arbeidsmarkedsorganiseringen der markedet fungerer som ledetråd. Sentrale fagforeninger står svakt, og en har en mer fiendtlig innstilling til arbeidsgiversiden. Lokale fagforeninger har ikke sterke incentiver til å ta hensyn til konkurranseevnen, hvis man vet at velferdsordninger fanger en opp når bedriften går konkurs pga for høy lønnsvekst og motstand mot omstillinger. Slike strukturer må endres, hvis ledigheten blant unge skal gå ned i Sør-Europa. Det holder ikke kun å redusere statsgjelden og redusere underskuddene på statsbudsjettene. Finanskrisen bidro til økt ledighet i mange land i Sør-Europa, men ledigheten har vært høy i flere tiår. Uheldige strukturer på arbeidsmarkedet har mye av skylden.
I de nordiske landene har vi unngått slike uheldige strukturer. Dette skyldes i stor grad at fagbevegelsen har opptrådt moderat og spilt på lag med markedsøkonomien. Ikke alle land har en Yngve Hågensen som tordner moderasjon fra talerstolen når arbeidsledigheten stiger. Arbeiderpartiet og LOs anerkjennelse av markedsøkonomien betydning har vært avgjørende for den norske modellens suksess og bidratt til få arbeidskonflikter. Historikeren Einar Lie sammenlignet i Aftenposten 18. april Gro Harlem Brundtland og Margaret Thatcher. Sammenligningen av de to har mye for seg. Begge gjennomførte dyptgripende reformer, men sistnevnte fikk mye mer trøbbel med en alt annet enn markedsvennlig fagbevegelse.
Norge er en liten, åpen økonomi som satser tungt på handel med utlandet. Handelen og konkurransen med utlandet tvinger gjennom stadige omstillinger, men er samtidig avgjørende for vår rikdom: Den bidrar til skatteinntekter som finansierer vår velferd.
Et annet kjennetegn ved den norske modellen, som også bygger på markedsøkonomiske ideer, er at det skal lønne seg å jobbe. Velferdsordninger skal gi folk trygghet, men samtidig incentiver til å stå i arbeid. Velferdsordninger som ikke harmoniserer med disse prinsippene, undergraver den norske modellen. Derfor er det for eksempel viktig å sørge for at folk som mister jobben når industrien legges ned, kan flytte på seg og få annen jobb fremfor å støtes over på trygd. Sykelønnen bør også reduseres noe – gjerne mot lavere skatt på arbeid.
Ofte hevdes det at velferdsordningene er en forutsetningen for at folk skal godta de raske omstillingene i markedsøkonomien. Disse påstandene er det åpenbart noe i, men vel så viktig er det at folk godtar markedskonkurransen, hvis vi på sikt skal beholde arbeid og velferd.