Forskning: Gjør noe med problemene
Forskningsmeldingen lider av manglende vilje til å snakke om problemene ved organiseringen av norsk forskningsfinansiering. Utfordringene som skapes av sektorprinsippet – kortsiktighet, manglende koordinering, og mangel på helhetlig tenkning – har vært anerkjent i lang tid.Tre grep kunne bidratt til å gjøre norsk forskningspolitikk mer helhetlig og langsiktig, skriver Torkel Brekke i Aftenposten.
Publisert: 27. mai 2013
Av Torkel Brekke, Civita og Universitetet i Oslo
Regjeringen la frem ny forskningsmelding 8. mars. Stortinget har frist for å avgi innstilling om meldingen 3. juni.
Meldingen lider av manglende vilje til å snakke om problemene ved organiseringen av norsk forskningsfinansiering, og Regjeringen har i stedet trukket medienes oppmerksomhet mot nye og populære tiltak, som innstegsstillinger.
Utfordringene som skapes av sektorprinsippet – kortsiktighet, manglende koordinering, og mangel på helhetlig tenkning – har vært anerkjent i lang tid, og det er blitt en sentral del av debatten om organiseringen av offentlig finansiert forskning. Sektorprinsippet innebærer at hvert enkelt departement har et overordnet ansvar for forskning i sin sektor. Kunnskapsdepartementets (KD) koordinerende rolle skal være den avgjørende motvekten mot sektorprinsippets fragmenterende krefter. KD har ansvaret for å koordinere Regjeringens overordnede forskningspolitikk nasjonalt og internasjonalt, men ofte klarer ikke KD denne oppgaven, slik Riksrevisjonen påpekte høsten 2012.
Tre grep kunne bidratt til å gjøre norsk forskningspolitikk mer helhetlig og langsiktig.
1. En bedre dialog mellom Norges forskningsråd og sektordepartementene om bruk av både ny forskning og eksisterende kunnskap i politikkutforming. Forskningsrådet bør få en tydeligere rådgivningsrolle for å ta ut potensialet i sektorprinsippet.
2. Opprett et forskningsfond. Som et grep for å styrke Forskningsrådets evne til å satse på forskning som faller utenfor departementenes interessesfærer, opprettet man i 1999 Fondet for forskning og nyskaping. Midlene ble i stor grad brukt på målrettede tiltak som Sentre for fremragende forskning (SFF) og store programmer. Fondet ble avviklet fra 2012 på grunn av svak avkastning. Opposisjonspartiene reagerte negativt på nedleggelsen, og mange oppfattet dette som en fallitterklæring for Stoltenberg-regjeringens forskningspolitikk.
3. Det bør ansettes vitenskapsrådgivere på to forskjellige nivåer: på Statsministerens kontor (SMK) og i hvert av de viktigste sektordepartementene. Vitenskapsrådgiveren på SMK bør ha en sentral rolle i koordinering av norsk forskningspolitikk og bør også medvirke til at Regjeringens forskningsutvalg (RFU) fungerer slik det skal. RFU er det eneste forskningspolitiske organet man har på nivå over departementene. For ofte viser norske regjeringer at de kun er interessert i forskning i festtaler. En vitenskapsrådgiver kan ikke lede RFU, men kan bidra til å løfte RFU og utvalgets saker ved SMK hvis man har rett person i stillingen. Samtidig kan en slik rådgiver bidra til den allmenne forståelsen av forskningens roller i samfunnet.
Vitenskapsrådgivere i departementene bør ha en rolle både i koordinering og dialog mellom departementene, de bør revitalisere Departementenes forskningsutvalg, som i dag fungerer dårlig, og de bør fungere som et kontaktpunkt til Norges forskningsråd. På begge nivåene er det nødvendig at vitenskapsrådgivere ikke identifiserer seg for sterkt med interessene til én sektor, men har evnen til å tenke helhetlig.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 27.5.13.
Se også
Civita-notat nr.10 2013: Forskningspolitikk: Sektorprinsippets utfordringer og muligheter
Statsbudsjettet for 2013 gir en samlet bevilgning til forskning og utvikling på 27,4 milliarder kroner, og det er avgjørende at man bruker disse midlene på en mest mulig hensiktsmessig måte. Betydningen av forskning, kunnskapsutvikling og innovasjon er økende, og den globale konkurransen blir hardere.
Norge har et rimelig velfungerende forskningssystem, men det er punkter hvor dette systemet kan og bør forbedres.
Vi trenger bedre samordning og koordinering av forskningsinnsatsen på politisknivå, og vi trenger en politisk styring av forskning som møter de utfordringene, men også de mulighetene, som ligger i sektorprinsippet.
Last ned og les notatet, skrevet av professor i religionshistorie og prosjektleder i Civita, Torkel Brekke, her: Civita-notat_10_2013
Relatert
Skotet som gjekk i mål
SkolepolitikkUtdanning og forskning
Det er ikke viktig for Norge å vinne mange OL-gull
En skandale uten konsekvenser?
Skurdal og skolen
Aftenposten og skolen
