Er Høyre det nye Venstre?
Den store utfordringen, som partiene i liten grad kommer til å adressere i valgkampen, ei heller Høyre, handler om at velferdsstaten er underfinansiert. Det er derfor beklagelig at Høyre ikke ber om et klart mandat fra velgerne om reform, skriver Eirik Løkke i Dag og tid.
Publisert: 16. mai 2013
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
I en innsiktsfull kommentar (Dag og Tid 10. mai) tegner professor John Peter Collett et ganske presist bilde av Erna Solberg og dagens Høyre. Partiet fremstår som et ekko av Konrad Adenauers slagord: «Keine Experimente».
Collett har rett i at sentrumsorienteringen i partiet ser ut til å være en bevisst strategi: Velgerne (især LO-medlemmene) må overbevises om at man har lite å frykte dersom en borgerlig regjering overtar, og skal man tro Klassekampen (og det hender jo at man skal), har de langt på vei lykkes. LO-medlemmene frykter ikke at en ny regjering skal føre en vesentlig annerledes politikk enn den nåværende, og leser man Høyres partiprogram, er det heller ingen grunn til å tro på en betydelig endring, verken i arbeidslivspolitikken eller i den økonomiske politikken forøvrig. Det kan man naturligvis beklage, men det har sitt politiske rasjonale i det norske velgerlandskapet, som er betydelig mindre ideologisk bevisst enn tradisjonelle høyrevelgere.
Colletts beskrivelse av Høyre som det nye Venstre har således mye for seg, i den forstand at det har blitt et parti med færre fiender, som flere kan stemme på, altså et parti for «alle». Men det er en vesentlig forskjell, og det er at Høyre, i motsetning til Venstre, har evnet å holde på basen og sågar utvidet den. Partilojaliteten til Høyre er mye større enn til Venstre. Uansett om man er enig i sentrumsorienteringen til den sittende partiledelsen eller ikke, kan man ikke annet enn imponeres over hvor bra den har lykkes. Høyre har lykkes med å ta velgere både fra sentrum og Frp, og det er lite som tyder på at det kommer til å bli en massiv velgerovergang tilbake til Frp ved årets valg. I så måte ser Høyres «catch all»-strategi ut til å lykkes.
Collets sammenligning med Thatcher er en avsporing, både retorisk og politisk. Storbritannia anno 1979 og Norge anno 2013 lar seg ikke sammenligne. Mens det britiske samfunnet forut for Thatcher var dysfunksjonelt, lammet av fagforeningsmakt og overmodent for store reformer, er dagens Norge et ganske velfungerende samfunn, der behovet for omfattende reformer ikke er i nærheten av å være like stort. Nettopp derfor ville det ikke tjene en borgerlig-liberal agenda å svartmale situasjonen eller den rødgrønne regjeringen. Det finnes det ikke saklig grunnlag for. Den politiske debatten er naturligvis tjent med tydeligere motsetninger, og det hadde etter min mening vært en fordel om Høyre hadde frontet tydeligere borgerligliberale standpunkter, både politisk og retorisk. Men samtidig bør det sies at forklaringen på de små forskjellene minst like mye kommer av at dagens regjeringspartier har beveget seg mot sentrum, som at Høyre har gjort det.
Den store utfordringen, som partiene i liten grad kommer til å adressere i valgkampen, ei heller Høyre, handler om at velferdsstaten er underfinansiert. Regjeringens egen perspektivmelding viser tydelig at trygdeordningene ikke er bærekraftige. Vi er simpelthen nødt til å reformere. Men oljeinntektene gjør en slik erkjennelse ekstra vanskelig, og et nødvendig press på politikerne for reformer uteblir. Snarere tvert imot synes de fleste politikere å agere ut ifra at det er et press om ikke å reformere. Det er derfor beklagelig at Høyre ikke ber om et klart mandat fra velgerne om reform. Det er synd, fordi landet trenger slike reformer, og fordi en slik agenda hadde passet et liberalkonservativt parti godt.
Innlegget er på trykk i Dag og tid 16.5.13.
Relatert
Politikk uten perspektiver
Privatisering og distriktenes død
Den norske syke
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
