22.juli-høringen: Spill eller alvor?
«Når det er alvor setter våre politiske ledere landets interesser foran partiets interesser. De kan innta standpunkter de tror partiet kan tape på, fordi det er riktig – og de inngår grå kompromisser, selv om det hadde vært lettere å presentere seg for velgerne som ideologisk helt rene. Akkurat nå er det alvor. 22.julikommisjonen har levert en rapport som alle mener er dramatisk», skriver Kristin Clemet på sin blogg.
Publisert: 28. november 2012
Alle vet at politikk ikke bare er ideer, prinsipper og saker. Politikk er også taktikk og «spill».
Partier posisjonerer seg, bruker retoriske knep og kommer med utspill for å tiltrekke seg oppmerksomhet og velgere – og for å få gjennomslag for politikk.
Likevel er det en ting som tjener norske politikere til ære – og som også preger norsk politikk generelt: Når det er alvor setter våre politiske ledere landets interesser foran partiets interesser. De kan innta standpunkter de tror partiet kan tape på, fordi det er riktig – og de inngår «grå» kompromisser, selv om det hadde vært lettere å presentere seg for velgerne som ideologisk helt «rene».
Akkurat nå er det alvor.
22.julikommisjonen har levert en rapport som alle mener er dramatisk.
Den fikk tilliten til myndighetene og politiet til å falle. Den har satt forvaltningspolitikken og politisk lederskap i fokus som aldri før. Den har fått forvaltningen til å føre en åpen og meget viktig diskusjon om hvordan staten bør styres. Det skjedde bl.a. på Difi’s storeforvaltningskonferanse i forrige uke, der jeg selv hadde gleden av å delta. Og: Den har fått kommentatorer og politikere til å skrive side opp og side ned om alvoret i det som er avdekket: Beslutninger som er truffet, ble ikke fulgt opp. Beredskapen var for dårlig. Mennesker kunne vært reddet.
Rapporten følges nå opp på helt ordinær måte, bl.a. ved at det er gjennomført en høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. For oss som følger litt ekstra med, er det vi leser, ser og hører, rystende.
Innholdet i rapporten var rystende. Ingen, ei heller statsministeren, kunne tro at det kunne svikte så katastrofalt i norsk offentlig forvaltning.
Statsministerens pressekonferanse etter at han hadde mottatt rapporten, var rystende. Det var rystende å høre en statsminister som åpenbart selv var rystet, og som ikke greide å fylle begrepet ansvar med et meningsfylt innhold.
Innholdet i intervjuene som var gitt til kommisjonen, var rystende. Det var rystende å ta inn over seg hvor dårlig kommunikasjonen og tilliten mellom embetsverket og politisk ledelse nå er i Norge.
Og før dette har sunket skikkelig inn, må det konstateres at også deler av kontrollkomiteens høring har vært rystende – bl.a. fordi det samme embetsverket og den samme politiske ledelsen nå virker samsnakket og i stor grad glatter over de, får man tro, ærlige intervjuene de tidligere har gitt til 22.julikommisjonen. Det inngir ikke tillit.
I en slik situasjon var det veldig provoserende å lese bl.a. Dagsavisen i går. På forsiden står det at «Jens skal plages langt inn i valgåret». Ifølge Dagsavisen tyder «den aggressive utspørringen av Jens Stoltenberg i Stortinget på at Høyre og Frp vil ta med seg 22.7.-oppgjøret inn i valgåret.» Opposisjonen driver, ifølge Dagsavisen, «et dobbeltspill for å plage de rødgrønne så lenge som mulig», og det er, ifølge Dagsavisens kommentator Hege Ulstein, «feigt».
Hege Ulsteins resonnementer er etter min mening meget svake. Det er, menneskelig sett, forståelig at man reagerer på at det fremsettes kritikk eller stilles «aggressive» spørsmål til en statsminister fra et parti som selv er rammet. Men videre prinsipielt er det ikke.
Ulstein gjør, etter min mening, minst to feil:
Hun greier, for det første, ikke å tenke «utenfor boksen». Hun tror at statsministeren, dersom han hadde gått av, måtte fulgt skikken som følger av et normalt regjeringsskifte og peke på Siv Jensen som ny statsminister. Men slik ville det ikke nødvendigvis vært. I en unntakssituasjon kan også løsningen være et unntak. Statsministeren kunne gått av for å konsultere Stortinget. Han kunne fått fornyet tillit. Han kunne dannet en ny regjering med deltagelse av en representant eller to for opposisjonen. Han kunne, selv om det er lite sannsynlig, dannet en samlingsregjering over blokk-grensene. Eller – han kunne overlatt oppgaven til andre.
Poenget er: Det norske demokratiet er ikke så lite robust at det ikke ville greid å møte en slik situasjon. Dersom man virkelig tror at vi ikke ville greid det, avslører det liten tro på et av verdens sterkeste demokratier.
Ulsteins andre problem er at hun ikke ser ut til å ha tenkt over konsekvensene av det hun mener. For hva er de?
- Hva skal ansvar bety i fremtiden – i forvaltningen, i politikken og – helt generelt? Fins det noen grense for hva som kan skje under en ledelse uten at ledelsen må gå? Hvor går i så fall den grensen?
- Hva skal til, i fremtiden, for at opposisjonen skal kunne fremme mistillit mot en statsråd? Er det mulig å tenke seg hva det kan være – eller vil enhver statsråd i «hardt vær» nå kunne vise til at han eller hun tar ansvar ved å bli sittende, være åpen om hva som har gått galt og gjennomføre tiltak for å hindre at det skjer igjen?
- Og hva skal en fremtidig opposisjon tenke, hvis den – ved å ta politikken på alvor – bare blir ansett for å være «feig» og for opptatt av «spill», f.eks. fordi det nærmer seg et valg? Er ikke det en oppfordring til å la alvorlige og kritikkverdige forhold fare? Og hvillken respekt og tillit vil det, i det lange løp, avtvinge fra oss som er velgere?
I går og i dag siterer Aftenposten foreldre til Utøya-ofrene. En av dem mener at statsministeren ikke bør tvinges til å gå av, men sier samtidig at han «ville støttet avgjørelsen, dersom han frivillig valgte å fratre».
Dette er det samme som jeg skrev på bloggen min den dagen kommisjonens rapport ble fremlagt. Det er, av mange grunner, vanskelig å kreve statsministerens avgang. Det virker, i lys av tragedien, både smålig og uverdig. Men nettopp derfor burde han trukket konklusjonen selv.
BBC-sjefen som nylig gikk av, hadde vært i stillingen i bare 54 dager. Likevel gikk han av, da det ble avdekket gamle skandaler, fordi han var på post.
Som han sa: I have decided that the honourable thing to do is to step down.
Flere kunne kanskje lært av det.
Jeg tror det ville stått seg når historien skal skrives.
Det er på sett og vis statsministerens manglende avgang som nå skaper problemer – både for Regjeringen selv og opposisjonen.
Regjeringen og statsministeren har problemer med å forklare oss hva det vil si å ha og ta ansvar på en måte som etterlater respekt.
Opposisjonen er tvunget til å ta saken på alvor, men den får heller ikke respekt, fordi kommentatorer som Ulstein tror at den driver med spill.
Det er unektelig en både trist og alvorlig situasjon.
Les flere blogginnlegg på Kristin Clemets blogg her!
Mer fra bloggen
Skal ha, skal ha!
På tide med en ny maktutredning, men Gaute Skjervø bommer totalt
DemokratiPolitikk og samfunn
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
