Abort – og det liberale
Abortloven er etisk veldig problematisk, men nødvendig. Å innrømme dette, gjør det nemlig mye lettere å unngå det berømte skråplanet: Selv om vi har fattet en etisk problematisk beslutning (som f. eks. å tillate selvbestemt abort til 12.uke), behøver vi ikke å fatte nok en etisk problematisk beslutning (som f.eks. å tillate enda senere aborter), skriver Kristin Clemet.
Publisert: 27. september 2012
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Forleden kommenterte jeg de forslagene Venstres programkomite har lagt frem når det gjelder en del vanskelige etiske spørsmål knyttet til moderne gen- og bioteknologi – som f.eks. surrogati, eggdonasjon og senaborter.
Mitt anliggende var å vise at også et restriktivt syn i slike spørsmål kan begrunnes liberalt. Sagt på en annen måte: Å tillate surrogati, eggdonasjon, senaborter og, for den sakens skyld, aktiv dødshjelp kan nok begrunnes med liberale resonnementer – men et forbud kan, etter min mening, også begrunnes liberalt. At det også kan begrunnes mer konservativt, sier seg selv.
Jeg har fått et langt, grundig og interessant svar fra lederen i programkomiteen i Venstre,Guri Melby, som mener at jeg nok er «litt konservativ». Det er jeg nok, men det betyr ikke – slik Melby legger til grunn – at det bare finnes ett liberalt standpunkt. Hvorvidt et standpunkt er liberalt, avhenger nemlig også av begrunnelsen.
La meg, i likhet med Melby, starte med et lite premiss:
Jeg støtter loven om selvbestemt abort til utgangen av 12.svangerskapsuke. Men: Jeg gjør det ikke i begeistring – snarere av nød – og jeg gjør det ikke fordi jeg mener at kvinner har «rett til å bestemme over egen kropp».
Melby fremmer sitt syn på en underlig teknokratisk måte. Hun skriver bl.a. at «vår abortlov har (..) som forutsetning at fostre før utgangen av 12.uke ikke har menneskeverd og rett til liv», og at dette «står seg godt i et liberalt perspektiv».
Hun legger til at et foster ikke er en «person» og derfor heller ikke har «menneskeverd» – og at man, riktig nok i vår kultur, først blir en «person» når man er født og er spedbarn – og; at dette «neppe (er) politisk omstridt».
Melby mener videre at det er en «logisk følge av dagens abortlov» at kvinner bestemmer over egen kropp til 12.svangerskapsuke, og at dette gjør at også f.eks. surrogati, eggdonasjon osv. må tillates innenfor denne grensen.
Jeg ville lyve, hvis jeg sa at jeg ikke ble forbauset over å lese disse resonnementene.
Det skjer, objektivt sett, ingenting ved 12.svangerskapsuke, som gjør at et foster har mindre verdi før, og mer verdi etter, at man har passert denne grensen. Grensen er altså helt tilfeldig valgt. Lovgiver kan selvsagt ikke «forutsette» at et foster som er 11 uker og 6 dager ikke har «menneskeverd», mens et foster som er 11 uker og 7 dager har menneskeverd. At et liberalt parti, som burde vite forskjell på lov/ulov og rett/galt, forholder seg så blindt og teknokratisk til loven i et slikt spørsmål, er – når sant skal sies – litt overraskende. Det er dessuten en gammel lov, som ble vedtatt da man visste langt mindre om fostre enn man vet i dag.
Melby er opptatt av å diskutere når et foster blir en «person«, ettersom det visstnok bare er «personer» som kan ha menneskeverd. Personlig (sic :)) syns jeg denne diskusjonen er merkelig og veldig søkt, men Melby er ikke helt alene. Både i vår egen og andre kulturer er det noen som er veldig opptatt av dette: Når blir man en person? Svarene varierer i både tid og rom: Noen mener at man blir en person ved 12 uker, andre mener at man blir det ved eller rett etter fødselen, mens atter andre mener at man blir en person først når man dør. Svarene varierer dessuten med den teknologiske utviklingen, så det man mener i dag, kan være ganske annerledes enn det man mente før. I riktig gamle dager var et foster lite verdt helt til det ble født – i dag ville vel ingen like tanken på å tillate abort i 30.uke.
Hva som menes med «person» kan vel dessuten også diskuteres, men jeg antar at man mener «menneske»:
Etter min mening er dette en voodoo-debatt, som dekker over det essensielle: Har det skjedd en unnfangelse, fins det et liv, og dette livet vil normalt bli et barn, dersom ingen, med vilje, avbryter livet. Det er selvsagt en ubehagelig tanke, men et samfunn som må pynte på sannheten ved å late som om det er en fundamental forskjell på et foster før og etter 12 uker, er igrunnen feigt.
La oss heller se sannheten i øynene: Abortloven er etisk veldig problematisk, men nødvendig. Å innrømme dette, gjør det nemlig mye lettere å unngå det berømte skråplanet: Selv om vi har fattet en etisk problematisk beslutning (som f. eks. å tillate selvbestemt abort til 12.uke), behøver vi ikke å fatte nok en etisk problematisk beslutning (som f.eks. å tillate enda senere aborter).
Eller for å bruke et eksempel fra Melbys egen blogg: Hun må ikke tillate eggdonasjon, barefordi vi har tillatt sæddonasjon. Som menneske og politiker kan man erkjenne at man av og til må fatte beslutninger som er etisk problematiske, men derav følger ingen plikt til å fatte flere slike beslutninger, for at alt skal bli «likt» og «rettferdig». Akkurat i dette tilfellet – som dreier seg om egg- og sæddonasjon – kan det dessuten argumenteres godt for at det også er vesentlige forskjeller som gjør at man kan behandle ulike tilfeller forskjellig.
Melby skriver at hun er imot anonym sæddonasjon fordi «alle har rett til informasjon om sitt opphav». Jeg er uenig. Jeg mener ikke at alle har «rett til» informasjon om sitt opphav – for det har vi aldri hatt. Derimot mener jeg at staten ikke har rett til å frata noen muligheten til å finne frem til sitt opphav – og det er, prinsipielt sett, noe annet.
Abortdebatten står stille, men er også i bevegelse:
På den ene siden skjer det ingenting. «Alle» aksepterer nå selvbestemt abort og grensen på 12 uker. Det er, merkelig nok, like mange som tar abort som før, men det ser ikke ut til at så mange bryr seg. Det skyldes nok bl.a. at selve abortteknologien (jfr. abortpillen) er blitt enklere.
På den annen side er det en viss politisk bevegelse: Visse partier og kvinnebevegelser ønsker å gjøre det enda lettere å ta abort. I dag er det mulig å få abort også etter 12.uke, men da må man søke og få innvilget abort av en nemnd. Mange, bl.a. i Arbeiderpartiet, vil fjerne denne restriksjonen og heller utvide grensen for selvbestemt abort til f.eks. 16 eller 18 uker. Motsatt har man også en annen politisk strømning, idet f.eks. Høyres programkomite gjerne vil fjerne adgangen til å få en senabort på eugenisk indikasjon som selvstendig kriterium.
Mot dette kan man vurdere de mer folkelige strømningene: Selvsagt er det mange som tar – og tar lett på – abort. Men det er også en annen strømning – i retning av å betrakte fosteret som et selvstendig individ, barn eller subjekt. Da jeg var ung snakket Gro Harlem Brundtland om «celleklumper». Nå er det ingen som snakker om det. Pga ultralyd og annen moderne teknologi har vi blitt stadig mer klar over hvordan fosteret – eller barnet – utvikler seg i mors mage, og at det ganske tidlig i svangerskapet er et fullt utviklet barn, selv om det ikke kan overleve utenfor mors mage. Derfor ber mange foreldre som får for tidlig fødte barn om begravelse – men mer tankevekkende: Også kvinner som tar abort, ber om begravelse.
Alt oppsummert virker det som om kvinner av i dag i stigende grad betrakter fosteret i magen som et selvstendig individ og ikke som en del av sin egen kropp. De ser på ultralyd, allerede i ca. 7.uke, hvilket kjønn barnet har. Da er det vanskelig å tenke på barnet som en «celleklump» eller et foster uten menneskeverd.
De standpunktene man tar i disse sakene, må ta i betraktning hvilke teknologiske muligheter vi får i fremtiden og hvilke verdier vi ønsker å fremme. I fremtiden vil vi i stigende grad kunne kvitte oss med barn vi ikke vil ha og bestille barn i vårt eget bilde.
Venstre er et parti som er veldig opptatt av å ta vare på naturen og miljøet, og som er villig til å føre en veldig restriktiv politikk for å nå dette målet.
Hva er grunnen til at Venstre ikke er like opptatt av å ta vare på det menneskelige miljø og menneskenaturen?
Innlegget er publisert på Clemets blogg 27.9.12.
Mer fra bloggen
Ytre venstres demokratisyn
Uro i Kongehuset
Les Déplorables
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
