I Marte Michelets verden
Marte Michelet raljerer igjen over høyrepopulisme og anti-feminisme og oser av ukledelig arroganse, skriver rådgiver Eirik Løkke.
Publisert: 13. august 2012
Eirik Løkke, Rådgiver i Civita
I Dagbladet (Antifeminismens fortropp og «Høyrepopulismens dronning» – ikke på nett) har kommentator Marte Michelet, som så ofte før, uttrykt sin forakt for høyrepopulisme og anti-feminisme.
Jeg har intet behov for å forsvare noen av standpunktene, snarere tvert imot. Det er overhodet ingen grunn til å ha sympati med såkalte «unge sinte menn», som i klovnen Eivind Berge har fått betydelig mer oppmerksomhet enn de fortjener. Argumentasjonen (hvis en skal kalle det for det) kan knapt kalles noe annet enn latterlig. Fremstillingen av seg selv som ofre for feministstaten er, for å si det forsiktig, patetisk. Ei heller har jeg noe behov for å forsvare Dansk Folkeparti (DF), som forfekter anti-liberale, lettvinte løsninger iført en form for vemmelig, ekskluderende nasjonalisme, en politikk som står langt fra min politiske liberalisme.
Så hvorfor så kritisk til Michelet? Av to grunner.
La meg starte med hennes kommentar om DF. Man kan si mye om DF, noe jeg for så vidt gjorde ovenfor her, men uten å være sympatisk overfor DFs politikk, er det åpenbart slik at partiet har bidratt til å utvide det danske demokratiet gjennom å målbære meninger som deles av mange. Prisen har vært en røffere debatt, men like fullt representerer DF en demokratisering av det offentlige ordskifte. Videre fremstiller Michelet Pia Kjærsgårds suksessoppskrift som enkel: «Haus opp innvandrerelaterte problemer, skap krisestemning, og snakk om hvordan kultureliten undertrykker sannheten/folk flest.»
Ja vel?
Tror virkelig Michelet at problemene DF har adressert kun er imaginære? Har det slått Michelet at noe av årsaken til at DF har vært suksessfulle, er at de faktisk adresserer problemstillinger og langt på vei presenterer løsninger som folk faktisk er enig i? Arrogansen fullbyrdes gjennom hennes konstatering av «at grupper av velgere som tidligere var lojale mot venstresiden nå stemmer mot sine økonomiske interesser». Det virker som Michelet mener at velgerne ikke er i stand til å skjønne sitt eget beste.
Så til det siste poenget. Michelet har mye rett i at det er en overlapping mellom anti-feminisme og muslimhat, hvor reaksjonære holdninger dominerer. Men uansett hvor reaksjonære synspunkter som forfektes, er mitt inntrykk at de hun skriver om utgjør en marginal gruppe: «Vi snakket om den ekstreme antifeminismen, der man ser på voldtekt som ”skatt” på kvinners seksuelle kapital. Vi snakket om menn som vil forby skilsmisse, stenge alle krisesentre, legge ned barnevernet, avkriminalisere voldtekt, og løslate ”martyrene” som sitter i fengsel for familievold. Det handler ikke om lengsel tilbake til 50-tallet. Det handler om å fjerne alle hindringer for å gjøre kvinner og barn til fritt vilt for menns ”naturlige” instinkter.»
Michelet ser nok ikke paradokset i sine egen kommentar, men la meg hjelpe henne: Hovedutfordringen for kvinnekampen er ikke Eivind Berge og hans marginale likesinnede, men snarere det faktum at Michelets beskrivelser av anti-feminismen langt på vei er institusjonalisert i de islamske landene i Midtøsten, eksempelvis Saudi-Arabia og Iran. Men har dette enkle faktum noen gang fått Michelet til å påpeke behandlingen av kvinner i ulike land dominert av muslimske innbyggere?
Nei, gud forby, man vil da ikke få stempelet islamofob?
Kommentaren ble publisert på Minervanett fredag 10.august.