Regruppering på venstresiden?

Vil det skje en regruppering på venstresiden i norsk politikk? Og hva blir utfallet av konkurransen mellom SV og Rødt? Les Kristin Clemets blogginnlegg her.

Kristin Clemet

Publisert: 10. august 2012

1.juli skrev jeg om det jeg antok var partiet Rødts strategi for å forsøke å stjele velgere fra SV og delvis Arbeiderpartiet.

Så langt ser det ut til at jeg hadde helt rett. Rødts leder, Bjørnar Moxnes, har vært fast gjest i NRKs viktigste nyhets- og debattprogrammer i hele sommer. Han har deltatt i debatter om Hellas, om eldreomsorgen, om sosialisme, om Plata-aksjonen, om romfolket, om oljestreiken, om Arendalsuka, om SV og om boligpolitikk – for å nevne noe. De kritiske spørsmålene har stort sett glimret med sitt fravær, men det er uansett godt gjort av Moxnes.

Og «belønningen» kom forleden: En meningsmåling viste at Rødt, under gitte omstendigheter, kan bli like godt eller bedre representert på Stortinget enn SV blir.

Denne kampen om ytre venstre-velgerne irriterer naturligvis Lysbakken. Mens han forsøker å bygge opp SV vis a vis Arbeiderpartiet, kommer det altså en inn fra venstre og forstyrrer det hele. Som Lysbakken sa forleden: Venstresiden bør konsentrere seg om å bekjempe høyresiden. Hvis Rødt heller vil «krangle» med SV, kommer de til å tape på det.

Det er lett å forstå Lysbakken, men det er ikke sikkert han får rett. Kanskje vil Rødt fortsette å vokse ved å vegetere på misnøyen med regjeringspartiet SV, slik Enhetslisten – så langt mye mer effektivt – har gjort i forhold til danske SF og de danske sosialdemokratene.

SVs begredelige situasjon og Rødts oppsving kan være begynnelsen på en regruppering på venstresiden i norsk politikk.

Rødt er i dag det SV var for et par tiår siden (og som Arbeiderpartiet var for svært lenge siden). Rødt tror på klassekamp, revolusjon, planøkonomi, opphevelse av den private eiendomsretten og nasjonalisering av næringslivet. Det samme trodde SV på på 1990-tallet.

Gradvis har SV blitt «normalisert» og sentrumsorientert og tok, i det prinsipprogrammet som ble vedtatt på forrige landsmøte, det endelige skrittet inn i det liberale demokratiet. I dag er SV et litt mer radikalt (eller kanskje egentlig konservativt) sosialdemokratisk parti, som enten gradvis vil bli innlemmet i Arbeiderpartiet, eller som må finne seg en egen profil knyttet til noen kjernesaker som de har eierskapet til, f.eks. klima.

Hvis Rødt overlever de neste 20 år, vil det samme skje med dette partiet. Akkurat som Arbeiderpartiet i sin tid og SV ganske nylig tok et oppgjør med den anti-demokratiske og illiberale sosialismen, vil Rødt gjøre det i fremtiden.

Hvor fort det vil skje, avhenger blant annet av journalistene; av når de vil begynne å ta Rødt på alvor og stille kritiske spørsmål til partiets program og ikke bare betrakte det som ufarlig kuriosa.

Det er det som har skjedd i Danmark i sommer, men også der tok det tid. Ikke før Enhetslisten nærmet seg 15 prosent på meningsmålingene, begynte journalistene å stille spørsmål ved og sette søkelyset på partiets program. Men når søkelyset ble skarpt nok skjedde det som også i sin tid skjedde i norske SV: Partilederen avlyste partiprogrammet på direkten. «Når det i mediene har kommet uttalelser om å stenge medier, om voldelig revolusjon og om at man aller nådigst skal få lov til å beholde tannbørsten, må jeg si fra,» sa partileder Johanne Schmidt-Nielsen – som altså ville unngå å skremme velgerne fra å stemme på Enhetslisten. Problemet er bare at alt dette står i programmet, og at mange av partiets tillitsmenn og folkevalgte ikke er beredt til å vrake programmet.

Mye tyder på en forestående oppvask om partiprogrammet i Enhetslisten: Skal de fortsatt være for revolusjon, voldelig revolusjon, planøkonomi, total avskaffelse av privat eiendomsrett (bortsett fra til tannbørsten, altså) og nedleggelse av politiet og militæret – eller vil de vedta et mer sosialdemokratisk program?

Før eller siden er det det siste som kommer til å skje. Velgerne kan nok leke seg litt med slike partier, men de vil aldri gi dem innflytelse for alvor. Akkurat som SV måtte avlyse sine mest outrerte standpunkter for å komme i regjering, må partier som Enhetslisten og Rødt gjøre det samme for å bli tatt på alvor. En mangeårig parlamentariker for danske SF reagerte slik på diskusjonen innad i Enhetslisten: «Å nei, å nei, å nei (…) nå skal vi gjennom den samme historien igjen. Også i SF diskuterte vi for 20 – 30 år siden hvor mange ganger det skulle stå «klassekamp» og «revolusjon» i prinsipprogrammet. Vi diskuterte om en revolusjon kunne være voldelig – og endte med et nei. Vi diskuterte massenes kamp og all denne gammeldagse revolusjonsromantikken.» Debatten i Enhetslisten i sommer «har vært meget, meget parallell med den debatten SF var igjennom i 1970- og 80-årene».

Hva vi andre mener om dette, er kanskje ikke så viktig. Men jeg syns man skal ta partiprogrammer alvorlig, og jeg syns norske journalister skal være like kritiske til ekstremister på venstresiden som de er til ekstremister på høyresiden. Jeg syns også at journalister og kommentatorer må lære seg å skille mellom litt høyredreide standpunkter de ikke liker (som f.eks. behovsprøving av barnetrygden, lavere sykelønn og en mer liberal friskolelov) og venstredreide standpunkter som er ekstreme og totalitære.

I tillegg syns jeg det hadde vært veldig spennende med et potent parti til venstre for Arbeiderpartiet, som kan bidra konstruktivt og kreativt til samfunnsdebatten – uten å måtte ty til illiberale eller autoritære ideer.

Les flere innlegg fra Kristin Clemets blogg her.

Publisert: 2. oktober 2024